Jeg liker å kjøpe klær på tilbud. Ikke så mye for å spare penger, men det er enklere å gjøre et valg når prisen er lav. Dessuten, hvis det skulle vise seg at jeg ikke liker plagget, så er det et mindre tap om det kostet lite.
En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.
Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.
Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.
Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.
Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.
Tuesday, December 30, 2008
Sunday, December 28, 2008
Leksikon
Da jeg flyttet til Oslo for å studere, flyttet jeg inn på en studenthybel. Det var en veldig enkel måte å bo på. Man får 12m² for seg selv, møblert med en seng, et skrivebord, et skap og en bokhylle. Og det er jo det man trenger, hverken mer eller mindre.
Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.
Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.
For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.
Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.
Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»
Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.
Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.
En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.
Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.
Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.
For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.
Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.
Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»
Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.
Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.
En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.
Saturday, December 27, 2008
Max Manus
For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.
Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.
Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.
De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.
Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.
Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.
Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.
De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.
Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.
Wednesday, December 24, 2008
Inkriminerende navn
Av og til er det slik at folks navn passer godt til deres personlighet. To eksempler i disse dager er en pyramidesvindler, samt en massemorder i England.
Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».
I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.
Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.
Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».
I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.
Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.
Sunday, November 30, 2008
Konfirmasjon
Der jeg kommer fra, var det helt vanlig å bli kirkelig konfirmert. Det var jo noen som tok såkalt borgerlig konfirmasjon også, men de var i et mindretall. Et veldig lite mindretall. Det var nærmest utenkelig at man skulle velge å ikke bli konfirmert.
Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.
Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.
Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:
«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»
«De kan gjøre det, ikke sant?»
«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»
En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.
Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.
Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.
Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:
«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»
«De kan gjøre det, ikke sant?»
«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»
En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.
Thursday, November 27, 2008
Diffraksjon
Diffraksjon er et fenomen som begrenser hvilke blenderåpninger som er anvendbare når man fotograferer med digitalkamera. Hvis man har tatt bilder med et rimelig avansert filmbasert kamera, vet man typisk at man får mer dybdeskarphet desto mindre blenderåpning man bruker. Dette gjelder fortsatt ved digitale kameraer. Dog er de minste blenderåpningene ikke så anvendbare, siden diffraksjonen fører til at skarpheten avtar ved blendere som er mindre enn ett visst nivå. I gamle dager satt man kanskje blenderen til f/22 for å få størst mulig skarphet, men dette er ikke nødvendigvis en god idé for digitalkameraer.
Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.
Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.
I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.
Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.
Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.
Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.
I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.
Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.
Nedenfor har jeg bare vist en liten detalj av bildet, selve stilken, fotografert med ulike blenderåpninger. Hvert punkt i bildet nedenfor tilsvarer ett punkt på kameraets sensor, og bildet er ikke skarpet.
Her kan vi se at for den største blenderåpningen f/1.4 er bildet uskarpt. Dette skyldes at dybdeskarpheten er liten. Ved f/2.8 og f/4.0 øker dybdeskarpheten, og mer av motivet kommer i fokus. Ved f/11 og f/16 ser vi at skarpheten avtar noe igjen, i forhold til f/8. Denne uskarpheten skyldes effekten av diffraksjon ved blenderåpningen f/11 og mindre. For å se denne effekten, må bildet forstørres så mye at vi kan se hvert enkelt bildepunkt.
Selv for et kamera med en relativt liten pikseltetthet på 2.8 millioner pr kvadratcentimeter, kan vi altså se effekten av diffraksjon med et vanlig objektiv. Men vi må forstørre bildet veldig mye for å se denne effekten. Vi husker at en liten blenderåpning som f/16 også gir større dybdeskarphet, så vi kan fortsatt velge å bruke denne hvis vi ønsker at både forgrunn og bakgrunn i et bilde skal være så skarp som mulig. Vi taper da litt skarphet på pikselnivå, men det kan være en grei pris å betale for å få større dybdeskarphet i visse tilfeller.
