Typografi

En bieffekt av å studere matematikk, er at man lett kommer i kontakt med LaTeX. Det er et typesettingsprogram, som brukes av gammel tradisjon, og også fordi det er mulig å skrive inn matematiske formler på en relativt enkel måte.

Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.

Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.

Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.

Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.

Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.

Medarbeidersamtale

-- Meg: "Synes du at du får tilstrekkelig tilbakemelding på arbeidet du gjør?"

-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."

-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"

-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."

-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."

-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"

-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"


Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.

Bilferie

For omlag ti år siden var jeg på en særs vellykket ferie. En kompis og meg bestemte oss for å prøve noe nytt; vi bestilte en pakketur til Hellas for en uke. I et forsøk på å gjøre et minimum av forberedelse søkte jeg på Internett for å finne ut noe om destinasjonen vår. Dette var i det moderne Internetts barndom, og jeg fant bare en artikkel fra Lonely Planet som hadde følgende å si: "A tourist ghetto to be avoided at all cost". Dette lovet godt, tenkte jeg, og bestemte meg for å avbryte forberedelsene.

Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.

Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.

Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.

Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.

Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.

Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:

--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"

Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.

Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.

Isme

På denne tiden av året er det en fast fest. De som møter opp faller i to kategorier, hvorav den ene består folk som har forlest seg på en amerikansk forfatter.

Et fast ritale er en samtale av denne typen:

Kompis: "Har du snakket noe med disse realistene?"
Meg: "De er ikke realister, de er subjektivister."
Kompis: "Subjektivister? Nei, nå tuller du. Du prøver å lure meg, så da er det sikkert objektivister de er."
Meg: "Nei, de er subjektivister. Spør verten, da vel."
Kompis til verten: "Er det subjektivister dere er?"
Verten: "Hrmf. Nei, objektivister."

Man kan godt lese litt av hvert når man er tenåring. Men når man har fylt 20, så kan man slutte med en del bøker. Det samme gjelder musikk, som for eksempel Pink Floyd.

Ikke

En gang tok jeg et kurs som het Økonomi for ikke-økonomer. Jeg moret meg mye ovet tittelen. Det virker rart å oppgi målgruppen med en negasjon. Hva er en ikke-økonom? Dessuten må det da være enklere å kalle kurset noe sånt som "introduksjon til økonomi", for eksempel.

En artikkel jeg leste på lørdag fikk meg til å tenke på hva en ikke-aktuar kunne være. Artikkelen handlet om pensjonsfondet, avdeling utland, også kjent som oljefondet. Det sto at med den høye oljeprisen vi har nå, kommer oljefondet til å vare til evig tid. Forfatteren er definitivt en ikke-aktuar.

En av kursdeltagerne i Økonomi for ikke-økonomer hadde asiatisk bakgrunn, en noe begrenset norskforståelse, og var av typen som ikke skulle gå glipp av noe. Hver gang det kom opp noe hun ikke forstod, det kunne være pensumet på kurset, eller bare hvordan foreleseren brukte Excel som hjelpemiddel, var hun snar med å spørre og grave.

Foreleseren var av typen med en underfundig humor, og brukte eksempler fra populærkultur. Han snakket om verdien av lagervarer, og brukte som et eksempel: "Anta at vi har et lager som består av tusen fustasjeopphengsforkoblinger, doble ...", hvorpå hun umiddelbart avbrøt ham og spurte: "Hva er det?"

Han tok av seg brillene, så seg litt drømmende ut i rommet, og sa: "Ja, hva er en fustasjeopphengsforkobling?" "-- Ja, hva er det?" gjentok studenten utålmodig. Og vi fikk en gjentagelse av sketsjen der i klasserommet.

Den store hygienedagen

I huset mitt er det et felles anlegg for varmtvann. Det er praktisk, fordi jeg slipper å ha en varmtvannsbereder hjemme, som ville tatt opp en del plass. På den annen side er det uheldig økonomisk og miljømessig. Når alle deler på kostnaden ved varmtvann, er det et mindre insentiv for den enkelte å spare på det varme vannet, siden ekstrakostnaden ved overforbruk fordeles på mange personer.

Systemet med felles varmtvann fungerer bra. Det har alltid vært varmtvann tilgjengelig, uansett når på døgnet jeg velger å dusje. Dog er det et untak: Nyttårsaften. To år på rad har det ikke vært noe varmtvann å få tak i på nyttårsaften, sånn rundt kl 15 og utover.

Dette får meg til å tro at nyttårsaften er den dagen i året da alle vasker seg ekstra godt. Så hvis du møter en person på din vei i kveld som er full og uvøren, så kan du trøste deg med at vedkommende trolig er ren, i det minste.

Ut etter øl

Det skjedde i de dager da livet var enkelt. Det dreide seg om å drikke mye øl, så billig som mulig. Og om å kjøpe mange plater og gå på mange konserter. Innimellom dette, ble en del tid brukt til å studere.

B og D satt på hybelen til D og hørte på musikk. Det nærmet seg midnatt. Det gikk som det måtte gå: De ble tørste. De måtte ha øl. Problemet var at kjøleskapet, i likhet med lommeboka, var tomme.

Det nærmeste stedet med ølservering var kroa på Sogn Studentby, Sognkroa. Men dette var i tida før bankterminalene dukket opp på serveringssteder, i hvert fall på et sted som Sognkroa.

Det var en minibank på John Colletts plass, et godt stykke fra Sogn Studenby. B og D gjorde et overslag. Det kunne gå. De kunne rekke å gå ned til John Colletts plass, ta ut penger, og så gå til Sognkroa og kjøpe øl før den stengte.

Utenfor døra hadde det imidlertid vært tidenes snøfall. Kombinasjonen av minusgrader og vind hadde gjort at snøfonnene lå tette. B og D trosset været, brøytet opp døra og satte i vei.

Vel nede på John Colletts plass, oppdaget de at snøværet hadde ødelagt minibanken. Nå var gode råd dyre. Det var en minibank på Blindern også, men det ble en betydelig omvei. Tanken på øl var imidlertid såpass lokkende at de satte av sted.

Etter å ha tatt ut penger på Blindern, begynte tida å bli knapp. For å rekke tilbake til Sognkroa og kjøpe øl, måtte de øke tempoet. B gikk først i snøføyka og brøytet vei, med åpen jakke og bare t-skjorte under. D fulgte på i sporene til B så godt han kunne, men motet begynte å skorte:
— Vi klarer det ikke, B, vi klarer det ikke.— Jo, vi klarer det. Gå på nå.

Noen minutter før stengetid på Sognkroa steg to karer inn i lokalet, med snø i skjegget og snø i håret. Betjeningen fikk beskjed om å være vennlige å skjenke i fire øl.