Mystiske skilt

På vei til jobben passerer jeg en fotgjengerovergang over en sterkt trafikkert vei, der bilistene kommer i stor hastighet fra motorveien. Jeg passerer forsåvidt flere fotgjengerfelt, men det spesielle med dette feltet var at fotgjengerskiltene alltid sto vendt på tvers av fotgjengerfeltet, altså slik at de ikke var synlige for bilistene som hadde kjørt av motorveien. Selve skiltstolpene var løse i festene nederst, og selv om jeg snudde dem 90°, slik at de sto riktig vei, var de nesten alltid snudd tilbake da jeg passerte dem dagen etter.

Jeg vet ikke om det var vinden som blåste dem ut av kurs, eller om det var en morbid person som snudde fotgjengerovergangskiltene slik at de ikke skulle være synlige for bilistene. En dag bestemte jeg meg for å ta skjeen i egen hånd, så å si, og tok med meg en stor skiftenøkkel på vei til jobb. Med den strammet jeg skruene i festet nederst, slik at stolpene ikke lengre var løse. Siden har jeg med glede lagt merke til at skiltene har stått med bildeflaten mot kjøreretningen, slik at de faktisk er synlige for bilistene. Jeg håper dette har bidratt til å øke sikkerheten, om enn veldig marginalt, i området.

Team building

I løpet av min tid som arbeidskar har jeg vært med på en del jobbturer, samlinger, fester, og så videre, ofte omtalt under samlebetegnelsen "team building". Dette har vært en blandet fornøyelse. Noen opplevelsene inkluderer:

• Quiz på Rorbua. Rorbua er ikke mitt favorittutested, langt derifra. Vi fikk noen bonger for å bruke i baren, og jeg la merke til at kollegene ble mistenkelig fulle allerede etter den andre bongen.
  
  Et av spørsmålene var: Hvem har laget albumet "Blodig Alvor"? Jeg måtte påpeke overfor quizmasteren at det faktisk heter "Blodig Alvor (na na na na na)".



• Snowboard. Dette var min aller første tur i alpinbakken overhodet. Hvis man tar det i betraktning, gikk det veldig bra. Jeg tror den relative suksessen -- jeg ser på det som en suksess at jeg klarte å stå ned bakken uten å tryne oftere enn hver hundre meter, sånn omtrent -- skyldes at jeg på forhånd hadde lest om snowboardteknikk, og visste hva jeg skulle konsentrere meg om. Uten dette hadde jeg neppe klart å stå i det hele tatt. I ettertid vil jeg si at vi burde hatt instruktør.



• Revy på Dizzie med Øyvind Blunch og Hege Schøyen. Grusomt.



• Laget mat på en restaurant i Turku. Fyren som skulle guide oss var (visstnok) en kjent tv-kokk. På forhånd hadde assistenten forsikret oss om at hun skulle oversette alt til engelsk, slik at alle kunne forstå hva som skulle gjøres. Da vi ankom, snakket tv-kokken på finsk i noe sånt som fem minutter, og assistenten oversatte deretter med: "He said: Welcome."



• En tur med en hjuldamper på en innsjø i Sveits. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at blant matrettene de serverte ombord var sushi. Gleden varte imidlertid ikke så lenge. Sushiene var så uttørket at de knaste mellom tennene. Resten av maten besto av forskjellige matvarer som var grundig frityrstekt.



• Tur med en rib (veldig rask motorbåt) i Stockholms skjærgård. Det meste av turen, tidsmessig, gikk med til å kjøre fra havna og ut til et område der fartsgrensen var høyere. Det gikk veldig fort, bråkte mye, og humpet enda mer.

Nylig var jeg på en tur med jobben. Omtrent halvveis ut i arrangementet, tenkte jeg at det var den aller beste team buildingen så langt. Jeg var i alpinbakken for andre gang, denne gangen med carvingski, og det gikk veldig bra. Allerede den første dagen kunne jeg stå ned de svarte bakkene.

Vendepunktet kom imidlertid da vi skulle avslutte dagen med et hemmelig arrangement. Da vi svingte inn på bobbanen ved Hafjell, tenkte jeg at det var snakk om å sitte på en bob, som passasjer. Det er sikkert morsomt.

Det ble imidlertid annonsert at vi skulle ake med skeleton. Man ligger på magen på et lite akebrett, med hodet først. Nybegynnere oppnår typisk en hastiget på 85-90 km/t. Instruktøren sa at det tar en sesong å lære å styre, så vi kunne bare glemme det. Om føttene sa han: "Legger dere føttene ned i bakken, kommer dere ikke til å klare å bremse, og ikke til å klare å styre. Det eneste dere oppnår, er å ødelgge skoene. Så ikke gjør det."

Vår risk manager, som den gode risk manager han er, spurte om det hadde vært noen skader. "Vel ... (pause). Ingen alvorlige."

