Jeg liker å kjøpe klær på tilbud. Ikke så mye for å spare penger, men det er enklere å gjøre et valg når prisen er lav. Dessuten, hvis det skulle vise seg at jeg ikke liker plagget, så er det et mindre tap om det kostet lite.
En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.
Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.
Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.
Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.
Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.
Tuesday, December 30, 2008
Sunday, December 28, 2008
Leksikon
Da jeg flyttet til Oslo for å studere, flyttet jeg inn på en studenthybel. Det var en veldig enkel måte å bo på. Man får 12m² for seg selv, møblert med en seng, et skrivebord, et skap og en bokhylle. Og det er jo det man trenger, hverken mer eller mindre.
Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.
Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.
For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.
Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.
Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»
Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.
Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.
En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.
Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.
Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.
For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.
Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.
Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»
Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.
Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.
En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.
Saturday, December 27, 2008
Max Manus
For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.
Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.
Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.
De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.
Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.
Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.
Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.
De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.
Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.
Wednesday, December 24, 2008
Inkriminerende navn
Av og til er det slik at folks navn passer godt til deres personlighet. To eksempler i disse dager er en pyramidesvindler, samt en massemorder i England.
Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».
I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.
Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.
Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».
I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.
Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.
Sunday, November 30, 2008
Konfirmasjon
Der jeg kommer fra, var det helt vanlig å bli kirkelig konfirmert. Det var jo noen som tok såkalt borgerlig konfirmasjon også, men de var i et mindretall. Et veldig lite mindretall. Det var nærmest utenkelig at man skulle velge å ikke bli konfirmert.
Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.
Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.
Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:
«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»
«De kan gjøre det, ikke sant?»
«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»
En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.
Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.
Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.
Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:
«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»
«De kan gjøre det, ikke sant?»
«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»
En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.
Thursday, November 27, 2008
Diffraksjon
Diffraksjon er et fenomen som begrenser hvilke blenderåpninger som er anvendbare når man fotograferer med digitalkamera. Hvis man har tatt bilder med et rimelig avansert filmbasert kamera, vet man typisk at man får mer dybdeskarphet desto mindre blenderåpning man bruker. Dette gjelder fortsatt ved digitale kameraer. Dog er de minste blenderåpningene ikke så anvendbare, siden diffraksjonen fører til at skarpheten avtar ved blendere som er mindre enn ett visst nivå. I gamle dager satt man kanskje blenderen til f/22 for å få størst mulig skarphet, men dette er ikke nødvendigvis en god idé for digitalkameraer.
Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.
Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.
I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.
Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.
Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.
Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.
I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.
Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.
Nedenfor har jeg bare vist en liten detalj av bildet, selve stilken, fotografert med ulike blenderåpninger. Hvert punkt i bildet nedenfor tilsvarer ett punkt på kameraets sensor, og bildet er ikke skarpet.
Her kan vi se at for den største blenderåpningen f/1.4 er bildet uskarpt. Dette skyldes at dybdeskarpheten er liten. Ved f/2.8 og f/4.0 øker dybdeskarpheten, og mer av motivet kommer i fokus. Ved f/11 og f/16 ser vi at skarpheten avtar noe igjen, i forhold til f/8. Denne uskarpheten skyldes effekten av diffraksjon ved blenderåpningen f/11 og mindre. For å se denne effekten, må bildet forstørres så mye at vi kan se hvert enkelt bildepunkt.
Selv for et kamera med en relativt liten pikseltetthet på 2.8 millioner pr kvadratcentimeter, kan vi altså se effekten av diffraksjon med et vanlig objektiv. Men vi må forstørre bildet veldig mye for å se denne effekten. Vi husker at en liten blenderåpning som f/16 også gir større dybdeskarphet, så vi kan fortsatt velge å bruke denne hvis vi ønsker at både forgrunn og bakgrunn i et bilde skal være så skarp som mulig. Vi taper da litt skarphet på pikselnivå, men det kan være en grei pris å betale for å få større dybdeskarphet i visse tilfeller.
For et kompaktkamera med større pikseltetthet kan vi uansett ikke velge å bruke så små blendere, siden de neppe er tilgjengelige på kameraet i utgangspunktet. Diffraksjon er derfor et ikke noe å tenke på for brukeren.
Sunday, November 16, 2008
Frakkskifte
En frakk må byttes ut. Ein skigard kan'kje vara evig, og heller ikke en frakk. Begge frakkene på bildet har faktisk en del til felles.Begge ble kjøpt omtrent samme tid på året, men med to års mellomrom. Begge er nesten trenchcoater. Den til venstre har feil farge, er enkeltspent og mangler noen detaljer, mens den til høyre har feil materiale (ull), og feil farge, og mangler noen av de samme detaljene.
Og begge er en del av H&Ms samarbeid med andre motehus, og ble således utsolgt samme dag som de ble lansert. Videre måtte jeg legge ned ermene på begge, for å få den lengden jeg liker.
Den eldste, til venstre om noen skulle være i tvil, ser jeg fortsatt en del som bruker i Oslo, men kanskje spesielt i Stokcholm. De fleste gangene jeg legger merke til noen som bruker den, ser jeg at frakken er betydelig mindre slitt enn min. Det er kanskje spesielt klesinteresserte som kjøper slike klær, siden de blir utsolgt med en gang. Disse personene har trolig en mengde klær å bytte på med, slik at hvert plagg blir mindre slitt. Hva vet jeg.
Jeg har et håp om at den nye skal beholde det fine utseendet noe lengre, siden den er laget av ull. Ull tåler som regel mer, før det blir slitt eller misfarget.
Subscribe to:
Posts (Atom)
