Til Jagland skal han ha sagt: "The Nobel Prize? Ok, just start bolting up those manhole covers straight away. They give me nightmares."
Thursday, December 10, 2009
Saturday, October 24, 2009
Vi som elsket D2
Da det nye glanserte fredagsbilaget D2 ble lansert, var jeg svært henrykt. Det hadde et utseende som var tiltalende, med en estetisk, stram, og likevel vågal, visuell profil. Og da jeg begynte å lese det, oppdaget jeg at det inneholdt mange artikler om snevre temaer som jeg ellers neppe ville funnet fram til. Det føltes som en mellomting mellom Wallpaper og en fanzine. Hvem kan mislike noe sånt?
Så forskjellig fra fredagsmagasinet til Dagens Industri, for eksempel, som har et konservativt design, og typisk inneholder et intervju med en kjent næringslivsleder, en reportasje fra en luksusklubb, samt en oversikt over designting man kan kjøpe.
For en stund siden, på en fredag, nevnte jeg for en kollega at jeg gledet meg til den nye utgaven av D2. Han måtte si seg uenig med meg, og sa at han aldri hadde fått taket på bladet, han mente det var for snevert. Men det er nettopp sneverheten jeg liker.
Men noe har skjedd. D2 er ikke lenger like snevert. Hvor er “Skap!”-seksjonen til Bjørn Gabrielsen, der han skrev om nyttige ting man kunne lage billig, eller hvordan man kan underholde barn uten å sette på en Disney-DVD. Og hvor er artikkelserien om typer, som fortalte om fontenes historie? I stedet er bladet blitt fullt av reklame.
Min kollega hadde kanskje rett: Han sa at bladet var til for å selge reklame. Jeg elsker ikke lengre D2. Jeg bare kikker på bildene.
Friday, September 25, 2009
Tulipaner fra Amsterdam
I det jeg gikk forbi Enerhaugen Mat & Vinhus, trillende på en trillekoffert, overhørte jeg en høylydt samtale fra et av bordene på fortauet. En mann sa:
- Skulle tatt flyet til Amsterdam, kjøpt en bil og kjørt den hjem full av tulipaner.
Både Amsterdam og tulipaner ble uttalt med trykket for første stavelse.
Jeg lurer på om dette er en slags forretningsplan. Kan man tjene penger på å videreselge tulipaner fra Amsterdam i Norge? I så stor grad at man kan kjøpe en bil i Amsterdam? Hva gjør man så med bilen når man kommer til Norge? Hvis man skal fortolle den, så er det en ganske dyr affære. Og å kjøre rundt i Norge med en bil registrert i Holland er ikke en veldig god idé; boten man kan få for slikt er ikke til å spøke med.
Eller kanskje dette var en slags ønskedrøm, av typen: Hva ville du gjort om du vant i lotto?
Eller så er tulipaner et kodeord som egentlig betyr noe helt annet.
Saturday, April 25, 2009
Observasjon av Hennes Kongelige Høyhet
Her om dagen kom jeg til å tenke på at jeg har sett Mette Marit. Det var på 17. mai. Jeg skulle krysse et fotgjengerfelt i Vika-området, da jeg oppdaget i høyre øyekrok at det kom en stor, mørk bil kjørende i høy hastighet mot meg. Jeg innså at dette var et tidspunkt da hensynet til egen helse og sikkerhet må gå foran trafikkreglene, og lot være å tråkke ut i fotgjengerfeltet.
Idet bilen raste forbi meg, så jeg at Mette Marit satt vendt mot meg i passasjersetet, og vinket frenetisk. Hun vinket med hele håndflaten mot meg, og gjorde brede horisontale bevegelser med høy frekvens og stor amplitude.
Det forekom meg at vinkingen var vel dramatisk i forhold til mengden publikum, som var bare meg. Og jeg hadde egentlig bare tenkt å krysse veien, men ble stående nølende på fortauet, idet jeg forsto at det er en tid for å legge trafikkreglene til side for å sikre min egen helse. Å observere Hennes Kongelige Høyhet frenetisk vinkende bak et panserglass i stor fart, var ikke i min interesse i det hele tatt.
Idet bilen raste forbi meg, så jeg at Mette Marit satt vendt mot meg i passasjersetet, og vinket frenetisk. Hun vinket med hele håndflaten mot meg, og gjorde brede horisontale bevegelser med høy frekvens og stor amplitude.