For et kompaktkamera med større pikseltetthet kan vi uansett ikke velge å bruke så små blendere, siden de neppe er tilgjengelige på kameraet i utgangspunktet. Diffraksjon er derfor et ikke noe å tenke på for brukeren.
Sunday, November 16, 2008
Frakkskifte
En frakk må byttes ut. Ein skigard kan'kje vara evig, og heller ikke en frakk. Begge frakkene på bildet har faktisk en del til felles.Begge ble kjøpt omtrent samme tid på året, men med to års mellomrom. Begge er nesten trenchcoater. Den til venstre har feil farge, er enkeltspent og mangler noen detaljer, mens den til høyre har feil materiale (ull), og feil farge, og mangler noen av de samme detaljene.
Og begge er en del av H&Ms samarbeid med andre motehus, og ble således utsolgt samme dag som de ble lansert. Videre måtte jeg legge ned ermene på begge, for å få den lengden jeg liker.
Den eldste, til venstre om noen skulle være i tvil, ser jeg fortsatt en del som bruker i Oslo, men kanskje spesielt i Stokcholm. De fleste gangene jeg legger merke til noen som bruker den, ser jeg at frakken er betydelig mindre slitt enn min. Det er kanskje spesielt klesinteresserte som kjøper slike klær, siden de blir utsolgt med en gang. Disse personene har trolig en mengde klær å bytte på med, slik at hvert plagg blir mindre slitt. Hva vet jeg.
Jeg har et håp om at den nye skal beholde det fine utseendet noe lengre, siden den er laget av ull. Ull tåler som regel mer, før det blir slitt eller misfarget.
Biologistudier fra sykkelsetet
Den avstanden jeg tilbakelegger utendørs er uten tvil dominert av sykling. Nå tilbringer jeg sikkert mest tid utendørs gående eller stående, men målt i tilbakelagt avstand er det sykling som gjelder. Da ser jeg naturligvis bort fra å fly, siden man knapt er utendørs. Derimot sitter du trangt mellom medpassasjerer og seterygger, mens salgsvogner for sprit og parfyme kjøres forbi albuen din.
Det er derfor naturlig at jeg også gjør flest observasjoner fra sykkelsetet. Også observasjoner av naturen. Mens jeg syklet til jobb her om dagen, la jeg merke til at de fleste trærne hadde sluppet bladene sine. Det er ingen revolusjonerende observasjon. For å kvalifisere som vitenskap, må konklusjonene være utfordrende. Man kan ikke si, for eksempel, at hælen på skoen blir mest slitt bakerst. Det er ikke vitenskap.
Årsaken til at jeg likevel nevner dette, er at jeg la merke til mer. Jeg så at de trærne som sto i nærheten til gatelykter, ikke hadde sluppet bladene ennå. Eller enda mer presist: Grenene som var i nærheten av gatelykter beholdt bladene lengre enn de grenene som var lengre unna. Her snakker vi om en avstand på kanskje to-tre meter eller så.
Dette er kanskje kjent stoff for gode botanikere. Men for meg var det nytt. Det ser altså ut til at, for det første, kunstig lys kan påvirke trærne til å holde på bladene lengre om høsten. Og for det andre, trærne slipper ikke alle bladene samtidig. Tidspunktet kan variere mellom ulike områder på treet, avhengig av hvor eksponert området er for lys, herunder kunstig lys.
Jeg føler at disse konklusjonene er signifikante, idet jeg observerte mange trær langt veien til jobb hvor noen grener i nærheten av lysstolper ikke hadde sluppet bladene ennå. Naturligvis førte jeg ikke opp observasjonene på en systematisk måte, og kan derfor ikke gjøre konklusjonene etter vitenskapelig standard. Men min følelse er helt klart at dette er slutninger som er tilstrekkelig begrunnet med data.
Det er derfor naturlig at jeg også gjør flest observasjoner fra sykkelsetet. Også observasjoner av naturen. Mens jeg syklet til jobb her om dagen, la jeg merke til at de fleste trærne hadde sluppet bladene sine. Det er ingen revolusjonerende observasjon. For å kvalifisere som vitenskap, må konklusjonene være utfordrende. Man kan ikke si, for eksempel, at hælen på skoen blir mest slitt bakerst. Det er ikke vitenskap.
