Sunday, October 26, 2008

Vanedyr

Når jeg jobber i Oslo, har jeg vanligvis en relativt fleksibel dag. Riktignok vil jeg gjerne komme på jobb tidlig for å være effektiv, men jeg kan reise senere hvis jeg en gang skulle føle for å ta det langsommere om morgenen.

Likevel virker det som om jeg er et vanedyr, når jeg tenker på hva jeg ser om morgenen. Jeg treffer nemlig nesten alltid de samme menneskene.

Ved Middelalderparken sykler jeg forbi en fyr som går med blinkende hvitt lys på stoppen til ryggsekken, og har rødt lys hengende på baksiden. Ved Frognerkilen ser jeg en av Norges mest kjente aktuarer. Når jeg kommer til Skøyen, sykler jeg forbi en kvinne med langt hår, svarte klær, og et veldig fransk utseende. Og når jeg sykler hjem igjen, møter jeg en kvinne som jogger med et veldig stivt og intenst blikk.

De to siste dagene har jeg også sett en rotte på det samme stedet, under buskene ved Filipstad. Den var ikke død, hvis noen tror det er derfor jeg så den på samme sted, men pilte under buskene idet jeg syklet forbi. Dog vet jeg ikke om det var den samme rotta begge gangene. På den ene siden sier noen at rotter er veldig stedsbundne, og sjelden beveger seg mer enn tjue meter fra området sitt. De er på et vis vanedyr.

På den annen side sier noen at hvis du ser en rotte, så er det tusen rotter til som du ikke ser. Nå har jeg vanskelig for å tro at det bor tusen rotter under denne busken, da.

Saturday, October 18, 2008

Glimt fra en barndom med alternativ behandling

-- «Du er ikke atten ennå. Jeg kan fortsatt bestemme over deg. Du skal gå til akupunktøren.»

Hun tar akupunkturnålene ut fra en keramikkrukke, og etter bruk legger hun dem tilbake i den samme krukka og setter på et korklokk. Det er en liten stikkende smerte når nålen glir inn i huden, og en svakt knasende lyd når den går gjennom brusken i øret.

-- «Hvordan kunne du avslutte behandlingen hos akupunktøren etter bare fire ganger? Tenk hvordan det føles for henne!»

Sunday, October 5, 2008

Misforstått snillhet

En gang jeg skulle betale for varene mine i en dagligvareforretning, rakte jeg over en 200-lapp til hun som satt i kassa. Men den glapp ut av hendene mine, og falt på gulvet.

I stedet for å bøye meg ned og hente den opp med en gang, tok jeg fram en ny 200-lapp, og ga den til ekspeditøren. Tanken min var at på den måten slapp hun å vente på at jeg skulle hente den første opp fra gulvet, og jeg kunne heller plukke den opp mens hun forberedte vekslepengene. På den måten ble ventetiden minst. Jeg syntes det var en pragmatisk og effektiv løsning.

Hun oppfattet det på en annen måte, og spurte spydig: «Har du mye penger, eller?» Hun trodde altså at jeg ville demonstrere at jeg var så rik at jeg ikke brydde meg om at jeg mistet en 200-lapp på gulvet. Den kunne heller ligge der på det skitne gulvet, jeg trenger den ikke, tenkte hun at jeg ville signalisere.

--

Mine svenske kolleger sier av og til «tack, snälla» for å uttrykke takknemmelighet. De mener noe sånt som «takk, du er snill». Men danske eller norske kvinner som hører det, kan oppfatte det som om svensken vil kommentere utseendet deres. Slanguttrykket «snella» betyr vel noe sånt som en fjong og sexy kvinne.