Management Events er spammere

Selskapet Marcus Evans har eksistert en stund, og har ekspandert til Norden også under navnet "Management Events". De har samme fremgangsmåte: Selgerne ringer rundt til ansatte og snakker om konferanser, og får dem til å angi kolleger.

Havner du først på listene til Management Events (eller Marcus Evans), så er du garantert spam-mail for all fremtid: Det er ikke mulig å bli slettet fra listene, selv om du klikker på "unsubscribe" og lignende linker i mailene.

Om noen fra Management Events kontakter deg, så er det trolig allerede for sent, de har allerede fått tak i din mailadresse. Men oppgi for all del ikke navne på flere stakkarer som de kan spamme.

Ligg langt unna Marcus Evans og Management Events.

På Karl Johan

Her om dagen var jeg av ulike grunner innom et utested jeg ikke har vært før: Tre Brødre på Karl Johan. Allerede kl 17 om dagen var dette et veldig skummelt sted. Jeg tør knapt tenke på hvor skummelt det er nærmere midnatt eller før stengetid.

Ølprisene er et kapittel for seg: 66 spenn for 0.4 liter. Det er jo litt pussig ettersom klientellet ikke akkurat framstår som den økonomiske eliten i landet, om man da ser bort fra de som ser ut som østeuropeiske gjengkriminelle. Kanskje det er nettopp derfor de ikke tilhører den økonomiske eliten: At de går på slike steder.

Hvorfor går folk på et sted som dette? Jeg kjøper ikke argumentet at det er sentralt. Det er da ingen forskjell på om man må gå 50 eller 200 meter fra t-banestoppet.

Hadde man gått på et av de trendy utestedene rundt Youngstorget, så ville man visst hva slags folk som kommer inn døra: De har store briller, kule sneakers, og skulle helst bodd i Berlin.

På et sted som Tre Brødre, derimot, kan hvem som helst dumpe innom: En forretningsreisende som har én time å slå ihjel, turister som kommer til å skrive hjem om høye ølpriser, en alenemor som har sin frikveld.

Så hvem er det som er mest åpen for nye impulser? De som går ut på Youngstorget, eller de som går ut på Karl Johan?

Sveiste kumlokk

Han er kanskje verdens mektigeste mann, men han er veldig redd for kumlokk.

Til Jagland skal han ha sagt: "The Nobel Prize? Ok, just start bolting up those manhole covers straight away. They give me nightmares."

Vi som elsket D2

Da det nye glanserte fredagsbilaget D2 ble lansert, var jeg svært henrykt. Det hadde et utseende som var tiltalende, med en estetisk, stram, og likevel vågal, visuell profil. Og da jeg begynte å lese det, oppdaget jeg at det inneholdt mange artikler om snevre temaer som jeg ellers neppe ville funnet fram til. Det føltes som en mellomting mellom Wallpaper og en fanzine. Hvem kan mislike noe sånt?

Så forskjellig fra fredagsmagasinet til Dagens Industri, for eksempel, som har et konservativt design, og typisk inneholder et intervju med en kjent næringslivsleder, en reportasje fra en luksusklubb, samt en oversikt over designting man kan kjøpe.

For en stund siden, på en fredag, nevnte jeg for en kollega at jeg gledet meg til den nye utgaven av D2. Han måtte si seg uenig med meg, og sa at han aldri hadde fått taket på bladet, han mente det var for snevert. Men det er nettopp sneverheten jeg liker.

Men noe har skjedd. D2 er ikke lenger like snevert. Hvor er “Skap!”-seksjonen til Bjørn Gabrielsen, der han skrev om nyttige ting man kunne lage billig, eller hvordan man kan underholde barn uten å sette på en Disney-DVD. Og hvor er artikkelserien om typer, som fortalte om fontenes historie? I stedet er bladet blitt fullt av reklame.

Min kollega hadde kanskje rett: Han sa at bladet var til for å selge reklame. Jeg elsker ikke lengre D2. Jeg bare kikker på bildene.

Tulipaner fra Amsterdam

I det jeg gikk forbi Enerhaugen Mat & Vinhus, trillende på en trillekoffert, overhørte jeg en høylydt samtale fra et av bordene på fortauet. En mann sa:

- Skulle tatt flyet til Amsterdam, kjøpt en bil og kjørt den hjem full av tulipaner.