Årsaken til at jeg likevel nevner dette, er at jeg la merke til mer. Jeg så at de trærne som sto i nærheten til gatelykter, ikke hadde sluppet bladene ennå. Eller enda mer presist: Grenene som var i nærheten av gatelykter beholdt bladene lengre enn de grenene som var lengre unna. Her snakker vi om en avstand på kanskje to-tre meter eller så.
Dette er kanskje kjent stoff for gode botanikere. Men for meg var det nytt. Det ser altså ut til at, for det første, kunstig lys kan påvirke trærne til å holde på bladene lengre om høsten. Og for det andre, trærne slipper ikke alle bladene samtidig. Tidspunktet kan variere mellom ulike områder på treet, avhengig av hvor eksponert området er for lys, herunder kunstig lys.
Jeg føler at disse konklusjonene er signifikante, idet jeg observerte mange trær langt veien til jobb hvor noen grener i nærheten av lysstolper ikke hadde sluppet bladene ennå. Naturligvis førte jeg ikke opp observasjonene på en systematisk måte, og kan derfor ikke gjøre konklusjonene etter vitenskapelig standard. Men min følelse er helt klart at dette er slutninger som er tilstrekkelig begrunnet med data.
Tuesday, November 11, 2008
Armbåndsur
Jeg liker armbåndsur. Det betyr dog ikke at jeg kjøper mange armbåndsur. Jeg har det med klokker på samme måte som med kunst. Jeg synes det er fint at det eksisterer, men jeg føler ikke behov for å eie det selv om jeg liker det. Det kan være nok for meg at det fins i et galleri, eller på et bilde, eller bare i et minne.
For en del år siden sto jeg i en Narvesenkiosk og bladde i et klokkeblad. Personalet på Narvesen misliker sikkert at folk blar i blader uten å kjøpe noe, men sånn er det. Det fins vel neppe noen jobber der man ikke finner noe å irritere seg over.
Uansett, blant en masse uinteressante smykkeklokker fant jeg et bilde av en som jeg likte spesielt godt. Den hadde et enkelt og minimalistisk utseende, som samtidig var brutalt og futuristisk. Den kunne ha vært med i filmen Metropolis. For å huske navnet til jeg kom hjem, knappet jeg det inn på mobiltelefonen, slik at jeg kunne søke den opp.
Så fant jeg ut at den var basert på en militær modell fra andre verdenskrig. Nå er jeg imot krig og sånt, men jeg vet at en god del av tingene vi ser på som fredlige egentlig har sitt utgangspunkt i det militære. For eksempel dressen, som stammer fra uniformsjakker, og slipset, som stammer fra et halstørkle brukt av kroatiske soldater på 1600-tallet. Og mer opplagte plagg som trenchcoat og duffelcoat. Selv armbåndsuret kom i vanlig bruk etter at det ble brukt av soldater i første verdenskrig.
Dette armbåndsuret skiller seg fra andre krigsikoner ved at det ikke stammer fra vinnerne av krigen, slik som Zippo, Jeep, og duffelcoat gjør. Det kommer fra et av landene som tapte krigen, som kanskje forklarer hvorfor det tok så lang tid før det ble relansert som et luksusobjekt.
Et annet aspekt som jeg så på som problematisk, var at denne klokka ble oppdaget av Sylvester Stallone. Han fikk produsert en serie av armbåndsurene for seg og sine venner, og det var først deretter at det ble lansert for den gemene hop. Sylvester Stallone er en person jeg anser at jeg har lite til felles med, og det er derfor jeg er skeptisk til denne koblingen.
Det som til slutt avgjorde at jeg ikke kom til å skaffe en slik klokke var likevel det jeg så en gang jeg gikk forbi Aker Brygge ved lunsjtid. Der så jeg Jahn Teigen med en slik klokke. Det er helt uaktuelt at jeg kan bruke samme arbåndsur som Jahn Teigen. Et sted må grensa gå.
