Monday, December 31, 2007

Den store hygienedagen

I huset mitt er det et felles anlegg for varmtvann. Det er praktisk, fordi jeg slipper å ha en varmtvannsbereder hjemme, som ville tatt opp en del plass. På den annen side er det uheldig økonomisk og miljømessig. Når alle deler på kostnaden ved varmtvann, er det et mindre insentiv for den enkelte å spare på det varme vannet, siden ekstrakostnaden ved overforbruk fordeles på mange personer.

Systemet med felles varmtvann fungerer bra. Det har alltid vært varmtvann tilgjengelig, uansett når på døgnet jeg velger å dusje. Dog er det et untak: Nyttårsaften. To år på rad har det ikke vært noe varmtvann å få tak i på nyttårsaften, sånn rundt kl 15 og utover.

Dette får meg til å tro at nyttårsaften er den dagen i året da alle vasker seg ekstra godt. Så hvis du møter en person på din vei i kveld som er full og uvøren, så kan du trøste deg med at vedkommende trolig er ren, i det minste.

Friday, November 23, 2007

Ut etter øl

Det skjedde i de dager da livet var enkelt. Det dreide seg om å drikke mye øl, så billig som mulig. Og om å kjøpe mange plater og gå på mange konserter. Innimellom dette, ble en del tid brukt til å studere.

B og D satt på hybelen til D og hørte på musikk. Det nærmet seg midnatt. Det gikk som det måtte gå: De ble tørste. De måtte ha øl. Problemet var at kjøleskapet, i likhet med lommeboka, var tomme.

Det nærmeste stedet med ølservering var kroa på Sogn Studentby, Sognkroa. Men dette var i tida før bankterminalene dukket opp på serveringssteder, i hvert fall på et sted som Sognkroa.

Det var en minibank på John Colletts plass, et godt stykke fra Sogn Studenby. B og D gjorde et overslag. Det kunne gå. De kunne rekke å gå ned til John Colletts plass, ta ut penger, og så gå til Sognkroa og kjøpe øl før den stengte.

Utenfor døra hadde det imidlertid vært tidenes snøfall. Kombinasjonen av minusgrader og vind hadde gjort at snøfonnene lå tette. B og D trosset været, brøytet opp døra og satte i vei.

Vel nede på John Colletts plass, oppdaget de at snøværet hadde ødelagt minibanken. Nå var gode råd dyre. Det var en minibank på Blindern også, men det ble en betydelig omvei. Tanken på øl var imidlertid såpass lokkende at de satte av sted.

Etter å ha tatt ut penger på Blindern, begynte tida å bli knapp. For å rekke tilbake til Sognkroa og kjøpe øl, måtte de øke tempoet. B gikk først i snøføyka og brøytet vei, med åpen jakke og bare t-skjorte under. D fulgte på i sporene til B så godt han kunne, men motet begynte å skorte:
Vi klarer det ikke, B, vi klarer det ikke. Jo, vi klarer det. Gå på nå.

Noen minutter før stengetid på Sognkroa steg to karer inn i lokalet, med snø i skjegget og snø i håret. Betjeningen fikk beskjed om å være vennlige å skjenke i fire øl.

Wednesday, November 21, 2007

Engelsk

Engelsk er språket som brukes mest på arbeidsplassen min. Det leder til noen pussige formuleringer.

Det var en sak som handlet om en sveiser. Altså en person som sveiser i metall. En saksbehandler refererte til denne personen som en dairyman og barnman på engelsk. Dette kommer sannsynligvis av at han slo opp sveiser i ordlista, og fant at det kan oversettes med dairyman, altså en fjøsrøkter. Denne konklusjonen må vitne om at han har liten forståelse for både norsk og engelsk.

Uttykket sveiser, brukt om en person som jobber med kyr, kommer forresten fra sveitser, altså en person fra Sveits. Det var mye kompetanse om behandling av melk og ysting av ost i Sveits, og konsulenter derfra ble brukt også i norske fjøs.

Et annet eksempel er en mail som gikk ut til alle lederne: Please make a list of all your employees, broken down by age and sex.

Det var en finne som svarte at: In Finland, we are not broken down by age and sex.

Tuesday, November 20, 2007

Stille

På søndag ankom jeg et konferanseanlegg av den typen man ikke finner i Norge: Svært påkostet og smakfullt innredet. Hadde et forsikringsselskap oppført et sted som det i Norge, ville det kommet førstesideoppslag i avisene om hvordan de sløser med kundenes penger.