Både Amsterdam og tulipaner ble uttalt med trykket for første stavelse.

Jeg lurer på om dette er en slags forretningsplan. Kan man tjene penger på å videreselge tulipaner fra Amsterdam i Norge? I så stor grad at man kan kjøpe en bil i Amsterdam? Hva gjør man så med bilen når man kommer til Norge? Hvis man skal fortolle den, så er det en ganske dyr affære. Og å kjøre rundt i Norge med en bil registrert i Holland er ikke en veldig god idé; boten man kan få for slikt er ikke til å spøke med.

Eller kanskje dette var en slags ønskedrøm, av typen: Hva ville du gjort om du vant i lotto?

Eller så er tulipaner et kodeord som egentlig betyr noe helt annet.

Observasjon av Hennes Kongelige Høyhet

Her om dagen kom jeg til å tenke på at jeg har sett Mette Marit. Det var på 17. mai. Jeg skulle krysse et fotgjengerfelt i Vika-området, da jeg oppdaget i høyre øyekrok at det kom en stor, mørk bil kjørende i høy hastighet mot meg. Jeg innså at dette var et tidspunkt da hensynet til egen helse og sikkerhet må gå foran trafikkreglene, og lot være å tråkke ut i fotgjengerfeltet.

Idet bilen raste forbi meg, så jeg at Mette Marit satt vendt mot meg i passasjersetet, og vinket frenetisk. Hun vinket med hele håndflaten mot meg, og gjorde brede horisontale bevegelser med høy frekvens og stor amplitude.

Det forekom meg at vinkingen var vel dramatisk i forhold til mengden publikum, som var bare meg. Og jeg hadde egentlig bare tenkt å krysse veien, men ble stående nølende på fortauet, idet jeg forsto at det er en tid for å legge trafikkreglene til side for å sikre min egen helse. Å observere Hennes Kongelige Høyhet frenetisk vinkende bak et panserglass i stor fart, var ikke i min interesse i det hele tatt.

Konspirasjon

Konspirasjonsteorier er i vinden for tiden. Kanskje det objektivt sett ikke er noen flere konspirasjonsteorier ute og går enn før, men det virker som om det er mer blest om dem i media. Jeg skal ikke kjede mitt publikum ved å ramse opp teorier om alternative forklaringer bak 9-11 eller finanskrisa, men derimot presentere en ny konspirasjon. Jeg sier altså konspirasjon, uten suffikset teori, idet dette er snakk om en faktisk konspirasjon.

For en stund siden snakket jeg med en fyr som jobber med vip sikkerhet. Dette inkluderer sikkerhet ved besøk av statsledere, transport til og fra flyplassen, og sånt. Kilden min fortalte at en relativt ny trussel er sykkelbomber. En sykkel består av en menge hule rør, og disse kan fylles med sprengstoff og bli til en kamuflert rørbombe. Før et besøk er det derfor viktig å fjerne alle sykler i området, fortalte han.

Hule rør blir valgt til å konstruere sykler fordi de er veldig sterke i forhold til vekten. Dette er noe vi mennesker har lært av naturen. Ta for eksempel bambus, som er veldig sterkt og stivt i forhold til vekten fordi de er hule. Fuglers knokler er også hule av samme årsak.

Jeg innså umiddelbart at dette er en konspirasjon. Nå har det bilkjørende flertallet forsøkt å skremme folk fra å sykle i årevis, gjennom for eksempel håpløse sykkelveier og uansvarlige forbikjøringer, uten å lykkes. Hva er da mer naturlig enn å bruke terrorlovgivningen for å oppnå det samme? Hensynet til rikets sikkerhet trumfer alt annet, og spesielt trumfer det sykler. Ved å henvise til terrortrusselen kan man fjerne sykler fra gata, og bli kvitt sykkelondet en gang for alle.

Brukeren vet best selv

Jeg pleier å si til kollegaene mine at når et dataprogram forsøker å gjette hva brukeren ønsker, så går det som regel galt. Jeg kunne nevnt mange eksempler på dette fra Microsoft-verdenen, men nøyer meg med ett: Når man taster inn noe som kan ligne på en dato i Excel, så gjør Excel feltet om til dato-format. Det man tastet in blir så forvandlet til noe ugjenkjennelig, til frustrasjon for brukeren.

