Engelsk

Engelsk er språket som brukes mest på arbeidsplassen min. Det leder til noen pussige formuleringer.

Det var en sak som handlet om en sveiser. Altså en person som sveiser i metall. En saksbehandler refererte til denne personen som en dairyman og barnman på engelsk. Dette kommer sannsynligvis av at han slo opp sveiser i ordlista, og fant at det kan oversettes med dairyman, altså en fjøsrøkter. Denne konklusjonen må vitne om at han har liten forståelse for både norsk og engelsk.

Uttykket sveiser, brukt om en person som jobber med kyr, kommer forresten fra sveitser, altså en person fra Sveits. Det var mye kompetanse om behandling av melk og ysting av ost i Sveits, og konsulenter derfra ble brukt også i norske fjøs.

Et annet eksempel er en mail som gikk ut til alle lederne: Please make a list of all your employees, broken down by age and sex.

Det var en finne som svarte at: In Finland, we are not broken down by age and sex.

Stille

På søndag ankom jeg et konferanseanlegg av den typen man ikke finner i Norge: Svært påkostet og smakfullt innredet. Hadde et forsikringsselskap oppført et sted som det i Norge, ville det kommet førstesideoppslag i avisene om hvordan de sløser med kundenes penger.

Bygningene var oppført i en minimalistisk moderne stil, omtrent som den man typisk finner i magasinet Wallpaper. Kombinasjonert med at det knapt var noen andre mennesker der, ga det en stor følelse av ro og stillhet. Akkurat passe ro for meg etter en hektisk uke. (Eller et hektisk måned, er kanskje mer riktig å si.)

Det var en gjest fra Italia som sjekket inn omtrent samtidig som meg. Da jeg møtte ham til frokosten dagen etter, sa han at det var så skrekkelig der på søndag; det var jo ingen andre mennesker der, og helt stille. Det er tydelig at folk har forskjellige behov.

Design

Design er et problematisk ord. Det er så diffust at det knapt har noe innhold i det hele tatt. Omtrent som kunst. Det er også et ord som blir misbrukt mye. For eksempel snakker man om designklær, som om andre klær ikke er designet i det hele tatt. Det er like dumt som å snakke om arkitekttegnede hus. Det er vel ingen som tror at hvis et selskap oppfører hundrevis av ferdighus, så er det ikke en arkitekt som har tegnet dem på forhånd?

Det er også en del som sorterer under betegnelsen design som ikke er spesielt fornuftig. På trimrommet på jobben har det blitt kjøpt inn et nytt stereoanlegg, etter at det forrige var on the fritz. De slo åpenbart på stortromma, og kjøpte inn et designanlegg, med aluminiumsfront og pianolakkfinish. Det ser pent ut. Problemet er at det knapt er funksjonelt.

Når man slår det på, går det lang tid, omtrent ti sekunder, før man kan åpne CD-skuffen. Og det hjelper ikke om man i sin kjedsomhet holder på knappen mens man venter, man må trykke på nytt etter at det har blitt klar. Mens CD-en lades, kan man ikke velge låtnummer. Man kan først velge låtnummer ved hjelp av fram- og tilbakeknapper når den har begynt avspillingen. Og skal man hoppe til en av de senere låtene, må man vente på at den har begynt avspillingen av hver låt før man kan trykke seg videre. Det hjelper ikke å trykke flere ganger etter hverandre.

Det som ved første øyekast ser ut som et pent stereoanlegg, viser seg altså å ikke være designet for vanlig bruk. Den første CD-spilleren jeg kjøpte, for rundt 20 år siden, var langt mer funksjonell.

Et annet eksempel er Flytoget. Det er et tydelig designet tog. For ikke så lenge siden hadde de en ansiktsløftning, annonsert med brask og bram. Den eneste endringen jeg kunne se, var at aksentfargene var endret fra rødt til oransje. Døren til toalettet lukkes sidelengs på ekte sci-fi-vis, inkludert den obligatoriske "pssh"-lyden. På innsiden har man to valg via knapper: Man kan lukke døren bak seg, og man kan velge å låse døren. Men hvem er det som ønsker å lukke døren bak seg på et offentlig toalett uten å låse den? Det er kanskje noen som ønsker det, men man bør neppe oppfordre til det ved å gjøre det mulig for brukeren å velge. På flytoget til Arlanda er det en knapp som både lukker døren og låser den.

Dørene på flytoget har en liten grønn "knapp" på hver side, med teksten "trykk for åpning av dør". Problemet er at den grønne dingsen ikke er en knapp i det hele tatt. Dørene blir i stedet åpnet ved hjelp av fotoceller i taket. Det er sikkert en grei løsning med fotoceller, men hvorfor må man lure brukerne til å tro at dørene åpner seg hvis man trykker på en grønn dings som er limt på dørene?

Reklame og assosiasjoner

I reklame for barberutstyr for menn, brukes gjerne assosiasjoner til formel 1-sport. Det er forsåvidt ikke så rart, formel 1 forbindes med fart, spenning, macho, ting som antas å vekke oppmerksomheten til menn.

Skulle forbrukerne trekke slutningen at barbermaskiner kan sammenlignes med formel 1-biler, så ville det vært veldig negativt for barbermaskinene. Det skulle tilsi at barberhodene blir utslitt etter én barbering, og at motoren må skiftes ut hver uke eller så. Sannsynligvis tenker ikke forbrukerne så langt når de to tingene presenteres sammen.