Bygningene var oppført i en minimalistisk moderne stil, omtrent som den man typisk finner i magasinet Wallpaper. Kombinasjonert med at det knapt var noen andre mennesker der, ga det en stor følelse av ro og stillhet. Akkurat passe ro for meg etter en hektisk uke. (Eller et hektisk måned, er kanskje mer riktig å si.)

Det var en gjest fra Italia som sjekket inn omtrent samtidig som meg. Da jeg møtte ham til frokosten dagen etter, sa han at det var så skrekkelig der på søndag; det var jo ingen andre mennesker der, og helt stille. Det er tydelig at folk har forskjellige behov.

Sunday, November 4, 2007

Design

Design er et problematisk ord. Det er så diffust at det knapt har noe innhold i det hele tatt. Omtrent som kunst. Det er også et ord som blir misbrukt mye. For eksempel snakker man om designklær, som om andre klær ikke er designet i det hele tatt. Det er like dumt som å snakke om arkitekttegnede hus. Det er vel ingen som tror at hvis et selskap oppfører hundrevis av ferdighus, så er det ikke en arkitekt som har tegnet dem på forhånd?

Det er også en del som sorterer under betegnelsen design som ikke er spesielt fornuftig. På trimrommet på jobben har det blitt kjøpt inn et nytt stereoanlegg, etter at det forrige var on the fritz. De slo åpenbart på stortromma, og kjøpte inn et designanlegg, med aluminiumsfront og pianolakkfinish. Det ser pent ut. Problemet er at det knapt er funksjonelt.

Når man slår det på, går det lang tid, omtrent ti sekunder, før man kan åpne CD-skuffen. Og det hjelper ikke om man i sin kjedsomhet holder på knappen mens man venter, man må trykke på nytt etter at det har blitt klar. Mens CD-en lades, kan man ikke velge låtnummer. Man kan først velge låtnummer ved hjelp av fram- og tilbakeknapper når den har begynt avspillingen. Og skal man hoppe til en av de senere låtene, må man vente på at den har begynt avspillingen av hver låt før man kan trykke seg videre. Det hjelper ikke å trykke flere ganger etter hverandre.

Det som ved første øyekast ser ut som et pent stereoanlegg, viser seg altså å ikke være designet for vanlig bruk. Den første CD-spilleren jeg kjøpte, for rundt 20 år siden, var langt mer funksjonell.

Et annet eksempel er Flytoget. Det er et tydelig designet tog. For ikke så lenge siden hadde de en ansiktsløftning, annonsert med brask og bram. Den eneste endringen jeg kunne se, var at aksentfargene var endret fra rødt til oransje. Døren til toalettet lukkes sidelengs på ekte sci-fi-vis, inkludert den obligatoriske "pssh"-lyden. På innsiden har man to valg via knapper: Man kan lukke døren bak seg, og man kan velge å låse døren. Men hvem er det som ønsker å lukke døren bak seg på et offentlig toalett uten å låse den? Det er kanskje noen som ønsker det, men man bør neppe oppfordre til det ved å gjøre det mulig for brukeren å velge. På flytoget til Arlanda er det en knapp som både lukker døren og låser den.

Dørene på flytoget har en liten grønn "knapp" på hver side, med teksten "trykk for åpning av dør". Problemet er at den grønne dingsen ikke er en knapp i det hele tatt. Dørene blir i stedet åpnet ved hjelp av fotoceller i taket. Det er sikkert en grei løsning med fotoceller, men hvorfor må man lure brukerne til å tro at dørene åpner seg hvis man trykker på en grønn dings som er limt på dørene?

Saturday, September 15, 2007

Reklame og assosiasjoner

I reklame for barberutstyr for menn, brukes gjerne assosiasjoner til formel 1-sport. Det er forsåvidt ikke så rart, formel 1 forbindes med fart, spenning, macho, ting som antas å vekke oppmerksomheten til menn.

Skulle forbrukerne trekke slutningen at barbermaskiner kan sammenlignes med formel 1-biler, så ville det vært veldig negativt for barbermaskinene. Det skulle tilsi at barberhodene blir utslitt etter én barbering, og at motoren må skiftes ut hver uke eller så. Sannsynligvis tenker ikke forbrukerne så langt når de to tingene presenteres sammen.

Tuesday, August 21, 2007

Team building igjen

Jeg har tidligere fortalt om mine erfaringer med team building på jobben. På torsdag blir det en eller annen ny team building-aktivitet, men før den tid vil jeg gjerne fortelle om flere av mine tidligere opplevelser.