Nå er jeg ingen storbruker av Facebook, men jeg logger meg på av og til. En gang kom jeg i skade for å logge meg på fra en finsk datamaskin. Facebook bestemte seg deretter for at jeg er finsk, og har endret alle tekstene til finsk. Jeg kan sikkert gå inn i en meny og endre språket tilbake til engelsk, men det er ikke så lett når menyene er på finsk. Riktignok har jeg forsøkt å plukke opp noen finske ord, men jeg kan langt fra nok til å finne fram i en meny for å endre språkinnstillinger.

Dette minner veldig om et partytriks fra rundt milleniumskiftet. På den tiden var det vanlig at man lot mobiltelefonen ligge framme på bordet på fester. Hvis eieren var opptatt med noe annet, kunne man stjele mobilen til seg et øyeblikk, og endre språket til for eksempel finsk. Det var dermed umulig å endre språket tilbake til noe forståelig, siden menyene ble uleselige.

Partytrikset til Facebook har mye til felles med mobiltrikset. Det er nemlig bare morsomt for den som utfører det, og ikke for den som blir rammet. Takk, Facebook, for at du har gjort nettjenesten din ubrukelig for meg.

Kombisykkel

Kombisykkelen er et ektefødt barn av syttitallet. Den er laget ikke bare for transport til og fra arbeid eller skole, men også for fritidsbruk. En familie skulle kunne brette syklene sammen, og ta dem med i bagasjerommet for å dra på sykkelferie. Bilen var et relativt nytt luksusgode på den tiden, og kombisykkelen kunne være med i bilen når kjernefamilien dro på ferie. På den måte kunne de bruke fritiden til å mosjonere sammen og få frisk luft.

Nå har kombisykkelen blitt et trendy retroobjekt, og brukes mest til kaffe latte-sykling.

Klasseforstandere

På barneskolen hadde jeg tre forskjellige klasseforstandere. En kvinnelig lærer fra første til fjerde klasse. Det var på den tiden da elevene respekterte lærerne, så det var ingen problemer med bråk i klassen. Derimot var det en del som ble frustrerte over blokkfløytespillinga.

I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.

Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.

Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.

Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.

I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.

Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.

Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.

En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?

Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.

Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.

Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.

Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.

Tjue år

For omlag tjue år siden var det en krig mellom politimester Willy Haugli og Stein Lillevolden.

En gang løp Lillevolden inn på Stortorvets Gjæstgiveri for å gjemme seg for politiet. Haugli sendte politifolk med hunder inn for å hente ham. Senere ble han spurt av en journalist hvorfor han brukte hundene for å hente Lillevolden ut fra en restaurant. Haugli svarte at det var jo ikke plass til hestene inne i restauranten.

Jeg skal ikke spekulere i hvem som vant den nevnte krigen. Men jeg kan i hvert fall observere at nå, rundt tjue år senere, er Haugli borte fra offentligheten, mens Lillevolden fortsatt synes.

Buksebein

Jeg liker å kjøpe klær på tilbud. Ikke så mye for å spare penger, men det er enklere å gjøre et valg når prisen er lav. Dessuten, hvis det skulle vise seg at jeg ikke liker plagget, så er det et mindre tap om det kostet lite.

En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.

Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.

Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.

Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.

Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.

Leksikon

Da jeg flyttet til Oslo for å studere, flyttet jeg inn på en studenthybel. Det var en veldig enkel måte å bo på. Man får 12m² for seg selv, møblert med en seng, et skrivebord, et skap og en bokhylle. Og det er jo det man trenger, hverken mer eller mindre.

Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.

Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.

For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.

Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.

Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»

Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.

Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.

En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.

Max Manus

For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.

Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.

Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.

De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.

Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.

Inkriminerende navn

Av og til er det slik at folks navn passer godt til deres personlighet. To eksempler i disse dager er en pyramidesvindler, samt en massemorder i England.

Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».

I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.

Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.

Konfirmasjon

Der jeg kommer fra, var det helt vanlig å bli kirkelig konfirmert. Det var jo noen som tok såkalt borgerlig konfirmasjon også, men de var i et mindretall. Et veldig lite mindretall. Det var nærmest utenkelig at man skulle velge å ikke bli konfirmert.

Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.

Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.

Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:

«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»

«De kan gjøre det, ikke sant?»

