Team building

I løpet av min tid som arbeidskar har jeg vært med på en del jobbturer, samlinger, fester, og så videre, ofte omtalt under samlebetegnelsen "team building". Dette har vært en blandet fornøyelse. Noen opplevelsene inkluderer:

• Quiz på Rorbua. Rorbua er ikke mitt favorittutested, langt derifra. Vi fikk noen bonger for å bruke i baren, og jeg la merke til at kollegene ble mistenkelig fulle allerede etter den andre bongen.
  
  Et av spørsmålene var: Hvem har laget albumet "Blodig Alvor"? Jeg måtte påpeke overfor quizmasteren at det faktisk heter "Blodig Alvor (na na na na na)".



• Snowboard. Dette var min aller første tur i alpinbakken overhodet. Hvis man tar det i betraktning, gikk det veldig bra. Jeg tror den relative suksessen -- jeg ser på det som en suksess at jeg klarte å stå ned bakken uten å tryne oftere enn hver hundre meter, sånn omtrent -- skyldes at jeg på forhånd hadde lest om snowboardteknikk, og visste hva jeg skulle konsentrere meg om. Uten dette hadde jeg neppe klart å stå i det hele tatt. I ettertid vil jeg si at vi burde hatt instruktør.



• Revy på Dizzie med Øyvind Blunch og Hege Schøyen. Grusomt.



• Laget mat på en restaurant i Turku. Fyren som skulle guide oss var (visstnok) en kjent tv-kokk. På forhånd hadde assistenten forsikret oss om at hun skulle oversette alt til engelsk, slik at alle kunne forstå hva som skulle gjøres. Da vi ankom, snakket tv-kokken på finsk i noe sånt som fem minutter, og assistenten oversatte deretter med: "He said: Welcome."



• En tur med en hjuldamper på en innsjø i Sveits. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at blant matrettene de serverte ombord var sushi. Gleden varte imidlertid ikke så lenge. Sushiene var så uttørket at de knaste mellom tennene. Resten av maten besto av forskjellige matvarer som var grundig frityrstekt.



• Tur med en rib (veldig rask motorbåt) i Stockholms skjærgård. Det meste av turen, tidsmessig, gikk med til å kjøre fra havna og ut til et område der fartsgrensen var høyere. Det gikk veldig fort, bråkte mye, og humpet enda mer.

Nylig var jeg på en tur med jobben. Omtrent halvveis ut i arrangementet, tenkte jeg at det var den aller beste team buildingen så langt. Jeg var i alpinbakken for andre gang, denne gangen med carvingski, og det gikk veldig bra. Allerede den første dagen kunne jeg stå ned de svarte bakkene.

Vendepunktet kom imidlertid da vi skulle avslutte dagen med et hemmelig arrangement. Da vi svingte inn på bobbanen ved Hafjell, tenkte jeg at det var snakk om å sitte på en bob, som passasjer. Det er sikkert morsomt.

Det ble imidlertid annonsert at vi skulle ake med skeleton. Man ligger på magen på et lite akebrett, med hodet først. Nybegynnere oppnår typisk en hastiget på 85-90 km/t. Instruktøren sa at det tar en sesong å lære å styre, så vi kunne bare glemme det. Om føttene sa han: "Legger dere føttene ned i bakken, kommer dere ikke til å klare å bremse, og ikke til å klare å styre. Det eneste dere oppnår, er å ødelgge skoene. Så ikke gjør det."

Vår risk manager, som den gode risk manager han er, spurte om det hadde vært noen skader. "Vel ... (pause). Ingen alvorlige."

Vi fikk også beskjed om å holde skuldre og hode så lavt som mulig, kanskje løfte hodet litt av og til for å se hva som kommer. Dog risikerer man da at sleden mister balansen, og kolliderer inn i sidene på banen.

Etter turen hadde de fleste, med noen unntak, kollidert kraftig i sidene på banen, og pådratt seg kuler på størrelse med ping pong-baller ved albuene. Skadesjefen ringte hjem til kona si for å få trøst, men fikk tilbake: "Du får skylde deg själv när du varit så jäkla dum". Det er jo et godt poeng.

Det ble ikke noe av den andre turen ned bakken. På et vis var det jo en bra team building likevel, for vi hadde noe å snakke om resten av kvelden, og vel så det.