-- «Du er ikke atten ennå. Jeg kan fortsatt bestemme over deg. Du skal gå til akupunktøren.»
Hun tar akupunkturnålene ut fra en keramikkrukke, og etter bruk legger hun dem tilbake i den samme krukka og setter på et korklokk. Det er en liten stikkende smerte når nålen glir inn i huden, og en svakt knasende lyd når den går gjennom brusken i øret.
-- «Hvordan kunne du avslutte behandlingen hos akupunktøren etter bare fire ganger? Tenk hvordan det føles for henne!»
Saturday, October 18, 2008
Sunday, October 5, 2008
Misforstått snillhet
En gang jeg skulle betale for varene mine i en dagligvareforretning, rakte jeg over en 200-lapp til hun som satt i kassa. Men den glapp ut av hendene mine, og falt på gulvet.
I stedet for å bøye meg ned og hente den opp med en gang, tok jeg fram en ny 200-lapp, og ga den til ekspeditøren. Tanken min var at på den måten slapp hun å vente på at jeg skulle hente den første opp fra gulvet, og jeg kunne heller plukke den opp mens hun forberedte vekslepengene. På den måten ble ventetiden minst. Jeg syntes det var en pragmatisk og effektiv løsning.
Hun oppfattet det på en annen måte, og spurte spydig: «Har du mye penger, eller?» Hun trodde altså at jeg ville demonstrere at jeg var så rik at jeg ikke brydde meg om at jeg mistet en 200-lapp på gulvet. Den kunne heller ligge der på det skitne gulvet, jeg trenger den ikke, tenkte hun at jeg ville signalisere.
--
Mine svenske kolleger sier av og til «tack, snälla» for å uttrykke takknemmelighet. De mener noe sånt som «takk, du er snill». Men danske eller norske kvinner som hører det, kan oppfatte det som om svensken vil kommentere utseendet deres. Slanguttrykket «snella» betyr vel noe sånt som en fjong og sexy kvinne.
I stedet for å bøye meg ned og hente den opp med en gang, tok jeg fram en ny 200-lapp, og ga den til ekspeditøren. Tanken min var at på den måten slapp hun å vente på at jeg skulle hente den første opp fra gulvet, og jeg kunne heller plukke den opp mens hun forberedte vekslepengene. På den måten ble ventetiden minst. Jeg syntes det var en pragmatisk og effektiv løsning.
Hun oppfattet det på en annen måte, og spurte spydig: «Har du mye penger, eller?» Hun trodde altså at jeg ville demonstrere at jeg var så rik at jeg ikke brydde meg om at jeg mistet en 200-lapp på gulvet. Den kunne heller ligge der på det skitne gulvet, jeg trenger den ikke, tenkte hun at jeg ville signalisere.
--
Mine svenske kolleger sier av og til «tack, snälla» for å uttrykke takknemmelighet. De mener noe sånt som «takk, du er snill». Men danske eller norske kvinner som hører det, kan oppfatte det som om svensken vil kommentere utseendet deres. Slanguttrykket «snella» betyr vel noe sånt som en fjong og sexy kvinne.
Friday, September 26, 2008
Who moved my Belgian Chocolate?
I mitt nabolag er det en kiosk som blant annet selger småbegere med Belgian Chocolate iskrem. Det hender av og til at jeg går ned og kjøper et beger. Men overraskende ofte er akkurat den typen iskrem utsolgt.
De har mange andre typer iskrem, som ikke synes å være utsolgt. Det virker som om det bare er Belgian Chocolate som er utsolgt.
Noen vil kanskje tro at det er jeg som kjøper alle, og at det er derfor de er utsolgt til stadighet. Det er ikke noen urimelig tanke. Men sannheten er at jeg faktisk ikke spiser så mange av dem. Det kan derfor ikke være min skyld at de er utsolgt.
