Jeg pleier å si til kollegaene mine at når et dataprogram forsøker å gjette hva brukeren ønsker, så går det som regel galt. Jeg kunne nevnt mange eksempler på dette fra Microsoft-verdenen, men nøyer meg med ett: Når man taster inn noe som kan ligne på en dato i Excel, så gjør Excel feltet om til dato-format. Det man tastet in blir så forvandlet til noe ugjenkjennelig, til frustrasjon for brukeren.
Nå er jeg ingen storbruker av Facebook, men jeg logger meg på av og til. En gang kom jeg i skade for å logge meg på fra en finsk datamaskin. Facebook bestemte seg deretter for at jeg er finsk, og har endret alle tekstene til finsk. Jeg kan sikkert gå inn i en meny og endre språket tilbake til engelsk, men det er ikke så lett når menyene er på finsk. Riktignok har jeg forsøkt å plukke opp noen finske ord, men jeg kan langt fra nok til å finne fram i en meny for å endre språkinnstillinger.
Dette minner veldig om et partytriks fra rundt milleniumskiftet. På den tiden var det vanlig at man lot mobiltelefonen ligge framme på bordet på fester. Hvis eieren var opptatt med noe annet, kunne man stjele mobilen til seg et øyeblikk, og endre språket til for eksempel finsk. Det var dermed umulig å endre språket tilbake til noe forståelig, siden menyene ble uleselige.
Partytrikset til Facebook har mye til felles med mobiltrikset. Det er nemlig bare morsomt for den som utfører det, og ikke for den som blir rammet. Takk, Facebook, for at du har gjort nettjenesten din ubrukelig for meg.
Friday, April 10, 2009
Sunday, March 1, 2009
Kombisykkel
Kombisykkelen er et ektefødt barn av syttitallet. Den er laget ikke bare for transport til og fra arbeid eller skole, men også for fritidsbruk. En familie skulle kunne brette syklene sammen, og ta dem med i bagasjerommet for å dra på sykkelferie. Bilen var et relativt nytt luksusgode på den tiden, og kombisykkelen kunne være med i bilen når kjernefamilien dro på ferie. På den måte kunne de bruke fritiden til å mosjonere sammen og få frisk luft. Nå har kombisykkelen blitt et trendy retroobjekt, og brukes mest til kaffe latte-sykling.
Sunday, January 18, 2009
Klasseforstandere
På barneskolen hadde jeg tre forskjellige klasseforstandere. En kvinnelig lærer fra første til fjerde klasse. Det var på den tiden da elevene respekterte lærerne, så det var ingen problemer med bråk i klassen. Derimot var det en del som ble frustrerte over blokkfløytespillinga.
I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.
Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.
Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.
Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.
I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.
Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.
Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.
En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?
Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.
Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.
Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.
Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.
I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.
Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.
Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.
Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.
I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.
Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.
Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.
En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?
Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.
Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.
Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.
Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.
Saturday, January 17, 2009
Tjue år
For omlag tjue år siden var det en krig mellom politimester Willy Haugli og Stein Lillevolden.
En gang løp Lillevolden inn på Stortorvets Gjæstgiveri for å gjemme seg for politiet. Haugli sendte politifolk med hunder inn for å hente ham. Senere ble han spurt av en journalist hvorfor han brukte hundene for å hente Lillevolden ut fra en restaurant. Haugli svarte at det var jo ikke plass til hestene inne i restauranten.
Jeg skal ikke spekulere i hvem som vant den nevnte krigen. Men jeg kan i hvert fall observere at nå, rundt tjue år senere, er Haugli borte fra offentligheten, mens Lillevolden fortsatt synes.
Tuesday, December 30, 2008
Buksebein
Jeg liker å kjøpe klær på tilbud. Ikke så mye for å spare penger, men det er enklere å gjøre et valg når prisen er lav. Dessuten, hvis det skulle vise seg at jeg ikke liker plagget, så er det et mindre tap om det kostet lite.
En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.
Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.
Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.
Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.
Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.
En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.
Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.
Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.
Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.
Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.
Sunday, December 28, 2008
Leksikon
Da jeg flyttet til Oslo for å studere, flyttet jeg inn på en studenthybel. Det var en veldig enkel måte å bo på. Man får 12m² for seg selv, møblert med en seng, et skrivebord, et skap og en bokhylle. Og det er jo det man trenger, hverken mer eller mindre.
Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.
Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.
For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.
Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.
Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»
Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.
Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.
En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.
Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.
Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.
For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.
Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.
Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»
Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.
Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.
En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.
Saturday, December 27, 2008
Max Manus
For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.
Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.
Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.
De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.
Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.
Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.
Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.
De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.
Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.
Subscribe to:
Posts (Atom)