  • Hørte et foredrag om senkningen av "Blücher" i Oslofjorden, inkludert en detaljert oversikt over CV-en til kommandanten på fortet. Foredragsholderen viste seg ikke overraskende å være en såkalt forsvarsvenn, og mente at nedleggelsen av fortet "Oscarsborg" var en stor katastrofe for forsvarsevnen til Norge, og et resultat av uvvitende politikere.
  • Holdt et foredrag om harer i Canada.
  • Spikket pil-og-bue med morakniv. Vi fikk ikke lov til å bruke levende trær til å lage buen av, så det ble heller dårlige greier.
  • Skutt på hverandre på Megazone. Det var faktisk veldig morsomt, men jeg ble utrolig støl i lårene av å krype rundt på huk for å ikke bli sett av motstanderne.
  • Laget en liksom-reklamefilm for arbeidsgiveren. Ved to forskjellige anledninger, faktisk! Dette må være en populær team building-aktivitet.
  • Padlet om kapp i gummibåter. Vårt lag kom på förste plass, av ti lag! Jeg tror det er delvis på grunn av min energiske roping "left", "right", og så videre, for å hisse opp deltagerne våre til å padle hardere. Ved samme tilfelle konkurrerte vi også om hvem som kunne kneppe knappetelt fortest. Jeg hadde aldri sett et knappetelt før, likevel var det bare jeg på vårt lag som forsto hvordan man skulle kneppe. Jeg fikk ikke noe tid til å kneppe en eneste knapp selv, for jeg måtte hele tida gå rundt og rette på de andre som hadde kneppet feil. I denne konkurransen gjorde vi det dessverre ikke så bra.
  • Stjålet whisky (Laphroaig) fra baren til et konferansehotell etter stengetid. Dette må dog sies å ikke ha vært en del av den offisielle team buildingen.
  • Hatt en introduksjonstime i yoga. Vi lærte blant annet stillingen der man sitter på hodet, opp ned. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, så lenge man lærer teknikken.
  • Seilt regatta i Oslofjorden. Den første timen beveget båten vår seg omtrent hundre meter, fordi det knapt var noe bevegelse i luften i det hele tatt. Regatta må være ganske kjedelig når det er vindstille, tror jeg.

Saturday, August 11, 2007

Provoserende mote

I det siste har jeg sett en del reklamebilder fra haute couture-merker med noe veldig uvanlig. Mannspersonene, hvis man kan kalle dem menn, de ser ut som purunge gutter, har på seg dresser som er helt fine, med bare ett unntak: Buksebeina er snaut 10 cm kortere enn det de fleste ville syntes er passe.

Slike reklamebilder har jeg sett i et par år eller så, men likevel har jeg ennå til gode å se noen som bruker slike bukser i den virkelige verden. Nå skal det sies at de fleste dresskledde menn jeg ser er av den eldre og mer konservative typen, men likevel. Dette virker som et motefenomen som bare eksisterer innenfor reklamen, og ikke har funnet veien ut til folk.

Norske menn sluttet vel å bruke høyvannsbukser da åttitallet var på hell. Omtrent samtidig som de lærte at hvite tennissokker ikke passer til annet enn sport. Viser man bilder fra en fest til utlendinger, så vil de ofte kommentere det pussige i at alle går uten sko inne, men også at alle bruker svarte sokker. I redselen for å gå i hvite tennissokker-fella, velger mange den andre ytterligheten, nemlig svart.

Hvorfor fortsetter da premium-merker å reklamere med klær som absolutt ingen ville gått med? Jeg tror det er for å provosere. Etter at vi har vært gjennom punken, er dette kanskje en av de få måtene å provosere på. Og provokasjon er jo en viktig måte å oppnå oppmerksomhet, så må være reklamens viktigeste mål.

Det blir omtrent som de regelmessige motevisningene der kvinner går i klær som er veldig avlørende, små eller gjennomsiktige. Dette er ikke klær som de viser fram fordi de tror noen vil bruke dem til hverdags, men heller for å få blest om navnet sitt. Mediene er ofte villige til å bringe budskapet videre, og fortelle at til neste sommer, da skal "vi" bruke klær som ikke er for de bluferdige. Klesfenomenet overlever neppe utenfor catwalken, men de oppnår å få PR for kleskolleksjonen.

Tuesday, August 7, 2007

Miljø

"Miljø" er blitt tidenes buzzword. Det er nesten så man skulle tro man hadde våknet opp til åttitallet på nytt. Det var på åttitallet et norsk sertifiseringsselskap byttet til en grønn logo. En logo med grønn farge er naturligvis mye mer miljøvennlig enn en logo i en annen farge, det er jo opplagt.