Min konklusjon er at det må være noen andre i nabolaget mitt som også liker Belgian Chocolate. Videre er det tydeligvis ikke rom for så mange som liker Belgian Chocolate her omkring. Det er rett og slett for mange av oss, hvor mange det nå er.
Spørsmålet er hvem som som skal gi seg, og slutte å kjøpe dem, for at det skal bli nok til de andre. Det blir en slags chicken run for spesielt interesserte. Jeg tror ikke det blir meg.
De har mange andre typer iskrem, som ikke synes å være utsolgt. Det virker som om det bare er Belgian Chocolate som er utsolgt.
Noen vil kanskje tro at det er jeg som kjøper alle, og at det er derfor de er utsolgt til stadighet. Det er ikke noen urimelig tanke. Men sannheten er at jeg faktisk ikke spiser så mange av dem. Det kan derfor ikke være min skyld at de er utsolgt.
Min konklusjon er at det må være noen andre i nabolaget mitt som også liker Belgian Chocolate. Videre er det tydeligvis ikke rom for så mange som liker Belgian Chocolate her omkring. Det er rett og slett for mange av oss, hvor mange det nå er.
Spørsmålet er hvem som som skal gi seg, og slutte å kjøpe dem, for at det skal bli nok til de andre. Det blir en slags chicken run for spesielt interesserte. Jeg tror ikke det blir meg.
Sunday, September 21, 2008
Markedet
For de som ikke har fått det med seg: Vi er inne i en finanskrise nå. Det er kanskje ikke så veldig synlig for folk flest her oppe i det oljerike nord. Men finanskrise er det okke som.
Dog virker det som om Narvesen mener noe annet. Jeg var innom en kiosk i dag, og de hadde ikke mindre enn fem forskjellige magasiner om armbåndsur. Og her snakker vi om dyre armbåndsur. For at det ikke skal være usikkerhet om hvilken prisklasse vi snakker om: Grovt sett kan vi si at det er fra femti tusen og oppover.
Det er altså ikke noen armbåndsur man ville forvente at selger godt i en finanskrise og resesjon. Men Narvesen, som har nesten hele det norske bladmarkedet, kjenner vel til hva som selger bedre enn de fleste. Bedre enn meg, i hvert fall. Om de ikke vet hvilke armbåndsur som selger, så vet de i hvert fall hvilke armbåndsurblader som selger. De kjenner markedet.
Markedet, som de siste årene har solgt altfor mye kreditt til en altfor lav pris. Markedet, som man inntil nylig antok at visste best. Markedet, som nå får svi på grunn av den tidligere flommen av billig kreditt.
Markedet har ikke alltid rett. Av og til er markedet helt på jordet.
For eksempel var det under en lang periode i etterkrigstiden umulig å selge en bil i USA som ikke hadde doble frontlykter. Det varte til godt utpå 80-tallet. Noen vil kanskje si at det fortsatt gjelder.
Doble frontlykter betyr oftest at hver enkelt frontlykt blir mindre, og følgelig har mindre lysstyrke. Det er altså ingen fordel med doble frontlykter, det bare ser tøffere ut. I de senere årene har det kommet tekniske nyvinninger som gjør at man kan lage mindre, effektiver frontlykter, men det er ikke relevant i denne sammenhengen.
Da Volvo skulle eksportere biler til USA-markedet, for eksempel, måtte de gjøre om fronten slik at den hadde doble frontlykter. Ellers ville de ikke blitt tatt seriøst i USA. De nye frontene ble også populære blant våre hjemlige rånere.
Et annet eksempel er digitalkameraer. Forbrukerne, eller markedet om du vil, etterspør mer og mer megapixler. I valget mellom flere kameraer er det mange som velger det med flest megapixler, og resultatet er at de produsentene som ikke ligger i teten mister markedsandeler.
Flere megapixler er ikke nødvendigvis et gode. Det er gjerne en sammenheng mellom bildekvaliteten og antall megapixler. Når de blir flere, blir det mer støy, dårligere dynamikk og dårligere farger. Generelt sett dårligere bilder. Men siden det er vanskeligere å måle bildekvalitet enn megapixler, velger de fleste et kamera med mest av det sistnevnte. Bildekvaliteten får lide.
