Konfirmasjon

Der jeg kommer fra, var det helt vanlig å bli kirkelig konfirmert. Det var jo noen som tok såkalt borgerlig konfirmasjon også, men de var i et mindretall. Et veldig lite mindretall. Det var nærmest utenkelig at man skulle velge å ikke bli konfirmert.

Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.

Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.

Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:

«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»

«De kan gjøre det, ikke sant?»

«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»

En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.

Diffraksjon

Diffraksjon er et fenomen som begrenser hvilke blenderåpninger som er anvendbare når man fotograferer med digitalkamera. Hvis man har tatt bilder med et rimelig avansert filmbasert kamera, vet man typisk at man får mer dybdeskarphet desto mindre blenderåpning man bruker. Dette gjelder fortsatt ved digitale kameraer. Dog er de minste blenderåpningene ikke så anvendbare, siden diffraksjonen fører til at skarpheten avtar ved blendere som er mindre enn ett visst nivå. I gamle dager satt man kanskje blenderen til f/22 for å få størst mulig skarphet, men dette er ikke nødvendigvis en god idé for digitalkameraer.


Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.


Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.


I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.


Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.

Nedenfor har jeg bare vist en liten detalj av bildet, selve stilken, fotografert med ulike blenderåpninger. Hvert punkt i bildet nedenfor tilsvarer ett punkt på kameraets sensor, og bildet er ikke skarpet.

Her kan vi se at for den største blenderåpningen f/1.4 er bildet uskarpt. Dette skyldes at dybdeskarpheten er liten. Ved f/2.8 og f/4.0 øker dybdeskarpheten, og mer av motivet kommer i fokus. Ved f/11 og f/16 ser vi at skarpheten avtar noe igjen, i forhold til f/8. Denne uskarpheten skyldes effekten av diffraksjon ved blenderåpningen f/11 og mindre. For å se denne effekten, må bildet forstørres så mye at vi kan se hvert enkelt bildepunkt.

Selv for et kamera med en relativt liten pikseltetthet på 2.8 millioner pr kvadratcentimeter, kan vi altså se effekten av diffraksjon med et vanlig objektiv. Men vi må forstørre bildet veldig mye for å se denne effekten. Vi husker at en liten blenderåpning som f/16 også gir større dybdeskarphet, så vi kan fortsatt velge å bruke denne hvis vi ønsker at både forgrunn og bakgrunn i et bilde skal være så skarp som mulig. Vi taper da litt skarphet på pikselnivå, men det kan være en grei pris å betale for å få større dybdeskarphet i visse tilfeller.

For et kompaktkamera med større pikseltetthet kan vi uansett ikke velge å bruke så små blendere, siden de neppe er tilgjengelige på kameraet i utgangspunktet. Diffraksjon er derfor et ikke noe å tenke på for brukeren.

Frakkskifte

En frakk må byttes ut. Ein skigard kan'kje vara evig, og heller ikke en frakk. Begge frakkene på bildet har faktisk en del til felles.

Begge ble kjøpt omtrent samme tid på året, men med to års mellomrom. Begge er nesten trenchcoater. Den til venstre har feil farge, er enkeltspent og mangler noen detaljer, mens den til høyre har feil materiale (ull), og feil farge, og mangler noen av de samme detaljene.

Og begge er en del av H&Ms samarbeid med andre motehus, og ble således utsolgt samme dag som de ble lansert. Videre måtte jeg legge ned ermene på begge, for å få den lengden jeg liker.

Den eldste, til venstre om noen skulle være i tvil, ser jeg fortsatt en del som bruker i Oslo, men kanskje spesielt i Stokcholm. De fleste gangene jeg legger merke til noen som bruker den, ser jeg at frakken er betydelig mindre slitt enn min. Det er kanskje spesielt klesinteresserte som kjøper slike klær, siden de blir utsolgt med en gang. Disse personene har trolig en mengde klær å bytte på med, slik at hvert plagg blir mindre slitt. Hva vet jeg.

Jeg har et håp om at den nye skal beholde det fine utseendet noe lengre, siden den er laget av ull. Ull tåler som regel mer, før det blir slitt eller misfarget.

Biologistudier fra sykkelsetet

Den avstanden jeg tilbakelegger utendørs er uten tvil dominert av sykling. Nå tilbringer jeg sikkert mest tid utendørs gående eller stående, men målt i tilbakelagt avstand er det sykling som gjelder. Da ser jeg naturligvis bort fra å fly, siden man knapt er utendørs. Derimot sitter du trangt mellom medpassasjerer og seterygger, mens salgsvogner for sprit og parfyme kjøres forbi albuen din.

Det er derfor naturlig at jeg også gjør flest observasjoner fra sykkelsetet. Også observasjoner av naturen. Mens jeg syklet til jobb her om dagen, la jeg merke til at de fleste trærne hadde sluppet bladene sine. Det er ingen revolusjonerende observasjon. For å kvalifisere som vitenskap, må konklusjonene være utfordrende. Man kan ikke si, for eksempel, at hælen på skoen blir mest slitt bakerst. Det er ikke vitenskap.

