Max Manus

For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.

Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.

Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.

De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.

Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.