Fujifilm forsøkte en gang å ikke følge tradisjonen med flest mulig megapixler, og lanserte Fujifilm FinePix F30 for forbrukersegmentet i 2006 med bare seks megapixler. Kameraet fikk veldig gode testresultater for bildekvalitet. Nå er ikke salgstall for kameraer offentlig kjent, men siden Fujifilm aldri siden har lansert et kamera med færre megapixler enn konkurrentene, kan vi vel anta at det ikke var noen salgssuksess. Markedet ville ikke ha et kamera med færre megapixler, selv om bildene ble bedre.
I disse dager forsøker Nikon en lignende linje. De har lansert to proffkameraer med bare 12 megapixler, og de blir ansett som de kameraene som gir best bildekvalitet, særlig under dårlige lysforhold. Konkurrentene Canon og Sony har tilsvarende modeller på gang med henholdsvis 21 og 24 megapixler. Vil et kamera med lavere antall megapixler overleve i proffsegmentet, der forbrukerne er mer opplyste? Tiden vil vise det.
Et annet eksempel er hodetelefonkablene til iPod. Har du lagt merke til at pluggen til denne er rett? Den ser mer stilren ut enn de fleste andre plugger til bærbare enheter, som typisk er vinklet. Det er bare det at de vinklede pluggene faktisk hadde en funksjon. Hvis man mister enheten, men holder fast i kabelen, er det mer sannsynlig at de vinklede pluggene henger fast i enheten, og redder den fra å falle i bakken. Det skyldes delvis at kraften kommer på skrå i forhold til kontakten, og delvis at bøyen i pluggen tar imot noe av rykket. Med iPod-pluggen er det mer sannsynlig at den glipper ut av kontakten, og iPoden faller i bakken. Det er vel en bra anledning til å kjøpe et annet merke som gir bedre valuta for pengene.
Dog virker det som om Narvesen mener noe annet. Jeg var innom en kiosk i dag, og de hadde ikke mindre enn fem forskjellige magasiner om armbåndsur. Og her snakker vi om dyre armbåndsur. For at det ikke skal være usikkerhet om hvilken prisklasse vi snakker om: Grovt sett kan vi si at det er fra femti tusen og oppover.
Det er altså ikke noen armbåndsur man ville forvente at selger godt i en finanskrise og resesjon. Men Narvesen, som har nesten hele det norske bladmarkedet, kjenner vel til hva som selger bedre enn de fleste. Bedre enn meg, i hvert fall. Om de ikke vet hvilke armbåndsur som selger, så vet de i hvert fall hvilke armbåndsurblader som selger. De kjenner markedet.
Markedet, som de siste årene har solgt altfor mye kreditt til en altfor lav pris. Markedet, som man inntil nylig antok at visste best. Markedet, som nå får svi på grunn av den tidligere flommen av billig kreditt.
Markedet har ikke alltid rett. Av og til er markedet helt på jordet.
For eksempel var det under en lang periode i etterkrigstiden umulig å selge en bil i USA som ikke hadde doble frontlykter. Det varte til godt utpå 80-tallet. Noen vil kanskje si at det fortsatt gjelder.
Doble frontlykter betyr oftest at hver enkelt frontlykt blir mindre, og følgelig har mindre lysstyrke. Det er altså ingen fordel med doble frontlykter, det bare ser tøffere ut. I de senere årene har det kommet tekniske nyvinninger som gjør at man kan lage mindre, effektiver frontlykter, men det er ikke relevant i denne sammenhengen.
Da Volvo skulle eksportere biler til USA-markedet, for eksempel, måtte de gjøre om fronten slik at den hadde doble frontlykter. Ellers ville de ikke blitt tatt seriøst i USA. De nye frontene ble også populære blant våre hjemlige rånere.
