Typografi

En bieffekt av å studere matematikk, er at man lett kommer i kontakt med LaTeX. Det er et typesettingsprogram, som brukes av gammel tradisjon, og også fordi det er mulig å skrive inn matematiske formler på en relativt enkel måte.

Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.

Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.

Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.

Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.

Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.

Medarbeidersamtale

-- Meg: "Synes du at du får tilstrekkelig tilbakemelding på arbeidet du gjør?"

-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."

-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"

-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."

-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."

-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"

-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"


Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.

Bilferie

For omlag ti år siden var jeg på en særs vellykket ferie. En kompis og meg bestemte oss for å prøve noe nytt; vi bestilte en pakketur til Hellas for en uke. I et forsøk på å gjøre et minimum av forberedelse søkte jeg på Internett for å finne ut noe om destinasjonen vår. Dette var i det moderne Internetts barndom, og jeg fant bare en artikkel fra Lonely Planet som hadde følgende å si: "A tourist ghetto to be avoided at all cost". Dette lovet godt, tenkte jeg, og bestemte meg for å avbryte forberedelsene.

Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.

Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.

Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.

Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.

Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.

Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:

--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"

Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.

Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.