De fleste firmaer prøver nå for tiden å virke miljøvennlige, og på den måten tiltrekke kunder. Busselskapet har for eksempel et klistremerke bak som sier: "Obs! Jeg har miljøvernere ombord." Nå er det vel få kjøretøy som sliter mer på sentrumsgatene enn nettopp bussene, men jeg ser likevel en viss legitimitet i miljøprofileringen.

Kjenner jeg busselskapet riktig, mener de dog ikke egentlig at det har miljøvernere ombord. Det de egentlig mener er: "Obs! Jeg har snikere ombord."

Tuesday, July 3, 2007

Maling og perspektiv

Jeg liker å høre på radio, og i særdeleshet når jeg driver med kjedelig arbeid i hjemmet. Her om dagen malte jeg vinduer, og ved et sammentreff hørte jeg på et hørespill på BBC om nettopp maling.

Det var et stykke vi leste i engelsktimen på skolen, "Albert's Bridge". Hovedpersonen synes at han får så mye perspektiv på livet når han jobber med å male en bru en sommer, at han velger å fortsett med det. Fra brua kan han se universitetet der han studerte filosofi, og fabrikken der han kunne fått en trainee-stilling. Ovenfra ser han at det hele er ubetydelig, så han forsaker sin framtid som framtidig leder på fabrikken.

Riktig så mye perspektiv får jeg ikke når jeg maler vinduskarmene hjemme, med utsikt til en såkalt miljøgate, og busser som passerer regelmessig. Dog observerte jeg at en gjeng så ut til å ha spesialisert seg på å gå rundt og rote i søppelkassene etter noe av verdi. Det var den samme personen som kom forbi hver dag for å se i kassene utenfor vinduet mitt. Det gir i hvert fall noe perspektiv, om enn på en annen måte.

Saturday, June 16, 2007

Sikkerhet

For noen år siden var det en kjent statsleder som besøkte Oslo, og en rekke veier ble avstengt for noen timer. Politiet hadde innkalt alt som kunne krype og gå av mannskaper for anledningen. Kanskje også noen som ikke burde ha vært der.

Samme dag hadde jeg jobbet overtid, og ville krysse en av de avstengte traséene. Jeg stoppet rundt ti meter fra veien, gikk av sykkelen, og spaserte langsomt bort til en av politifolkene for å spørre pent om jeg kunne krysse gata.

"Neeei!" skrek, for ikke å si brølte, han til meg, "du kan bare ha deg vekk!"

Med slik sikkerhet, hvem trenger terrorister?

Friday, June 15, 2007

Finansjournalistikk

Et finansmagasin på glansert papir skriver at de som valgte fastrente da renta var lavere gjorde et kupp. Det er omtrent like innsiktsfullt som å si at de som kjøpte bolig i Oslo da prisene var lave på nittitallet har tjent mye på det.

Videre skriver de at sigøynerne i Norge er noen slubberter. Som sannhetsvitne bruker de en torpedo, omtalt som en "muskelmann", som endog får skryte av de ulovlige innkrevingsmetodene sine i intervjuet.

Hvem er det som leser slikt til vanlig? Det lurer jeg på.

Sunday, May 20, 2007

James Bond

Forleden skulle jeg parkere sykkelen i garasjen på jobben. Akkurat i det jeg syklet ned i parkeringshuset, var porten på vei til å lukkes. Jeg kunne ha rukket å komme meg under porten i tide. Jeg så for meg hvordan jeg på James Bond-vis kastet meg av sykkelen, rullet under porten, og trakk sykkelen etter meg, alt innen garasjeporten rullet helt ned.

Men jeg er ikke James Bond. Jeg er bare en kontorrotte. Så jeg syklet tilbake og åpnet garasjeporten på nytt.

Thursday, May 17, 2007

Diktator

Oberst og diktator Muammar Abu Minyar al-Gaddafi har sagt noe slik som at å gå til en fotballbane for å se andre spille fotball, er like dumt som å gå til en restaurant for å se på at andre spiser mat. Hvis jeg skal stole på artikkelforfatteren i Financial Times, da.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er en diktator som sier noe slikt. En demokratisk valgt politiker ville blitt upopulær av et slikt utsagn, og risikert å ikke blitt gjenvalgt. Er man derimot diktator, kan man koste på seg å være litt eksentrisk og spesiell.

Det er kanskje en kjettersk tanke på en dag som i dag, men av og til tror jeg det kunne vært bra med politikere som tør å ta upopulære avgjørelser, og det er ikke forenlig med demokratiet. Kanskje et snev av diktatur er bra nå og da, eller i det minste et opplyst enevelde.