Friday, November 7, 2008
Trille
En kjent komiker snakket en gang om kabinkofferter med hjul. Hun mente at hvis man ikke klarer å bære en skjorte og en dress, men trengte en koffert med hjul for å få det med seg, så er man ikke mye til mann.
Nå er det jo ikke skjorta som veier så mye, men derimot PC-en, strømforsyning, notatblokk, og masse annet stasj man må ha med seg når man reiser. For en person som meg som drar en koffert med seg mange kilometer pr uke, så er en trillekoffert faktisk veldig nyttig.
Derimot skjønner jeg ikke behovet for de trillekurvene man ser i matbutikker for tiden. Før hadde man typisk valget mellom handlevogner, og handlerkurver man kunne bære med seg hvis man bare skal handle inn et begrenset antall varer. De siste årene har jeg også sett trillekurver med hjul, og et håndtak som kan trekkes ut, slik at man kan dra kurven etter seg.
Her må jeg si som komikeren at dette er en unødvendig ting. Hvis man ikke klarer å bære med seg varene når man er i butikken, hvordan skal man da få dem med seg hjem? Står det en bærer utenfor butikken som kan ta posene med seg videre?
Nå er det jo ikke skjorta som veier så mye, men derimot PC-en, strømforsyning, notatblokk, og masse annet stasj man må ha med seg når man reiser. For en person som meg som drar en koffert med seg mange kilometer pr uke, så er en trillekoffert faktisk veldig nyttig.
Derimot skjønner jeg ikke behovet for de trillekurvene man ser i matbutikker for tiden. Før hadde man typisk valget mellom handlevogner, og handlerkurver man kunne bære med seg hvis man bare skal handle inn et begrenset antall varer. De siste årene har jeg også sett trillekurver med hjul, og et håndtak som kan trekkes ut, slik at man kan dra kurven etter seg.
Her må jeg si som komikeren at dette er en unødvendig ting. Hvis man ikke klarer å bære med seg varene når man er i butikken, hvordan skal man da få dem med seg hjem? Står det en bærer utenfor butikken som kan ta posene med seg videre?
Sunday, November 2, 2008
T-skjorte til skjorte
Av og til bruker jeg en t-skjorte under skjorta. Det er litt uklart for meg hvorfor jeg gjør det. Men har sikkert flere årsaker: Noen ganger er det kaldt på kontoret. Det kan være sommer som vinter, som følge av at varmereguleringen ikke er stabil. Da kan det være fint å ha et ekstra lag med bomull for å holde varmen.Det er ingen hemmelighet at jeg svetter. Det gjør vel alle. Og en t-skjorte under beskytter skjorta noe og forlenger levetiden. Eller kanskje det bare er en myte.
Det er ikke akkurat kult å ha en t-skjorte under. Man ser aldri mannekenger gå ned catwalken kledd sånn. Det er gjerne sånn med praktiske løsninger. For eksempel er det praktisk med sko som har såle av gummi. Man kan bruke dem utendørs, også når det regner. Men sko med lærsåle er mye kulere, selv om de knapt kan brukes utendørs. Allværsjakke er et praktisk plagg. Men hvor kult er det å bruke? Ikke veldig.
Innen populærkulturen ser man gjerne at t-skjorte under skjorta blir brukt som en måte å vise at vedkommende er en døll eller stakkarslig person. For eksempel faren til Stan i South Park. Eller han journalisten som diktet opp saker i den femte sesongen av The Wire.
Man ville ikke sett Dirty Harry gå kledd sånn. Han hadde vel slips i filmene, mener jeg å huske, og da synes jo ikke t-skjorta uansett, om han så bruker den eller ikke. Hvis den gjør det, så er skjorta i feil størrelse, og det er i hvert fall ikke kult. Bruker du slips, og halsen til t-skjorta synes over skjortekragen, så er det virkelig grunn til bekymring. Da er skjortestørrelsen for stor.