Team building igjen

Jeg har tidligere fortalt om mine erfaringer med team building på jobben. På torsdag blir det en eller annen ny team building-aktivitet, men før den tid vil jeg gjerne fortelle om flere av mine tidligere opplevelser.

• Hørte et foredrag om senkningen av "Blücher" i Oslofjorden, inkludert en detaljert oversikt over CV-en til kommandanten på fortet. Foredragsholderen viste seg ikke overraskende å være en såkalt forsvarsvenn, og mente at nedleggelsen av fortet "Oscarsborg" var en stor katastrofe for forsvarsevnen til Norge, og et resultat av uvvitende politikere.
• Holdt et foredrag om harer i Canada.
• Spikket pil-og-bue med morakniv. Vi fikk ikke lov til å bruke levende trær til å lage buen av, så det ble heller dårlige greier.
• Skutt på hverandre på Megazone. Det var faktisk veldig morsomt, men jeg ble utrolig støl i lårene av å krype rundt på huk for å ikke bli sett av motstanderne.
• Laget en liksom-reklamefilm for arbeidsgiveren. Ved to forskjellige anledninger, faktisk! Dette må være en populær team building-aktivitet.
• Padlet om kapp i gummibåter. Vårt lag kom på förste plass, av ti lag! Jeg tror det er delvis på grunn av min energiske roping "left", "right", og så videre, for å hisse opp deltagerne våre til å padle hardere. Ved samme tilfelle konkurrerte vi også om hvem som kunne kneppe knappetelt fortest. Jeg hadde aldri sett et knappetelt før, likevel var det bare jeg på vårt lag som forsto hvordan man skulle kneppe. Jeg fikk ikke noe tid til å kneppe en eneste knapp selv, for jeg måtte hele tida gå rundt og rette på de andre som hadde kneppet feil. I denne konkurransen gjorde vi det dessverre ikke så bra.
• Stjålet whisky (Laphroaig) fra baren til et konferansehotell etter stengetid. Dette må dog sies å ikke ha vært en del av den offisielle team buildingen.
• Hatt en introduksjonstime i yoga. Vi lærte blant annet stillingen der man sitter på hodet, opp ned. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, så lenge man lærer teknikken.
• Seilt regatta i Oslofjorden. Den første timen beveget båten vår seg omtrent hundre meter, fordi det knapt var noe bevegelse i luften i det hele tatt. Regatta må være ganske kjedelig når det er vindstille, tror jeg.

Provoserende mote

I det siste har jeg sett en del reklamebilder fra haute couture-merker med noe veldig uvanlig. Mannspersonene, hvis man kan kalle dem menn, de ser ut som purunge gutter, har på seg dresser som er helt fine, med bare ett unntak: Buksebeina er snaut 10 cm kortere enn det de fleste ville syntes er passe.

Slike reklamebilder har jeg sett i et par år eller så, men likevel har jeg ennå til gode å se noen som bruker slike bukser i den virkelige verden. Nå skal det sies at de fleste dresskledde menn jeg ser er av den eldre og mer konservative typen, men likevel. Dette virker som et motefenomen som bare eksisterer innenfor reklamen, og ikke har funnet veien ut til folk.

Norske menn sluttet vel å bruke høyvannsbukser da åttitallet var på hell. Omtrent samtidig som de lærte at hvite tennissokker ikke passer til annet enn sport. Viser man bilder fra en fest til utlendinger, så vil de ofte kommentere det pussige i at alle går uten sko inne, men også at alle bruker svarte sokker. I redselen for å gå i hvite tennissokker-fella, velger mange den andre ytterligheten, nemlig svart.

Hvorfor fortsetter da premium-merker å reklamere med klær som absolutt ingen ville gått med? Jeg tror det er for å provosere. Etter at vi har vært gjennom punken, er dette kanskje en av de få måtene å provosere på. Og provokasjon er jo en viktig måte å oppnå oppmerksomhet, så må være reklamens viktigeste mål.

Det blir omtrent som de regelmessige motevisningene der kvinner går i klær som er veldig avlørende, små eller gjennomsiktige. Dette er ikke klær som de viser fram fordi de tror noen vil bruke dem til hverdags, men heller for å få blest om navnet sitt. Mediene er ofte villige til å bringe budskapet videre, og fortelle at til neste sommer, da skal "vi" bruke klær som ikke er for de bluferdige. Klesfenomenet overlever neppe utenfor catwalken, men de oppnår å få PR for kleskolleksjonen.

Miljø

"Miljø" er blitt tidenes buzzword. Det er nesten så man skulle tro man hadde våknet opp til åttitallet på nytt. Det var på åttitallet et norsk sertifiseringsselskap byttet til en grønn logo. En logo med grønn farge er naturligvis mye mer miljøvennlig enn en logo i en annen farge, det er jo opplagt.

De fleste firmaer prøver nå for tiden å virke miljøvennlige, og på den måten tiltrekke kunder. Busselskapet har for eksempel et klistremerke bak som sier: "Obs! Jeg har miljøvernere ombord." Nå er det vel få kjøretøy som sliter mer på sentrumsgatene enn nettopp bussene, men jeg ser likevel en viss legitimitet i miljøprofileringen.

Kjenner jeg busselskapet riktig, mener de dog ikke egentlig at det har miljøvernere ombord. Det de egentlig mener er: "Obs! Jeg har snikere ombord."