Årsaken til at jeg likevel nevner dette, er at jeg la merke til mer. Jeg så at de trærne som sto i nærheten til gatelykter, ikke hadde sluppet bladene ennå. Eller enda mer presist: Grenene som var i nærheten av gatelykter beholdt bladene lengre enn de grenene som var lengre unna. Her snakker vi om en avstand på kanskje to-tre meter eller så.

Dette er kanskje kjent stoff for gode botanikere. Men for meg var det nytt. Det ser altså ut til at, for det første, kunstig lys kan påvirke trærne til å holde på bladene lengre om høsten. Og for det andre, trærne slipper ikke alle bladene samtidig. Tidspunktet kan variere mellom ulike områder på treet, avhengig av hvor eksponert området er for lys, herunder kunstig lys.

Jeg føler at disse konklusjonene er signifikante, idet jeg observerte mange trær langt veien til jobb hvor noen grener i nærheten av lysstolper ikke hadde sluppet bladene ennå. Naturligvis førte jeg ikke opp observasjonene på en systematisk måte, og kan derfor ikke gjøre konklusjonene etter vitenskapelig standard. Men min følelse er helt klart at dette er slutninger som er tilstrekkelig begrunnet med data.

Armbåndsur

Jeg liker armbåndsur. Det betyr dog ikke at jeg kjøper mange armbåndsur. Jeg har det med klokker på samme måte som med kunst. Jeg synes det er fint at det eksisterer, men jeg føler ikke behov for å eie det selv om jeg liker det. Det kan være nok for meg at det fins i et galleri, eller på et bilde, eller bare i et minne.

For en del år siden sto jeg i en Narvesenkiosk og bladde i et klokkeblad. Personalet på Narvesen misliker sikkert at folk blar i blader uten å kjøpe noe, men sånn er det. Det fins vel neppe noen jobber der man ikke finner noe å irritere seg over.

Uansett, blant en masse uinteressante smykkeklokker fant jeg et bilde av en som jeg likte spesielt godt. Den hadde et enkelt og minimalistisk utseende, som samtidig var brutalt og futuristisk. Den kunne ha vært med i filmen Metropolis. For å huske navnet til jeg kom hjem, knappet jeg det inn på mobiltelefonen, slik at jeg kunne søke den opp.

Så fant jeg ut at den var basert på en militær modell fra andre verdenskrig. Nå er jeg imot krig og sånt, men jeg vet at en god del av tingene vi ser på som fredlige egentlig har sitt utgangspunkt i det militære. For eksempel dressen, som stammer fra uniformsjakker, og slipset, som stammer fra et halstørkle brukt av kroatiske soldater på 1600-tallet. Og mer opplagte plagg som trenchcoat og duffelcoat. Selv armbåndsuret kom i vanlig bruk etter at det ble brukt av soldater i første verdenskrig.

Dette armbåndsuret skiller seg fra andre krigsikoner ved at det ikke stammer fra vinnerne av krigen, slik som Zippo, Jeep, og duffelcoat gjør. Det kommer fra et av landene som tapte krigen, som kanskje forklarer hvorfor det tok så lang tid før det ble relansert som et luksusobjekt.

Et annet aspekt som jeg så på som problematisk, var at denne klokka ble oppdaget av Sylvester Stallone. Han fikk produsert en serie av armbåndsurene for seg og sine venner, og det var først deretter at det ble lansert for den gemene hop. Sylvester Stallone er en person jeg anser at jeg har lite til felles med, og det er derfor jeg er skeptisk til denne koblingen.

Det som til slutt avgjorde at jeg ikke kom til å skaffe en slik klokke var likevel det jeg så en gang jeg gikk forbi Aker Brygge ved lunsjtid. Der så jeg Jahn Teigen med en slik klokke. Det er helt uaktuelt at jeg kan bruke samme arbåndsur som Jahn Teigen. Et sted må grensa gå.

Trille

En kjent komiker snakket en gang om kabinkofferter med hjul. Hun mente at hvis man ikke klarer å bære en skjorte og en dress, men trengte en koffert med hjul for å få det med seg, så er man ikke mye til mann.

Nå er det jo ikke skjorta som veier så mye, men derimot PC-en, strømforsyning, notatblokk, og masse annet stasj man må ha med seg når man reiser. For en person som meg som drar en koffert med seg mange kilometer pr uke, så er en trillekoffert faktisk veldig nyttig.

Derimot skjønner jeg ikke behovet for de trillekurvene man ser i matbutikker for tiden. Før hadde man typisk valget mellom handlevogner, og handlerkurver man kunne bære med seg hvis man bare skal handle inn et begrenset antall varer. De siste årene har jeg også sett trillekurver med hjul, og et håndtak som kan trekkes ut, slik at man kan dra kurven etter seg.

Her må jeg si som komikeren at dette er en unødvendig ting. Hvis man ikke klarer å bære med seg varene når man er i butikken, hvordan skal man da få dem med seg hjem? Står det en bærer utenfor butikken som kan ta posene med seg videre?