Wednesday, May 2, 2007

Ikke imponert

Aftonbladet skriver om den russiske tennisstjernen -- som forresten var det store idolet til min kollega, nylig pensjonert etter et langt liv i finans -- og hennes, tennisstjernen, altså, pasjon for å shoppe. "Förra året fyllde jag tre resväskor med kläder, säger ryskan," skriver de.

Nå er jeg litt usikker på hva en resväska er, men jeg tror det er en koffert i kabinstörrelse. En liten koffert, altså. Hvor mye klär får man plass til i tre små kofferter? En frakk, to dresser, noen skjorter og litt tilbehör, og så tror jeg de begynner å bli fulle. Det er lite å skrive hjem om å ha handlet så mye i löpet av det forrige året, som de skriver.

Nå er det mulig at de mener i löpet av en tennissesong, og ikke i löpet av et helt år. Ikke vet jeg heller hvor lang en tennissesong er, om det fins noe slikt. Likevel, for en tjueåring som er stinn av gryn og "aldrig får nog av att shoppa", så er jeg ikke imponert.

Monday, April 30, 2007

Meta BBL

Jeg har lest at de fleste blogginnleggene handler om noe forfatteren misliker. God, gammeldags klaging, altså. Nå vet jeg ikke om dette var basert på en grundig undersøkelse av mange blogger, eller om det bare var en magefølelse etter å ha lest en del.

Enten utsagnet ovenfor er riktig eller ikke, dette innlegget inneholder faktisk klaging over tingenes tilstand, og passer trolig godt inn i bloggverdenen.

Man velger sin bolig, men man velger ikke sitt boligbyggelag. Det er neppe så veldig vanlig, i hvert fall. For min del valgte jeg bolig, og fikk boligbyggelaget på kjøpet. Etter å ha bodd her bare noen få måneder, er jeg allerede grundig irritert på dem.

I desember fikk jeg en stor og fet konvolutt med husleiegiroer for hele 2007. Alle hadde forskjellig KID, og måtte tastes inn manuelt i nettbanken. Men det var greit å få gjort unna alle sammen og bli ferdig med det. Trodde jeg. Bare to uker etterpå kom en ny konvolutt, med nye innbetalingsbeløp og nye KID. Alle giroene måtte slettes i nettbanken og legges inn på nytt. Nå forstår jeg jo grunnen til endringen: Det høyere rentenivået. Men dette vitner vel om dårlig planlegging.

Ligningsoppgaven ble sendt ut for sent til at den kom med på den forhåndsutfylte selvangivelsen. Men det var det minste problemet. Det som verre er, er at det så kom en ny oppgave i posten med rettelser omtrent hver tredje uke. Den tredje og foreløbig siste rettelsen kom én arbeidsdag før fristen for innlevering av selvangivelsen.

Dette ble altså litt meta, og litt klaging. I det hele tatt ganske uinteressant.

Sunday, April 22, 2007

Syklist behaviour

Jeg sykler ofte “Tour de Finance”-traseen, dog i motsatt retning av selve løpet. Jeg har merket meg at en del av mine medsyklister har en annen holdning til trafikken enn meg. Et forsøk på å oppsummere må inkludere dette:

Kø er ut. Syklistene i dette løpet skyr køer som pesten. I stedet for å stoppe bak en annen syklist når det er rødt lys, for eksempel, er det viktig å stoppe så langt framme som mulig. Ved siden av syklisten foran ser ut til å være det foretrukne valget. Det faktum at man dermed fyller opp sykkelbanen i begge retninger ser ikke ut til å plage syklistene nevneverdig. Å stå forrerst i køen er viktigere enn å unngå kork. Det hele minner veldig om køen for innsjekkingen til Stockholmsflyet til Norwegian.

Høy hastighet gjelder. Man skal aldri sette ned hastigheten. Det gjelder om man passerer en bussholdeplass der folk går av og på, så vel som om det er barn som går i gangstien, eller om det er dårlig sikt rundt en sving eller i et kryss. Regelen gjelder i det hele tatt over alt.

På et håndmalt skilt over inngangen til Oslo Sykkelkompani på Olaf Ryes Plass, som siden har blitt lagt ned, og erstattet med et eiendomsmeglingskontor, sto det: “Anyone who rides a bicycle is a friend of mine”. Jeg er enig i utsagnet. Men jeg må legge til at jeg har mange rare venner.

Inflasjon

På midten av 90-tallet en gang skulle jeg kjøpe en liten ryggsekk. En som var liten nok til at den var lett å ta med seg på sykkelen, men likevel stor nok til å romme litt småsaker, som håndkle og badebukse til en svømmetur, eller arbeidsklær, hvis jeg måtte sykle i regnet. Jeg endte opp med en 20-liters sekk i den høyere prisklassen, 500 kroner betalte jeg for den. Men kvaliteten virket bra nok til å rettferdiggjøre den prisen.

