Monday, April 30, 2007

Meta BBL

Jeg har lest at de fleste blogginnleggene handler om noe forfatteren misliker. God, gammeldags klaging, altså. Nå vet jeg ikke om dette var basert på en grundig undersøkelse av mange blogger, eller om det bare var en magefølelse etter å ha lest en del.

Enten utsagnet ovenfor er riktig eller ikke, dette innlegget inneholder faktisk klaging over tingenes tilstand, og passer trolig godt inn i bloggverdenen.

Man velger sin bolig, men man velger ikke sitt boligbyggelag. Det er neppe så veldig vanlig, i hvert fall. For min del valgte jeg bolig, og fikk boligbyggelaget på kjøpet. Etter å ha bodd her bare noen få måneder, er jeg allerede grundig irritert på dem.

I desember fikk jeg en stor og fet konvolutt med husleiegiroer for hele 2007. Alle hadde forskjellig KID, og måtte tastes inn manuelt i nettbanken. Men det var greit å få gjort unna alle sammen og bli ferdig med det. Trodde jeg. Bare to uker etterpå kom en ny konvolutt, med nye innbetalingsbeløp og nye KID. Alle giroene måtte slettes i nettbanken og legges inn på nytt. Nå forstår jeg jo grunnen til endringen: Det høyere rentenivået. Men dette vitner vel om dårlig planlegging.

Ligningsoppgaven ble sendt ut for sent til at den kom med på den forhåndsutfylte selvangivelsen. Men det var det minste problemet. Det som verre er, er at det så kom en ny oppgave i posten med rettelser omtrent hver tredje uke. Den tredje og foreløbig siste rettelsen kom én arbeidsdag før fristen for innlevering av selvangivelsen.

Dette ble altså litt meta, og litt klaging. I det hele tatt ganske uinteressant.

Sunday, April 22, 2007

Syklist behaviour

Jeg sykler ofte “Tour de Finance”-traseen, dog i motsatt retning av selve løpet. Jeg har merket meg at en del av mine medsyklister har en annen holdning til trafikken enn meg. Et forsøk på å oppsummere må inkludere dette:

Kø er ut. Syklistene i dette løpet skyr køer som pesten. I stedet for å stoppe bak en annen syklist når det er rødt lys, for eksempel, er det viktig å stoppe så langt framme som mulig. Ved siden av syklisten foran ser ut til å være det foretrukne valget. Det faktum at man dermed fyller opp sykkelbanen i begge retninger ser ikke ut til å plage syklistene nevneverdig. Å stå forrerst i køen er viktigere enn å unngå kork. Det hele minner veldig om køen for innsjekkingen til Stockholmsflyet til Norwegian.

Høy hastighet gjelder. Man skal aldri sette ned hastigheten. Det gjelder om man passerer en bussholdeplass der folk går av og på, så vel som om det er barn som går i gangstien, eller om det er dårlig sikt rundt en sving eller i et kryss. Regelen gjelder i det hele tatt over alt.

På et håndmalt skilt over inngangen til Oslo Sykkelkompani på Olaf Ryes Plass, som siden har blitt lagt ned, og erstattet med et eiendomsmeglingskontor, sto det: “Anyone who rides a bicycle is a friend of mine”. Jeg er enig i utsagnet. Men jeg må legge til at jeg har mange rare venner.

Inflasjon

På midten av 90-tallet en gang skulle jeg kjøpe en liten ryggsekk. En som var liten nok til at den var lett å ta med seg på sykkelen, men likevel stor nok til å romme litt småsaker, som håndkle og badebukse til en svømmetur, eller arbeidsklær, hvis jeg måtte sykle i regnet. Jeg endte opp med en 20-liters sekk i den høyere prisklassen, 500 kroner betalte jeg for den. Men kvaliteten virket bra nok til å rettferdiggjøre den prisen.

Ganske nøyaktig ti år senere glemte jeg igjen den samme sekken på IKEA-bussen. Jeg kom fram til at jeg ikke hadde noen personlige ting i den, og ikke noen verdisaker. Dessuten hadde den i mellomtiden blitt såpass slitt at jeg tenkte det var en grei anledning til å kjøpe en ny sekk.

Så jeg gikk til den samme butikken der jeg hadde kjøpt den forrige, og fant en ryggsekk av samme merke, samme modell, til og med samme farge. I løpet av de ti årene som hadde gått, hadde sekken fått noen forbedrede detaljer innvendig, som et ekstra lite rom, og noen smarte løsninger. Det eneste negative, var at en logo på utsiden ikke lengre var brodert, men heller trykket på stoffet. Det kan forresten knapt sies å være en negativ utvikling, i hvert fall betyr det ikke noe for funksjonen til sekken.

Og prisen? Den kostet nå 400 kroner, altså 20% mindre enn ti år tidligere. Se, det er inflasjon, det.

Tuesday, April 17, 2007

Sko og statistikk

DN skriver at nordmenn i gjennomsnitt kjøpte fem par sko i fjor. Selv kjøpte jeg to par sko, og føler således at jeg ligger trygt under gjennomsnittet.

Dog mistenker jeg at dersom man splittet statistikken på kvinner og menn, ville man finne at kvinnene sto for en høyere andel av skokjøpene. Derfor er det ikke sikkert at jeg er så langt fra gjennomsnittet likevel.