T-skjorte til skjorte

Av og til bruker jeg en t-skjorte under skjorta. Det er litt uklart for meg hvorfor jeg gjør det. Men har sikkert flere årsaker: Noen ganger er det kaldt på kontoret. Det kan være sommer som vinter, som følge av at varmereguleringen ikke er stabil. Da kan det være fint å ha et ekstra lag med bomull for å holde varmen.

Det er ingen hemmelighet at jeg svetter. Det gjør vel alle. Og en t-skjorte under beskytter skjorta noe og forlenger levetiden. Eller kanskje det bare er en myte.

Det er ikke akkurat kult å ha en t-skjorte under. Man ser aldri mannekenger gå ned catwalken kledd sånn. Det er gjerne sånn med praktiske løsninger. For eksempel er det praktisk med sko som har såle av gummi. Man kan bruke dem utendørs, også når det regner. Men sko med lærsåle er mye kulere, selv om de knapt kan brukes utendørs. Allværsjakke er et praktisk plagg. Men hvor kult er det å bruke? Ikke veldig.

Innen populærkulturen ser man gjerne at t-skjorte under skjorta blir brukt som en måte å vise at vedkommende er en døll eller stakkarslig person. For eksempel faren til Stan i South Park. Eller han journalisten som diktet opp saker i den femte sesongen av The Wire.

Man ville ikke sett Dirty Harry gå kledd sånn. Han hadde vel slips i filmene, mener jeg å huske, og da synes jo ikke t-skjorta uansett, om han så bruker den eller ikke. Hvis den gjør det, så er skjorta i feil størrelse, og det er i hvert fall ikke kult. Bruker du slips, og halsen til t-skjorta synes over skjortekragen, så er det virkelig grunn til bekymring. Da er skjortestørrelsen for stor.

Kan man ikke bruke t-skjorte under skjorta uten at noen vet det? Jo, kanskje. Hvis halsen til t-skjorta er v-formet, for eksempel. Eller hvis den øverste knappen i skjorta er kneppet. I så fall må man også bruke slips. Å kneppe den øverste knappen i skjorta uten å ha noe i halsen er ikke pent.

Et slikt forsøk på kamuflering kan også gå galt. Hvis stoffet i skjorta er lyst eller tynt, så kan t-skjorta synes igjennom. DN intervjuet en dansk direktør, og kommenterte at han hadde helsetrøye under skjorta. Det var ikke ment som et kompliment.

Den dumme sykkeltyven

I går deltok jeg på en sykkelaksjon. En kvinne jeg snakket med, sa at hun syklet lite i Oslo fordi hun ble frastjålet sykler og deler hele tida. Med en viss stolthet kunne jeg fortelle at jeg aldri har blitt frastjålet noen sykler i Oslo, til tross for at jeg har syklet gjennom en årrekke, og parkert hvor som helst til alle døgnets tider.

Det er vel passende da, at senere samme kveld var det noen som forsøkte å stjele sykkelen min. Jeg parkerte den ved holdeplassen til IKEA-bussen, og lot den bare stå den tiden det tok meg å løpe gjennom IKEA for å hente de tingene jeg skulle ha, og så rekke samme buss tilbake.

I mellomtiden var det noen som hadde hektet sykkelen løs fra en stolpe jeg hadde låst den fast til. Da jeg satte den fra meg, visste jeg at det ikke var en helt sikker måte å feste låsen til stolpen på, men siden jeg lot wirelåsen gå gjennom hjulet også, tenkte jeg at ingen ville gidde å bruke tid på den.

Dette er altså min bysykkel, som er nesten ti år gammel, veldig slitt, og dessuten har jeg dekket hele sykkelen med malingsflekker og klistremerker for at den skal være lite attraktiv. Til tross for alle de nye og kostbare syklene jeg ser henslengt rundt rundt i Oslo, var det altså noen som valgte å bruke tid på å få løs min gamle, som er fullstendig verdiløs.

Jeg fant sykkelen igjen på andre siden av gata, under noen stilaser. Vedkommende hadde forsøkt å klippe over wirelåsen med en kniv eller noe tilsvarende uegnet verktøy, og hadde ikke klart det. Dessuten hadde han, jeg antar at det var en mann, forsøkt å få wirelåsen over setet. Jeg lar den typisk slenge noen runder rundt setepinna, siden den er ganske lang. Men det hjelper jo ikke å vikle låsen over setet når den går en runde gjennom ramma. Jeg tror denne sykkeltyven ville strøket på romforståelsetesten som vordende flygeledere må ta. Det er visst en test som ganske mange kvinner stryker på, og som bidrar til å opprettholde flygelederyrket som relativt mannsdominert, til tross for mange kvinnelige søkere.

En eike var også klippet over. Det forundrer meg ikke om tyven trodde at han kunne få låsen løs ved å klippe over en eike. Til hans forsvar var han trolig påvirket av et illegalt sentralstimulerende substans i gjerningsøyeblikket, om man skal dømme ut i fra stedet dette skjedde.

På det samme stedet var det også noen som stjal et diodelys til en verdi av kroner 29 for et år siden, da jeg parkerte den samme sykkelen i samme ærend. Det sies at en del narkomane finansierer stoffbruket med tyveri, men jeg tror ikke man blir veldig stein av å stjele et diodelys.