Ganske nøyaktig ti år senere glemte jeg igjen den samme sekken på IKEA-bussen. Jeg kom fram til at jeg ikke hadde noen personlige ting i den, og ikke noen verdisaker. Dessuten hadde den i mellomtiden blitt såpass slitt at jeg tenkte det var en grei anledning til å kjøpe en ny sekk.

Så jeg gikk til den samme butikken der jeg hadde kjøpt den forrige, og fant en ryggsekk av samme merke, samme modell, til og med samme farge. I løpet av de ti årene som hadde gått, hadde sekken fått noen forbedrede detaljer innvendig, som et ekstra lite rom, og noen smarte løsninger. Det eneste negative, var at en logo på utsiden ikke lengre var brodert, men heller trykket på stoffet. Det kan forresten knapt sies å være en negativ utvikling, i hvert fall betyr det ikke noe for funksjonen til sekken.

Og prisen? Den kostet nå 400 kroner, altså 20% mindre enn ti år tidligere. Se, det er inflasjon, det.

Tuesday, April 17, 2007

Sko og statistikk

DN skriver at nordmenn i gjennomsnitt kjøpte fem par sko i fjor. Selv kjøpte jeg to par sko, og føler således at jeg ligger trygt under gjennomsnittet.

Dog mistenker jeg at dersom man splittet statistikken på kvinner og menn, ville man finne at kvinnene sto for en høyere andel av skokjøpene. Derfor er det ikke sikkert at jeg er så langt fra gjennomsnittet likevel.

Monday, April 16, 2007

Mystiske skilt

På vei til jobben passerer jeg en fotgjengerovergang over en sterkt trafikkert vei, der bilistene kommer i stor hastighet fra motorveien. Jeg passerer forsåvidt flere fotgjengerfelt, men det spesielle med dette feltet var at fotgjengerskiltene alltid sto vendt på tvers av fotgjengerfeltet, altså slik at de ikke var synlige for bilistene som hadde kjørt av motorveien. Selve skiltstolpene var løse i festene nederst, og selv om jeg snudde dem 90°, slik at de sto riktig vei, var de nesten alltid snudd tilbake da jeg passerte dem dagen etter.

Jeg vet ikke om det var vinden som blåste dem ut av kurs, eller om det var en morbid person som snudde fotgjengerovergangskiltene slik at de ikke skulle være synlige for bilistene. En dag bestemte jeg meg for å ta skjeen i egen hånd, så å si, og tok med meg en stor skiftenøkkel på vei til jobb. Med den strammet jeg skruene i festet nederst, slik at stolpene ikke lengre var løse. Siden har jeg med glede lagt merke til at skiltene har stått med bildeflaten mot kjøreretningen, slik at de faktisk er synlige for bilistene. Jeg håper dette har bidratt til å øke sikkerheten, om enn veldig marginalt, i området.

Monday, April 9, 2007

Team building

I løpet av min tid som arbeidskar har jeg vært med på en del jobbturer, samlinger, fester, og så videre, ofte omtalt under samlebetegnelsen "team building". Dette har vært en blandet fornøyelse. Noen opplevelsene inkluderer:



  • Quiz på Rorbua. Rorbua er ikke mitt favorittutested, langt derifra. Vi fikk noen bonger for å bruke i baren, og jeg la merke til at kollegene ble mistenkelig fulle allerede etter den andre bongen.

    Et av spørsmålene var: Hvem har laget albumet "Blodig Alvor"? Jeg måtte påpeke overfor quizmasteren at det faktisk heter "Blodig Alvor (na na na na na)".


  • Snowboard. Dette var min aller første tur i alpinbakken overhodet. Hvis man tar det i betraktning, gikk det veldig bra. Jeg tror den relative suksessen -- jeg ser på det som en suksess at jeg klarte å stå ned bakken uten å tryne oftere enn hver hundre meter, sånn omtrent -- skyldes at jeg på forhånd hadde lest om snowboardteknikk, og visste hva jeg skulle konsentrere meg om. Uten dette hadde jeg neppe klart å stå i det hele tatt. I ettertid vil jeg si at vi burde hatt instruktør.


  • Revy på Dizzie med Øyvind Blunch og Hege Schøyen. Grusomt.


  • Laget mat på en restaurant i Turku. Fyren som skulle guide oss var (visstnok) en kjent tv-kokk. På forhånd hadde assistenten forsikret oss om at hun skulle oversette alt til engelsk, slik at alle kunne forstå hva som skulle gjøres. Da vi ankom, snakket tv-kokken på finsk i noe sånt som fem minutter, og assistenten oversatte deretter med: "He said: Welcome."