Vi fikk også beskjed om å holde skuldre og hode så lavt som mulig, kanskje løfte hodet litt av og til for å se hva som kommer. Dog risikerer man da at sleden mister balansen, og kolliderer inn i sidene på banen.

Etter turen hadde de fleste, med noen unntak, kollidert kraftig i sidene på banen, og pådratt seg kuler på størrelse med ping pong-baller ved albuene. Skadesjefen ringte hjem til kona si for å få trøst, men fikk tilbake: "Du får skylde deg själv när du varit så jäkla dum". Det er jo et godt poeng.

Det ble ikke noe av den andre turen ned bakken. På et vis var det jo en bra team building likevel, for vi hadde noe å snakke om resten av kvelden, og vel så det.

Liten hjelp

I dag ble jeg stoppet av en energisk kvinne:

- "Hei, hei, unnskyld, kan jeg spørre om noe?"
- "Øh, ja?"
- "Hva er raskest av toget og bussen?"

Nå fins det et svevetog i Shanghai som kjører i over 400 km/t. Kanskje er det også andre tog som kjører enda fortere. Jeg tror det er vanskelig for en buss å kjøre fortere enn det. En buss må jo kunne ta med en del mennesker for å kunne kalles en buss. Og selv om man faktisk klarte å lage en buss som kjører så fort, så kunne den ikke kjøre på vanlige veier. De er altfor ujevne for sånne hastigheter. Det må med andre ord bli toget som går av seieren i dette tilfellet.

Dog var hun neppe var interessert i denne typen tekniske faktaopplysninger. Kombinasjonen av hennes energiske spørsmål, og den geografiske konteksten, nemlig Oslo S, måtte bety at hun var på vei til et annet sted, in transit, og ønsket å komme dit så fort som mulig.

- "Hvor skal du reise, da?"
- "Til Fredrikstad."

Alliterasjon

I garderoben til badstua i et hotell i Stockholm er det et skilt med en veldig fornøyelig overskrift: Bästa badstubadare. Lignende alliterasjon er det sjelden man ser nå til dags. Dog er det synd at resten av teksten ikke følger samme stil.

Uttalen av bokstaven "ä" er forresten litt spesiell i Stockholm. En stockholmare sier aldri "ä" som "æ", men heller som "e". Så de ville aldri si "Täby", men heller "Teby". Og ikke "räv", men "rev". Her tenker jeg på dyret, ikke kroppsdelen, om det skulle være uklart.

Bananrepublikk

Jeg vet ikke om det fins noen autoritär definisjon av en bananrepublikk. Jeg tenker meg likevel at en bananrepublikk typisk oppfyller en del kriterier. Her er noen som passer med min erfaring:

• De fleste mennene har bart
  
• Tilsynelatende mangel på trafikkregler
  
• Väpnet vakt utenfor banker
  
• Sedlene er slitte, skitne og illeluktende
  

Pussig nok passer det siste kriteriet til vår egen "söta bror", svenskene. Sedlene som brukes i Sverige, särlig 20- og 50-lappene, er nesten uten unntak slitte etter å ha värt i omlöp for lenge. Dessuten har de et antikvarisk format, de er for höye, slik at de ikke passer i en moderne lommebok.

Jeg tror de gamle myntene og sedlene til Sverige skyldes at de planlegger å konvertere til Euro på sikt, og derfor ikke vil investere i nye i mellomtiden.

Ærlighet varer lengst

Nær Birger Jarlsgatan ligger det et treningssenter som heter "Kroppskultur". Det er i hvert fall et ærlig navn, ingen kan si noe annet.

En mannsalder

En slektning brukte ofte uttrykket en mannsalder. Dette forvirret meg en del da jeg var barn.

Hun kunne for eksempel si: "Jeg har ikke sett N.N. på en mannsalder." På den tiden, da jeg var barn, så jeg for meg at en mannsalder måtte være levetiden for en mann. En kvinne måtte ha samme levetid, altså var det egentlig snakk om en menneskealder. La oss for enkelhets skyld si at en mannsalder er K, som er konstant.

Slektningen min med forkjærlighet for dette uttrykket var i live, altså må hennes alder, x, være mindre enn K. Vi har

(1) x < K

Videre, om det var slik at hun ikke hadde møtt N.N. på en mannsalder, altså for K år siden eller mer, så må dette møtet ha funnet sted da hun var y år gammel, der

(2) y < x - K

Ved innsetting av (1) i (2), gir dette videre at y < 0, hvilket er en kontradiksjon. Hun kan ikke ha møtt vedkommende da hun hadde en negativ alder. Det går ikke an. Vi har reductio ad absurdum, og noe er beviselig feil i resonnementet. Men hva?

Det var først flere år senere at jeg forsto at en mannsalder er den alderen der en person kan kalles en mann. Det kan altså være snakk om noe sånt som 15-20 år, avhengig av hva slags definisjon av mann som blir brukt. Plutselig falt alle bitene på plass.