Monday, April 16, 2007

Mystiske skilt

På vei til jobben passerer jeg en fotgjengerovergang over en sterkt trafikkert vei, der bilistene kommer i stor hastighet fra motorveien. Jeg passerer forsåvidt flere fotgjengerfelt, men det spesielle med dette feltet var at fotgjengerskiltene alltid sto vendt på tvers av fotgjengerfeltet, altså slik at de ikke var synlige for bilistene som hadde kjørt av motorveien. Selve skiltstolpene var løse i festene nederst, og selv om jeg snudde dem 90°, slik at de sto riktig vei, var de nesten alltid snudd tilbake da jeg passerte dem dagen etter.

Jeg vet ikke om det var vinden som blåste dem ut av kurs, eller om det var en morbid person som snudde fotgjengerovergangskiltene slik at de ikke skulle være synlige for bilistene. En dag bestemte jeg meg for å ta skjeen i egen hånd, så å si, og tok med meg en stor skiftenøkkel på vei til jobb. Med den strammet jeg skruene i festet nederst, slik at stolpene ikke lengre var løse. Siden har jeg med glede lagt merke til at skiltene har stått med bildeflaten mot kjøreretningen, slik at de faktisk er synlige for bilistene. Jeg håper dette har bidratt til å øke sikkerheten, om enn veldig marginalt, i området.

Monday, April 9, 2007

Team building

I løpet av min tid som arbeidskar har jeg vært med på en del jobbturer, samlinger, fester, og så videre, ofte omtalt under samlebetegnelsen "team building". Dette har vært en blandet fornøyelse. Noen opplevelsene inkluderer:



  • Quiz på Rorbua. Rorbua er ikke mitt favorittutested, langt derifra. Vi fikk noen bonger for å bruke i baren, og jeg la merke til at kollegene ble mistenkelig fulle allerede etter den andre bongen.

    Et av spørsmålene var: Hvem har laget albumet "Blodig Alvor"? Jeg måtte påpeke overfor quizmasteren at det faktisk heter "Blodig Alvor (na na na na na)".


  • Snowboard. Dette var min aller første tur i alpinbakken overhodet. Hvis man tar det i betraktning, gikk det veldig bra. Jeg tror den relative suksessen -- jeg ser på det som en suksess at jeg klarte å stå ned bakken uten å tryne oftere enn hver hundre meter, sånn omtrent -- skyldes at jeg på forhånd hadde lest om snowboardteknikk, og visste hva jeg skulle konsentrere meg om. Uten dette hadde jeg neppe klart å stå i det hele tatt. I ettertid vil jeg si at vi burde hatt instruktør.


  • Revy på Dizzie med Øyvind Blunch og Hege Schøyen. Grusomt.


  • Laget mat på en restaurant i Turku. Fyren som skulle guide oss var (visstnok) en kjent tv-kokk. På forhånd hadde assistenten forsikret oss om at hun skulle oversette alt til engelsk, slik at alle kunne forstå hva som skulle gjøres. Da vi ankom, snakket tv-kokken på finsk i noe sånt som fem minutter, og assistenten oversatte deretter med: "He said: Welcome."


  • En tur med en hjuldamper på en innsjø i Sveits. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at blant matrettene de serverte ombord var sushi. Gleden varte imidlertid ikke så lenge. Sushiene var så uttørket at de knaste mellom tennene. Resten av maten besto av forskjellige matvarer som var grundig frityrstekt.


  • Tur med en rib (veldig rask motorbåt) i Stockholms skjærgård. Det meste av turen, tidsmessig, gikk med til å kjøre fra havna og ut til et område der fartsgrensen var høyere. Det gikk veldig fort, bråkte mye, og humpet enda mer.




Nylig var jeg på en tur med jobben. Omtrent halvveis ut i arrangementet, tenkte jeg at det var den aller beste team buildingen så langt. Jeg var i alpinbakken for andre gang, denne gangen med carvingski, og det gikk veldig bra. Allerede den første dagen kunne jeg stå ned de svarte bakkene.

Vendepunktet kom imidlertid da vi skulle avslutte dagen med et hemmelig arrangement. Da vi svingte inn på bobbanen ved Hafjell, tenkte jeg at det var snakk om å sitte på en bob, som passasjer. Det er sikkert morsomt.

Det ble imidlertid annonsert at vi skulle ake med skeleton. Man ligger på magen på et lite akebrett, med hodet først. Nybegynnere oppnår typisk en hastiget på 85-90 km/t. Instruktøren sa at det tar en sesong å lære å styre, så vi kunne bare glemme det. Om føttene sa han: "Legger dere føttene ned i bakken, kommer dere ikke til å klare å bremse, og ikke til å klare å styre. Det eneste dere oppnår, er å ødelgge skoene. Så ikke gjør det."

Vår risk manager, som den gode risk manager han er, spurte om det hadde vært noen skader. "Vel ... (pause). Ingen alvorlige."

Vi fikk også beskjed om å holde skuldre og hode så lavt som mulig, kanskje løfte hodet litt av og til for å se hva som kommer. Dog risikerer man da at sleden mister balansen, og kolliderer inn i sidene på banen.

Etter turen hadde de fleste, med noen unntak, kollidert kraftig i sidene på banen, og pådratt seg kuler på størrelse med ping pong-baller ved albuene. Skadesjefen ringte hjem til kona si for å få trøst, men fikk tilbake: "Du får skylde deg själv när du varit så jäkla dum". Det er jo et godt poeng.

Det ble ikke noe av den andre turen ned bakken. På et vis var det jo en bra team building likevel, for vi hadde noe å snakke om resten av kvelden, og vel så det.