  • En tur med en hjuldamper på en innsjø i Sveits. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at blant matrettene de serverte ombord var sushi. Gleden varte imidlertid ikke så lenge. Sushiene var så uttørket at de knaste mellom tennene. Resten av maten besto av forskjellige matvarer som var grundig frityrstekt.


  • Tur med en rib (veldig rask motorbåt) i Stockholms skjærgård. Det meste av turen, tidsmessig, gikk med til å kjøre fra havna og ut til et område der fartsgrensen var høyere. Det gikk veldig fort, bråkte mye, og humpet enda mer.




Nylig var jeg på en tur med jobben. Omtrent halvveis ut i arrangementet, tenkte jeg at det var den aller beste team buildingen så langt. Jeg var i alpinbakken for andre gang, denne gangen med carvingski, og det gikk veldig bra. Allerede den første dagen kunne jeg stå ned de svarte bakkene.

Vendepunktet kom imidlertid da vi skulle avslutte dagen med et hemmelig arrangement. Da vi svingte inn på bobbanen ved Hafjell, tenkte jeg at det var snakk om å sitte på en bob, som passasjer. Det er sikkert morsomt.

Det ble imidlertid annonsert at vi skulle ake med skeleton. Man ligger på magen på et lite akebrett, med hodet først. Nybegynnere oppnår typisk en hastiget på 85-90 km/t. Instruktøren sa at det tar en sesong å lære å styre, så vi kunne bare glemme det. Om føttene sa han: "Legger dere føttene ned i bakken, kommer dere ikke til å klare å bremse, og ikke til å klare å styre. Det eneste dere oppnår, er å ødelgge skoene. Så ikke gjør det."

Vår risk manager, som den gode risk manager han er, spurte om det hadde vært noen skader. "Vel ... (pause). Ingen alvorlige."

Vi fikk også beskjed om å holde skuldre og hode så lavt som mulig, kanskje løfte hodet litt av og til for å se hva som kommer. Dog risikerer man da at sleden mister balansen, og kolliderer inn i sidene på banen.

Etter turen hadde de fleste, med noen unntak, kollidert kraftig i sidene på banen, og pådratt seg kuler på størrelse med ping pong-baller ved albuene. Skadesjefen ringte hjem til kona si for å få trøst, men fikk tilbake: "Du får skylde deg själv när du varit så jäkla dum". Det er jo et godt poeng.

Det ble ikke noe av den andre turen ned bakken. På et vis var det jo en bra team building likevel, for vi hadde noe å snakke om resten av kvelden, og vel så det.

Thursday, March 22, 2007

Liten hjelp

I dag ble jeg stoppet av en energisk kvinne:

- "Hei, hei, unnskyld, kan jeg spørre om noe?"
- "Øh, ja?"
- "Hva er raskest av toget og bussen?"

Nå fins det et svevetog i Shanghai som kjører i over 400 km/t. Kanskje er det også andre tog som kjører enda fortere. Jeg tror det er vanskelig for en buss å kjøre fortere enn det. En buss må jo kunne ta med en del mennesker for å kunne kalles en buss. Og selv om man faktisk klarte å lage en buss som kjører så fort, så kunne den ikke kjøre på vanlige veier. De er altfor ujevne for sånne hastigheter. Det må med andre ord bli toget som går av seieren i dette tilfellet.

Dog var hun neppe var interessert i denne typen tekniske faktaopplysninger. Kombinasjonen av hennes energiske spørsmål, og den geografiske konteksten, nemlig Oslo S, måtte bety at hun var på vei til et annet sted, in transit, og ønsket å komme dit så fort som mulig.

- "Hvor skal du reise, da?"
- "Til Fredrikstad."

Friday, March 16, 2007

Alliterasjon

I garderoben til badstua i et hotell i Stockholm er det et skilt med en veldig fornøyelig overskrift: Bästa badstubadare. Lignende alliterasjon er det sjelden man ser nå til dags. Dog er det synd at resten av teksten ikke følger samme stil.

Uttalen av bokstaven "ä" er forresten litt spesiell i Stockholm. En stockholmare sier aldri "ä" som "æ", men heller som "e". Så de ville aldri si "Täby", men heller "Teby". Og ikke "räv", men "rev". Her tenker jeg på dyret, ikke kroppsdelen, om det skulle være uklart.