«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»

En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.

Diffraksjon

Diffraksjon er et fenomen som begrenser hvilke blenderåpninger som er anvendbare når man fotograferer med digitalkamera. Hvis man har tatt bilder med et rimelig avansert filmbasert kamera, vet man typisk at man får mer dybdeskarphet desto mindre blenderåpning man bruker. Dette gjelder fortsatt ved digitale kameraer. Dog er de minste blenderåpningene ikke så anvendbare, siden diffraksjonen fører til at skarpheten avtar ved blendere som er mindre enn ett visst nivå. I gamle dager satt man kanskje blenderen til f/22 for å få størst mulig skarphet, men dette er ikke nødvendigvis en god idé for digitalkameraer.


Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.


Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.


I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.


Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.

Nedenfor har jeg bare vist en liten detalj av bildet, selve stilken, fotografert med ulike blenderåpninger. Hvert punkt i bildet nedenfor tilsvarer ett punkt på kameraets sensor, og bildet er ikke skarpet.

Her kan vi se at for den største blenderåpningen f/1.4 er bildet uskarpt. Dette skyldes at dybdeskarpheten er liten. Ved f/2.8 og f/4.0 øker dybdeskarpheten, og mer av motivet kommer i fokus. Ved f/11 og f/16 ser vi at skarpheten avtar noe igjen, i forhold til f/8. Denne uskarpheten skyldes effekten av diffraksjon ved blenderåpningen f/11 og mindre. For å se denne effekten, må bildet forstørres så mye at vi kan se hvert enkelt bildepunkt.

Selv for et kamera med en relativt liten pikseltetthet på 2.8 millioner pr kvadratcentimeter, kan vi altså se effekten av diffraksjon med et vanlig objektiv. Men vi må forstørre bildet veldig mye for å se denne effekten. Vi husker at en liten blenderåpning som f/16 også gir større dybdeskarphet, så vi kan fortsatt velge å bruke denne hvis vi ønsker at både forgrunn og bakgrunn i et bilde skal være så skarp som mulig. Vi taper da litt skarphet på pikselnivå, men det kan være en grei pris å betale for å få større dybdeskarphet i visse tilfeller.

For et kompaktkamera med større pikseltetthet kan vi uansett ikke velge å bruke så små blendere, siden de neppe er tilgjengelige på kameraet i utgangspunktet. Diffraksjon er derfor et ikke noe å tenke på for brukeren.

Frakkskifte

En frakk må byttes ut. Ein skigard kan'kje vara evig, og heller ikke en frakk. Begge frakkene på bildet har faktisk en del til felles.

Begge ble kjøpt omtrent samme tid på året, men med to års mellomrom. Begge er nesten trenchcoater. Den til venstre har feil farge, er enkeltspent og mangler noen detaljer, mens den til høyre har feil materiale (ull), og feil farge, og mangler noen av de samme detaljene.

Og begge er en del av H&Ms samarbeid med andre motehus, og ble således utsolgt samme dag som de ble lansert. Videre måtte jeg legge ned ermene på begge, for å få den lengden jeg liker.

Den eldste, til venstre om noen skulle være i tvil, ser jeg fortsatt en del som bruker i Oslo, men kanskje spesielt i Stokcholm. De fleste gangene jeg legger merke til noen som bruker den, ser jeg at frakken er betydelig mindre slitt enn min. Det er kanskje spesielt klesinteresserte som kjøper slike klær, siden de blir utsolgt med en gang. Disse personene har trolig en mengde klær å bytte på med, slik at hvert plagg blir mindre slitt. Hva vet jeg.

Jeg har et håp om at den nye skal beholde det fine utseendet noe lengre, siden den er laget av ull. Ull tåler som regel mer, før det blir slitt eller misfarget.

Biologistudier fra sykkelsetet

Den avstanden jeg tilbakelegger utendørs er uten tvil dominert av sykling. Nå tilbringer jeg sikkert mest tid utendørs gående eller stående, men målt i tilbakelagt avstand er det sykling som gjelder. Da ser jeg naturligvis bort fra å fly, siden man knapt er utendørs. Derimot sitter du trangt mellom medpassasjerer og seterygger, mens salgsvogner for sprit og parfyme kjøres forbi albuen din.