Det forekom meg at vinkingen var vel dramatisk i forhold til mengden publikum, som var bare meg. Og jeg hadde egentlig bare tenkt å krysse veien, men ble stående nølende på fortauet, idet jeg forsto at det er en tid for å legge trafikkreglene til side for å sikre min egen helse. Å observere Hennes Kongelige Høyhet frenetisk vinkende bak et panserglass i stor fart, var ikke i min interesse i det hele tatt.
Monday, April 13, 2009
Konspirasjon
Konspirasjonsteorier er i vinden for tiden. Kanskje det objektivt sett ikke er noen flere konspirasjonsteorier ute og går enn før, men det virker som om det er mer blest om dem i media. Jeg skal ikke kjede mitt publikum ved å ramse opp teorier om alternative forklaringer bak 9-11 eller finanskrisa, men derimot presentere en ny konspirasjon. Jeg sier altså konspirasjon, uten suffikset teori, idet dette er snakk om en faktisk konspirasjon.
For en stund siden snakket jeg med en fyr som jobber med vip sikkerhet. Dette inkluderer sikkerhet ved besøk av statsledere, transport til og fra flyplassen, og sånt. Kilden min fortalte at en relativt ny trussel er sykkelbomber. En sykkel består av en menge hule rør, og disse kan fylles med sprengstoff og bli til en kamuflert rørbombe. Før et besøk er det derfor viktig å fjerne alle sykler i området, fortalte han.
Hule rør blir valgt til å konstruere sykler fordi de er veldig sterke i forhold til vekten. Dette er noe vi mennesker har lært av naturen. Ta for eksempel bambus, som er veldig sterkt og stivt i forhold til vekten fordi de er hule. Fuglers knokler er også hule av samme årsak.
Jeg innså umiddelbart at dette er en konspirasjon. Nå har det bilkjørende flertallet forsøkt å skremme folk fra å sykle i årevis, gjennom for eksempel håpløse sykkelveier og uansvarlige forbikjøringer, uten å lykkes. Hva er da mer naturlig enn å bruke terrorlovgivningen for å oppnå det samme? Hensynet til rikets sikkerhet trumfer alt annet, og spesielt trumfer det sykler. Ved å henvise til terrortrusselen kan man fjerne sykler fra gata, og bli kvitt sykkelondet en gang for alle.
For en stund siden snakket jeg med en fyr som jobber med vip sikkerhet. Dette inkluderer sikkerhet ved besøk av statsledere, transport til og fra flyplassen, og sånt. Kilden min fortalte at en relativt ny trussel er sykkelbomber. En sykkel består av en menge hule rør, og disse kan fylles med sprengstoff og bli til en kamuflert rørbombe. Før et besøk er det derfor viktig å fjerne alle sykler i området, fortalte han.
Hule rør blir valgt til å konstruere sykler fordi de er veldig sterke i forhold til vekten. Dette er noe vi mennesker har lært av naturen. Ta for eksempel bambus, som er veldig sterkt og stivt i forhold til vekten fordi de er hule. Fuglers knokler er også hule av samme årsak.
Jeg innså umiddelbart at dette er en konspirasjon. Nå har det bilkjørende flertallet forsøkt å skremme folk fra å sykle i årevis, gjennom for eksempel håpløse sykkelveier og uansvarlige forbikjøringer, uten å lykkes. Hva er da mer naturlig enn å bruke terrorlovgivningen for å oppnå det samme? Hensynet til rikets sikkerhet trumfer alt annet, og spesielt trumfer det sykler. Ved å henvise til terrortrusselen kan man fjerne sykler fra gata, og bli kvitt sykkelondet en gang for alle.
Friday, April 10, 2009
Brukeren vet best selv
Jeg pleier å si til kollegaene mine at når et dataprogram forsøker å gjette hva brukeren ønsker, så går det som regel galt. Jeg kunne nevnt mange eksempler på dette fra Microsoft-verdenen, men nøyer meg med ett: Når man taster inn noe som kan ligne på en dato i Excel, så gjør Excel feltet om til dato-format. Det man tastet in blir så forvandlet til noe ugjenkjennelig, til frustrasjon for brukeren.
