Miljø

"Miljø" er blitt tidenes buzzword. Det er nesten så man skulle tro man hadde våknet opp til åttitallet på nytt. Det var på åttitallet et norsk sertifiseringsselskap byttet til en grønn logo. En logo med grønn farge er naturligvis mye mer miljøvennlig enn en logo i en annen farge, det er jo opplagt.

De fleste firmaer prøver nå for tiden å virke miljøvennlige, og på den måten tiltrekke kunder. Busselskapet har for eksempel et klistremerke bak som sier: "Obs! Jeg har miljøvernere ombord." Nå er det vel få kjøretøy som sliter mer på sentrumsgatene enn nettopp bussene, men jeg ser likevel en viss legitimitet i miljøprofileringen.

Kjenner jeg busselskapet riktig, mener de dog ikke egentlig at det har miljøvernere ombord. Det de egentlig mener er: "Obs! Jeg har snikere ombord."

Maling og perspektiv

Jeg liker å høre på radio, og i særdeleshet når jeg driver med kjedelig arbeid i hjemmet. Her om dagen malte jeg vinduer, og ved et sammentreff hørte jeg på et hørespill på BBC om nettopp maling.

Det var et stykke vi leste i engelsktimen på skolen, "Albert's Bridge". Hovedpersonen synes at han får så mye perspektiv på livet når han jobber med å male en bru en sommer, at han velger å fortsett med det. Fra brua kan han se universitetet der han studerte filosofi, og fabrikken der han kunne fått en trainee-stilling. Ovenfra ser han at det hele er ubetydelig, så han forsaker sin framtid som framtidig leder på fabrikken.

Riktig så mye perspektiv får jeg ikke når jeg maler vinduskarmene hjemme, med utsikt til en såkalt miljøgate, og busser som passerer regelmessig. Dog observerte jeg at en gjeng så ut til å ha spesialisert seg på å gå rundt og rote i søppelkassene etter noe av verdi. Det var den samme personen som kom forbi hver dag for å se i kassene utenfor vinduet mitt. Det gir i hvert fall noe perspektiv, om enn på en annen måte.

Sikkerhet

For noen år siden var det en kjent statsleder som besøkte Oslo, og en rekke veier ble avstengt for noen timer. Politiet hadde innkalt alt som kunne krype og gå av mannskaper for anledningen. Kanskje også noen som ikke burde ha vært der.

Samme dag hadde jeg jobbet overtid, og ville krysse en av de avstengte traséene. Jeg stoppet rundt ti meter fra veien, gikk av sykkelen, og spaserte langsomt bort til en av politifolkene for å spørre pent om jeg kunne krysse gata.

"Neeei!" skrek, for ikke å si brølte, han til meg, "du kan bare ha deg vekk!"

Med slik sikkerhet, hvem trenger terrorister?

Finansjournalistikk

Et finansmagasin på glansert papir skriver at de som valgte fastrente da renta var lavere gjorde et kupp. Det er omtrent like innsiktsfullt som å si at de som kjøpte bolig i Oslo da prisene var lave på nittitallet har tjent mye på det.

Videre skriver de at sigøynerne i Norge er noen slubberter. Som sannhetsvitne bruker de en torpedo, omtalt som en "muskelmann", som endog får skryte av de ulovlige innkrevingsmetodene sine i intervjuet.

Hvem er det som leser slikt til vanlig? Det lurer jeg på.

James Bond

Forleden skulle jeg parkere sykkelen i garasjen på jobben. Akkurat i det jeg syklet ned i parkeringshuset, var porten på vei til å lukkes. Jeg kunne ha rukket å komme meg under porten i tide. Jeg så for meg hvordan jeg på James Bond-vis kastet meg av sykkelen, rullet under porten, og trakk sykkelen etter meg, alt innen garasjeporten rullet helt ned.

Men jeg er ikke James Bond. Jeg er bare en kontorrotte. Så jeg syklet tilbake og åpnet garasjeporten på nytt.

Diktator

Oberst og diktator Muammar Abu Minyar al-Gaddafi har sagt noe slik som at å gå til en fotballbane for å se andre spille fotball, er like dumt som å gå til en restaurant for å se på at andre spiser mat. Hvis jeg skal stole på artikkelforfatteren i Financial Times, da.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er en diktator som sier noe slikt. En demokratisk valgt politiker ville blitt upopulær av et slikt utsagn, og risikert å ikke blitt gjenvalgt. Er man derimot diktator, kan man koste på seg å være litt eksentrisk og spesiell.

Det er kanskje en kjettersk tanke på en dag som i dag, men av og til tror jeg det kunne vært bra med politikere som tør å ta upopulære avgjørelser, og det er ikke forenlig med demokratiet. Kanskje et snev av diktatur er bra nå og da, eller i det minste et opplyst enevelde.

Ikke imponert

Aftonbladet skriver om den russiske tennisstjernen -- som forresten var det store idolet til min kollega, nylig pensjonert etter et langt liv i finans -- og hennes, tennisstjernen, altså, pasjon for å shoppe. "Förra året fyllde jag tre resväskor med kläder, säger ryskan," skriver de.

Nå er jeg litt usikker på hva en resväska er, men jeg tror det er en koffert i kabinstörrelse. En liten koffert, altså. Hvor mye klär får man plass til i tre små kofferter? En frakk, to dresser, noen skjorter og litt tilbehör, og så tror jeg de begynner å bli fulle. Det er lite å skrive hjem om å ha handlet så mye i löpet av det forrige året, som de skriver.

Nå er det mulig at de mener i löpet av en tennissesong, og ikke i löpet av et helt år. Ikke vet jeg heller hvor lang en tennissesong er, om det fins noe slikt. Likevel, for en tjueåring som er stinn av gryn og "aldrig får nog av att shoppa", så er jeg ikke imponert.