Klasseforstandere

På barneskolen hadde jeg tre forskjellige klasseforstandere. En kvinnelig lærer fra første til fjerde klasse. Det var på den tiden da elevene respekterte lærerne, så det var ingen problemer med bråk i klassen. Derimot var det en del som ble frustrerte over blokkfløytespillinga.

I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.

Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.

Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.

Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.

I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.

Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.

Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.

En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?

Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.

Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.

Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.

Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.

Tjue år

For omlag tjue år siden var det en krig mellom politimester Willy Haugli og Stein Lillevolden.

En gang løp Lillevolden inn på Stortorvets Gjæstgiveri for å gjemme seg for politiet. Haugli sendte politifolk med hunder inn for å hente ham. Senere ble han spurt av en journalist hvorfor han brukte hundene for å hente Lillevolden ut fra en restaurant. Haugli svarte at det var jo ikke plass til hestene inne i restauranten.

Jeg skal ikke spekulere i hvem som vant den nevnte krigen. Men jeg kan i hvert fall observere at nå, rundt tjue år senere, er Haugli borte fra offentligheten, mens Lillevolden fortsatt synes.