Nå er jeg ingen storbruker av Facebook, men jeg logger meg på av og til. En gang kom jeg i skade for å logge meg på fra en finsk datamaskin. Facebook bestemte seg deretter for at jeg er finsk, og har endret alle tekstene til finsk. Jeg kan sikkert gå inn i en meny og endre språket tilbake til engelsk, men det er ikke så lett når menyene er på finsk. Riktignok har jeg forsøkt å plukke opp noen finske ord, men jeg kan langt fra nok til å finne fram i en meny for å endre språkinnstillinger.
Dette minner veldig om et partytriks fra rundt milleniumskiftet. På den tiden var det vanlig at man lot mobiltelefonen ligge framme på bordet på fester. Hvis eieren var opptatt med noe annet, kunne man stjele mobilen til seg et øyeblikk, og endre språket til for eksempel finsk. Det var dermed umulig å endre språket tilbake til noe forståelig, siden menyene ble uleselige.
Partytrikset til Facebook har mye til felles med mobiltrikset. Det er nemlig bare morsomt for den som utfører det, og ikke for den som blir rammet. Takk, Facebook, for at du har gjort nettjenesten din ubrukelig for meg.
Nå er jeg ingen storbruker av Facebook, men jeg logger meg på av og til. En gang kom jeg i skade for å logge meg på fra en finsk datamaskin. Facebook bestemte seg deretter for at jeg er finsk, og har endret alle tekstene til finsk. Jeg kan sikkert gå inn i en meny og endre språket tilbake til engelsk, men det er ikke så lett når menyene er på finsk. Riktignok har jeg forsøkt å plukke opp noen finske ord, men jeg kan langt fra nok til å finne fram i en meny for å endre språkinnstillinger.
Dette minner veldig om et partytriks fra rundt milleniumskiftet. På den tiden var det vanlig at man lot mobiltelefonen ligge framme på bordet på fester. Hvis eieren var opptatt med noe annet, kunne man stjele mobilen til seg et øyeblikk, og endre språket til for eksempel finsk. Det var dermed umulig å endre språket tilbake til noe forståelig, siden menyene ble uleselige.
Partytrikset til Facebook har mye til felles med mobiltrikset. Det er nemlig bare morsomt for den som utfører det, og ikke for den som blir rammet. Takk, Facebook, for at du har gjort nettjenesten din ubrukelig for meg.
Sunday, March 1, 2009
Kombisykkel
Kombisykkelen er et ektefødt barn av syttitallet. Den er laget ikke bare for transport til og fra arbeid eller skole, men også for fritidsbruk. En familie skulle kunne brette syklene sammen, og ta dem med i bagasjerommet for å dra på sykkelferie. Bilen var et relativt nytt luksusgode på den tiden, og kombisykkelen kunne være med i bilen når kjernefamilien dro på ferie. På den måte kunne de bruke fritiden til å mosjonere sammen og få frisk luft. Nå har kombisykkelen blitt et trendy retroobjekt, og brukes mest til kaffe latte-sykling.
Sunday, January 18, 2009
Klasseforstandere
På barneskolen hadde jeg tre forskjellige klasseforstandere. En kvinnelig lærer fra første til fjerde klasse. Det var på den tiden da elevene respekterte lærerne, så det var ingen problemer med bråk i klassen. Derimot var det en del som ble frustrerte over blokkfløytespillinga.
I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.
Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.
Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.
Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.
I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.
Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.
Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.
En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?
Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.
Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.
Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.
Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.
I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.
Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.
Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.
Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.
I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.
Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.
Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.
En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?
Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.
Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.
Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.
Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.
Saturday, January 17, 2009
Tjue år
For omlag tjue år siden var det en krig mellom politimester Willy Haugli og Stein Lillevolden.
En gang løp Lillevolden inn på Stortorvets Gjæstgiveri for å gjemme seg for politiet. Haugli sendte politifolk med hunder inn for å hente ham. Senere ble han spurt av en journalist hvorfor han brukte hundene for å hente Lillevolden ut fra en restaurant. Haugli svarte at det var jo ikke plass til hestene inne i restauranten.
Jeg skal ikke spekulere i hvem som vant den nevnte krigen. Men jeg kan i hvert fall observere at nå, rundt tjue år senere, er Haugli borte fra offentligheten, mens Lillevolden fortsatt synes.
Subscribe to:
Posts (Atom)