Friday, November 23, 2007

Ut etter øl

Det skjedde i de dager da livet var enkelt. Det dreide seg om å drikke mye øl, så billig som mulig. Og om å kjøpe mange plater og gå på mange konserter. Innimellom dette, ble en del tid brukt til å studere.

B og D satt på hybelen til D og hørte på musikk. Det nærmet seg midnatt. Det gikk som det måtte gå: De ble tørste. De måtte ha øl. Problemet var at kjøleskapet, i likhet med lommeboka, var tomme.

Det nærmeste stedet med ølservering var kroa på Sogn Studentby, Sognkroa. Men dette var i tida før bankterminalene dukket opp på serveringssteder, i hvert fall på et sted som Sognkroa.

Det var en minibank på John Colletts plass, et godt stykke fra Sogn Studenby. B og D gjorde et overslag. Det kunne gå. De kunne rekke å gå ned til John Colletts plass, ta ut penger, og så gå til Sognkroa og kjøpe øl før den stengte.

Utenfor døra hadde det imidlertid vært tidenes snøfall. Kombinasjonen av minusgrader og vind hadde gjort at snøfonnene lå tette. B og D trosset været, brøytet opp døra og satte i vei.

Vel nede på John Colletts plass, oppdaget de at snøværet hadde ødelagt minibanken. Nå var gode råd dyre. Det var en minibank på Blindern også, men det ble en betydelig omvei. Tanken på øl var imidlertid såpass lokkende at de satte av sted.

Etter å ha tatt ut penger på Blindern, begynte tida å bli knapp. For å rekke tilbake til Sognkroa og kjøpe øl, måtte de øke tempoet. B gikk først i snøføyka og brøytet vei, med åpen jakke og bare t-skjorte under. D fulgte på i sporene til B så godt han kunne, men motet begynte å skorte:
Vi klarer det ikke, B, vi klarer det ikke. Jo, vi klarer det. Gå på nå.

Noen minutter før stengetid på Sognkroa steg to karer inn i lokalet, med snø i skjegget og snø i håret. Betjeningen fikk beskjed om å være vennlige å skjenke i fire øl.

Wednesday, November 21, 2007

Engelsk

Engelsk er språket som brukes mest på arbeidsplassen min. Det leder til noen pussige formuleringer.

Det var en sak som handlet om en sveiser. Altså en person som sveiser i metall. En saksbehandler refererte til denne personen som en dairyman og barnman på engelsk. Dette kommer sannsynligvis av at han slo opp sveiser i ordlista, og fant at det kan oversettes med dairyman, altså en fjøsrøkter. Denne konklusjonen må vitne om at han har liten forståelse for både norsk og engelsk.

Uttykket sveiser, brukt om en person som jobber med kyr, kommer forresten fra sveitser, altså en person fra Sveits. Det var mye kompetanse om behandling av melk og ysting av ost i Sveits, og konsulenter derfra ble brukt også i norske fjøs.

Et annet eksempel er en mail som gikk ut til alle lederne: Please make a list of all your employees, broken down by age and sex.

Det var en finne som svarte at: In Finland, we are not broken down by age and sex.

Tuesday, November 20, 2007

Stille

På søndag ankom jeg et konferanseanlegg av den typen man ikke finner i Norge: Svært påkostet og smakfullt innredet. Hadde et forsikringsselskap oppført et sted som det i Norge, ville det kommet førstesideoppslag i avisene om hvordan de sløser med kundenes penger.

Bygningene var oppført i en minimalistisk moderne stil, omtrent som den man typisk finner i magasinet Wallpaper. Kombinasjonert med at det knapt var noen andre mennesker der, ga det en stor følelse av ro og stillhet. Akkurat passe ro for meg etter en hektisk uke. (Eller et hektisk måned, er kanskje mer riktig å si.)

Det var en gjest fra Italia som sjekket inn omtrent samtidig som meg. Da jeg møtte ham til frokosten dagen etter, sa han at det var så skrekkelig der på søndag; det var jo ingen andre mennesker der, og helt stille. Det er tydelig at folk har forskjellige behov.

Sunday, November 4, 2007

Design

Design er et problematisk ord. Det er så diffust at det knapt har noe innhold i det hele tatt. Omtrent som kunst. Det er også et ord som blir misbrukt mye. For eksempel snakker man om designklær, som om andre klær ikke er designet i det hele tatt. Det er like dumt som å snakke om arkitekttegnede hus. Det er vel ingen som tror at hvis et selskap oppfører hundrevis av ferdighus, så er det ikke en arkitekt som har tegnet dem på forhånd?

Det er også en del som sorterer under betegnelsen design som ikke er spesielt fornuftig. På trimrommet på jobben har det blitt kjøpt inn et nytt stereoanlegg, etter at det forrige var on the fritz. De slo åpenbart på stortromma, og kjøpte inn et designanlegg, med aluminiumsfront og pianolakkfinish. Det ser pent ut. Problemet er at det knapt er funksjonelt.

Når man slår det på, går det lang tid, omtrent ti sekunder, før man kan åpne CD-skuffen. Og det hjelper ikke om man i sin kjedsomhet holder på knappen mens man venter, man må trykke på nytt etter at det har blitt klar. Mens CD-en lades, kan man ikke velge låtnummer. Man kan først velge låtnummer ved hjelp av fram- og tilbakeknapper når den har begynt avspillingen. Og skal man hoppe til en av de senere låtene, må man vente på at den har begynt avspillingen av hver låt før man kan trykke seg videre. Det hjelper ikke å trykke flere ganger etter hverandre.

Det som ved første øyekast ser ut som et pent stereoanlegg, viser seg altså å ikke være designet for vanlig bruk. Den første CD-spilleren jeg kjøpte, for rundt 20 år siden, var langt mer funksjonell.

Et annet eksempel er Flytoget. Det er et tydelig designet tog. For ikke så lenge siden hadde de en ansiktsløftning, annonsert med brask og bram. Den eneste endringen jeg kunne se, var at aksentfargene var endret fra rødt til oransje. Døren til toalettet lukkes sidelengs på ekte sci-fi-vis, inkludert den obligatoriske "pssh"-lyden. På innsiden har man to valg via knapper: Man kan lukke døren bak seg, og man kan velge å låse døren. Men hvem er det som ønsker å lukke døren bak seg på et offentlig toalett uten å låse den? Det er kanskje noen som ønsker det, men man bør neppe oppfordre til det ved å gjøre det mulig for brukeren å velge. På flytoget til Arlanda er det en knapp som både lukker døren og låser den.

Dørene på flytoget har en liten grønn "knapp" på hver side, med teksten "trykk for åpning av dør". Problemet er at den grønne dingsen ikke er en knapp i det hele tatt. Dørene blir i stedet åpnet ved hjelp av fotoceller i taket. Det er sikkert en grei løsning med fotoceller, men hvorfor må man lure brukerne til å tro at dørene åpner seg hvis man trykker på en grønn dings som er limt på dørene?