Et annet eksempel er digitalkameraer. Forbrukerne, eller markedet om du vil, etterspør mer og mer megapixler. I valget mellom flere kameraer er det mange som velger det med flest megapixler, og resultatet er at de produsentene som ikke ligger i teten mister markedsandeler.
Flere megapixler er ikke nødvendigvis et gode. Det er gjerne en sammenheng mellom bildekvaliteten og antall megapixler. Når de blir flere, blir det mer støy, dårligere dynamikk og dårligere farger. Generelt sett dårligere bilder. Men siden det er vanskeligere å måle bildekvalitet enn megapixler, velger de fleste et kamera med mest av det sistnevnte. Bildekvaliteten får lide.
Fujifilm forsøkte en gang å ikke følge tradisjonen med flest mulig megapixler, og lanserte Fujifilm FinePix F30 for forbrukersegmentet i 2006 med bare seks megapixler. Kameraet fikk veldig gode testresultater for bildekvalitet. Nå er ikke salgstall for kameraer offentlig kjent, men siden Fujifilm aldri siden har lansert et kamera med færre megapixler enn konkurrentene, kan vi vel anta at det ikke var noen salgssuksess. Markedet ville ikke ha et kamera med færre megapixler, selv om bildene ble bedre.
I disse dager forsøker Nikon en lignende linje. De har lansert to proffkameraer med bare 12 megapixler, og de blir ansett som de kameraene som gir best bildekvalitet, særlig under dårlige lysforhold. Konkurrentene Canon og Sony har tilsvarende modeller på gang med henholdsvis 21 og 24 megapixler. Vil et kamera med lavere antall megapixler overleve i proffsegmentet, der forbrukerne er mer opplyste? Tiden vil vise det.
Et annet eksempel er hodetelefonkablene til iPod. Har du lagt merke til at pluggen til denne er rett? Den ser mer stilren ut enn de fleste andre plugger til bærbare enheter, som typisk er vinklet. Det er bare det at de vinklede pluggene faktisk hadde en funksjon. Hvis man mister enheten, men holder fast i kabelen, er det mer sannsynlig at de vinklede pluggene henger fast i enheten, og redder den fra å falle i bakken. Det skyldes delvis at kraften kommer på skrå i forhold til kontakten, og delvis at bøyen i pluggen tar imot noe av rykket. Med iPod-pluggen er det mer sannsynlig at den glipper ut av kontakten, og iPoden faller i bakken. Det er vel en bra anledning til å kjøpe et annet merke som gir bedre valuta for pengene.
Sunday, July 27, 2008
Typografi
En bieffekt av å studere matematikk, er at man lett kommer i kontakt med LaTeX. Det er et typesettingsprogram, som brukes av gammel tradisjon, og også fordi det er mulig å skrive inn matematiske formler på en relativt enkel måte.
Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.
Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.
Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.
Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.
Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.
Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.
Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.
Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.
Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.
Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.
Thursday, July 10, 2008
Medarbeidersamtale
-- Meg: "Synes du at du får tilstrekkelig tilbakemelding på arbeidet du gjør?"
-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."
-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"
-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."
-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."
-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"
-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"
Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.
-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."
-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"
-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."
-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."
-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"
-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"
Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.
Monday, July 7, 2008
Bilferie
For omlag ti år siden var jeg på en særs vellykket ferie. En kompis og meg bestemte oss for å prøve noe nytt; vi bestilte en pakketur til Hellas for en uke. I et forsøk på å gjøre et minimum av forberedelse søkte jeg på Internett for å finne ut noe om destinasjonen vår. Dette var i det moderne Internetts barndom, og jeg fant bare en artikkel fra Lonely Planet som hadde følgende å si: "A tourist ghetto to be avoided at all cost". Dette lovet godt, tenkte jeg, og bestemte meg for å avbryte forberedelsene.
Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.
Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.
Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.
Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.
Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.
Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:
--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"
Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.
Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.
Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.
Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.
Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.
Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.
Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.
Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:
--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"
Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.
Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.
Subscribe to:
Posts (Atom)