Monday, February 26, 2007

Bananrepublikk

Jeg vet ikke om det fins noen autoritär definisjon av en bananrepublikk. Jeg tenker meg likevel at en bananrepublikk typisk oppfyller en del kriterier. Her er noen som passer med min erfaring:


  • De fleste mennene har bart
  • Tilsynelatende mangel på trafikkregler
  • Väpnet vakt utenfor banker
  • Sedlene er slitte, skitne og illeluktende


Pussig nok passer det siste kriteriet til vår egen "söta bror", svenskene. Sedlene som brukes i Sverige, särlig 20- og 50-lappene, er nesten uten unntak slitte etter å ha värt i omlöp for lenge. Dessuten har de et antikvarisk format, de er for höye, slik at de ikke passer i en moderne lommebok.

Jeg tror de gamle myntene og sedlene til Sverige skyldes at de planlegger å konvertere til Euro på sikt, og derfor ikke vil investere i nye i mellomtiden.

Wednesday, February 21, 2007

Ærlighet varer lengst

Nær Birger Jarlsgatan ligger det et treningssenter som heter "Kroppskultur". Det er i hvert fall et ærlig navn, ingen kan si noe annet.

Saturday, February 3, 2007

En mannsalder

En slektning brukte ofte uttrykket en mannsalder. Dette forvirret meg en del da jeg var barn.

Hun kunne for eksempel si: "Jeg har ikke sett N.N. på en mannsalder." På den tiden, da jeg var barn, så jeg for meg at en mannsalder måtte være levetiden for en mann. En kvinne måtte ha samme levetid, altså var det egentlig snakk om en menneskealder. La oss for enkelhets skyld si at en mannsalder er K, som er konstant.

Slektningen min med forkjærlighet for dette uttrykket var i live, altså må hennes alder, x, være mindre enn K. Vi har

(1) x < K

Videre, om det var slik at hun ikke hadde møtt N.N. på en mannsalder, altså for K år siden eller mer, så må dette møtet ha funnet sted da hun var y år gammel, der

(2) y < x - K

Ved innsetting av (1) i (2), gir dette videre at y < 0, hvilket er en kontradiksjon. Hun kan ikke ha møtt vedkommende da hun hadde en negativ alder. Det går ikke an. Vi har reductio ad absurdum, og noe er beviselig feil i resonnementet. Men hva?

Det var først flere år senere at jeg forsto at en mannsalder er den alderen der en person kan kalles en mann. Det kan altså være snakk om noe sånt som 15-20 år, avhengig av hva slags definisjon av mann som blir brukt. Plutselig falt alle bitene på plass.

Tuesday, January 30, 2007

Dott

En gang i riktig gamle dager, møtte jeg en tidliger medelev på Sogn Studentby. Dette var nok rundt midten av 90-tallet, altså fortsatt i Internetts barndom fra de flestes perspektiv.

Jeg er selvsagt klar over at Internett hadde eksistert i mange, mange år før midten av 90-tallet, men for den gemene hop, må man kunne si at midten av 90-tallet var Internetts barndom.

Nåvel, hun fortalte energisk at hun skulle få mailadresse snart, men at hun ikke ennå visste hva mailadressen kom til å bli.

-- "Ja, men det er jo enkelt," sa jeg, "du får vel mailadressen Anne dott Hansen ætt student" [... blir avbrutt]

-- "Hva?! Jeg er da ingen dott!"

Etter dette tenkte jeg at det var best å styre samtalen over på et annet tema.

I ettertid har jeg fått høre fra en annen kilde at hun ble veldig flau da hun lærte at punktum vanligvis uttales dott.

På NRK Radio sier de nå punktum, og ikke dott når de oppgir mailadresser og URL-er. Dermed unngår man denne potensielle misforståelsen.

Friday, January 26, 2007

God service

Jeg har spist såpass ofte på samme thai-sted i Stockholm nå, at jeg begynner å få god service. Ikke bare smil når jeg kommer, men også ekstra mat. En gang jeg bare skulle ha en liten rett med noen vårruller, fikk jeg dobbelt så mange som vanlig på tallerkenen. Og da jeg bestilte räksoppa med chili, også kjent som Tom Yam Kung, fikk jeg så mange reker at jeg knapt kunne se suppa.

Friday, January 12, 2007

Reklame

På Arlanda var det en reklame for Microsoft. Det var bilde av en hardt presset IT-mann som noe oppgitt snakket i telefonen. På veggen bak hadde han hengt opp dressjakka si. På ermet til jakka hang fortsatt merkelappen.

Er virkelig reklamebyrået så fjerne at de ikke vet at merkelappen skal fjernes fra dressen før man bruker den? Eller er dette ment å være en noe selvironisk reklame på vegne av IT-folk, som kanskje ikke vet så mye om kleskodeks?