Det er derfor naturlig at jeg også gjør flest observasjoner fra sykkelsetet. Også observasjoner av naturen. Mens jeg syklet til jobb her om dagen, la jeg merke til at de fleste trærne hadde sluppet bladene sine. Det er ingen revolusjonerende observasjon. For å kvalifisere som vitenskap, må konklusjonene være utfordrende. Man kan ikke si, for eksempel, at hælen på skoen blir mest slitt bakerst. Det er ikke vitenskap.

Årsaken til at jeg likevel nevner dette, er at jeg la merke til mer. Jeg så at de trærne som sto i nærheten til gatelykter, ikke hadde sluppet bladene ennå. Eller enda mer presist: Grenene som var i nærheten av gatelykter beholdt bladene lengre enn de grenene som var lengre unna. Her snakker vi om en avstand på kanskje to-tre meter eller så.

Dette er kanskje kjent stoff for gode botanikere. Men for meg var det nytt. Det ser altså ut til at, for det første, kunstig lys kan påvirke trærne til å holde på bladene lengre om høsten. Og for det andre, trærne slipper ikke alle bladene samtidig. Tidspunktet kan variere mellom ulike områder på treet, avhengig av hvor eksponert området er for lys, herunder kunstig lys.

Jeg føler at disse konklusjonene er signifikante, idet jeg observerte mange trær langt veien til jobb hvor noen grener i nærheten av lysstolper ikke hadde sluppet bladene ennå. Naturligvis førte jeg ikke opp observasjonene på en systematisk måte, og kan derfor ikke gjøre konklusjonene etter vitenskapelig standard. Men min følelse er helt klart at dette er slutninger som er tilstrekkelig begrunnet med data.

Armbåndsur

Jeg liker armbåndsur. Det betyr dog ikke at jeg kjøper mange armbåndsur. Jeg har det med klokker på samme måte som med kunst. Jeg synes det er fint at det eksisterer, men jeg føler ikke behov for å eie det selv om jeg liker det. Det kan være nok for meg at det fins i et galleri, eller på et bilde, eller bare i et minne.

For en del år siden sto jeg i en Narvesenkiosk og bladde i et klokkeblad. Personalet på Narvesen misliker sikkert at folk blar i blader uten å kjøpe noe, men sånn er det. Det fins vel neppe noen jobber der man ikke finner noe å irritere seg over.

Uansett, blant en masse uinteressante smykkeklokker fant jeg et bilde av en som jeg likte spesielt godt. Den hadde et enkelt og minimalistisk utseende, som samtidig var brutalt og futuristisk. Den kunne ha vært med i filmen Metropolis. For å huske navnet til jeg kom hjem, knappet jeg det inn på mobiltelefonen, slik at jeg kunne søke den opp.

Så fant jeg ut at den var basert på en militær modell fra andre verdenskrig. Nå er jeg imot krig og sånt, men jeg vet at en god del av tingene vi ser på som fredlige egentlig har sitt utgangspunkt i det militære. For eksempel dressen, som stammer fra uniformsjakker, og slipset, som stammer fra et halstørkle brukt av kroatiske soldater på 1600-tallet. Og mer opplagte plagg som trenchcoat og duffelcoat. Selv armbåndsuret kom i vanlig bruk etter at det ble brukt av soldater i første verdenskrig.

Dette armbåndsuret skiller seg fra andre krigsikoner ved at det ikke stammer fra vinnerne av krigen, slik som Zippo, Jeep, og duffelcoat gjør. Det kommer fra et av landene som tapte krigen, som kanskje forklarer hvorfor det tok så lang tid før det ble relansert som et luksusobjekt.

Et annet aspekt som jeg så på som problematisk, var at denne klokka ble oppdaget av Sylvester Stallone. Han fikk produsert en serie av armbåndsurene for seg og sine venner, og det var først deretter at det ble lansert for den gemene hop. Sylvester Stallone er en person jeg anser at jeg har lite til felles med, og det er derfor jeg er skeptisk til denne koblingen.

Det som til slutt avgjorde at jeg ikke kom til å skaffe en slik klokke var likevel det jeg så en gang jeg gikk forbi Aker Brygge ved lunsjtid. Der så jeg Jahn Teigen med en slik klokke. Det er helt uaktuelt at jeg kan bruke samme arbåndsur som Jahn Teigen. Et sted må grensa gå.