Kan man ikke bruke t-skjorte under skjorta uten at noen vet det? Jo, kanskje. Hvis halsen til t-skjorta er v-formet, for eksempel. Eller hvis den øverste knappen i skjorta er kneppet. I så fall må man også bruke slips. Å kneppe den øverste knappen i skjorta uten å ha noe i halsen er ikke pent.
Et slikt forsøk på kamuflering kan også gå galt. Hvis stoffet i skjorta er lyst eller tynt, så kan t-skjorta synes igjennom. DN intervjuet en dansk direktør, og kommenterte at han hadde helsetrøye under skjorta. Det var ikke ment som et kompliment.
Den dumme sykkeltyven
I går deltok jeg på en sykkelaksjon. En kvinne jeg snakket med, sa at hun syklet lite i Oslo fordi hun ble frastjålet sykler og deler hele tida. Med en viss stolthet kunne jeg fortelle at jeg aldri har blitt frastjålet noen sykler i Oslo, til tross for at jeg har syklet gjennom en årrekke, og parkert hvor som helst til alle døgnets tider.
Det er vel passende da, at senere samme kveld var det noen som forsøkte å stjele sykkelen min. Jeg parkerte den ved holdeplassen til IKEA-bussen, og lot den bare stå den tiden det tok meg å løpe gjennom IKEA for å hente de tingene jeg skulle ha, og så rekke samme buss tilbake.
I mellomtiden var det noen som hadde hektet sykkelen løs fra en stolpe jeg hadde låst den fast til. Da jeg satte den fra meg, visste jeg at det ikke var en helt sikker måte å feste låsen til stolpen på, men siden jeg lot wirelåsen gå gjennom hjulet også, tenkte jeg at ingen ville gidde å bruke tid på den.
Dette er altså min bysykkel, som er nesten ti år gammel, veldig slitt, og dessuten har jeg dekket hele sykkelen med malingsflekker og klistremerker for at den skal være lite attraktiv. Til tross for alle de nye og kostbare syklene jeg ser henslengt rundt rundt i Oslo, var det altså noen som valgte å bruke tid på å få løs min gamle, som er fullstendig verdiløs.
Jeg fant sykkelen igjen på andre siden av gata, under noen stilaser. Vedkommende hadde forsøkt å klippe over wirelåsen med en kniv eller noe tilsvarende uegnet verktøy, og hadde ikke klart det. Dessuten hadde han, jeg antar at det var en mann, forsøkt å få wirelåsen over setet. Jeg lar den typisk slenge noen runder rundt setepinna, siden den er ganske lang. Men det hjelper jo ikke å vikle låsen over setet når den går en runde gjennom ramma. Jeg tror denne sykkeltyven ville strøket på romforståelsetesten som vordende flygeledere må ta. Det er visst en test som ganske mange kvinner stryker på, og som bidrar til å opprettholde flygelederyrket som relativt mannsdominert, til tross for mange kvinnelige søkere.
En eike var også klippet over. Det forundrer meg ikke om tyven trodde at han kunne få låsen løs ved å klippe over en eike. Til hans forsvar var han trolig påvirket av et illegalt sentralstimulerende substans i gjerningsøyeblikket, om man skal dømme ut i fra stedet dette skjedde.
På det samme stedet var det også noen som stjal et diodelys til en verdi av kroner 29 for et år siden, da jeg parkerte den samme sykkelen i samme ærend. Det sies at en del narkomane finansierer stoffbruket med tyveri, men jeg tror ikke man blir veldig stein av å stjele et diodelys.
Det er vel passende da, at senere samme kveld var det noen som forsøkte å stjele sykkelen min. Jeg parkerte den ved holdeplassen til IKEA-bussen, og lot den bare stå den tiden det tok meg å løpe gjennom IKEA for å hente de tingene jeg skulle ha, og så rekke samme buss tilbake.
I mellomtiden var det noen som hadde hektet sykkelen løs fra en stolpe jeg hadde låst den fast til. Da jeg satte den fra meg, visste jeg at det ikke var en helt sikker måte å feste låsen til stolpen på, men siden jeg lot wirelåsen gå gjennom hjulet også, tenkte jeg at ingen ville gidde å bruke tid på den.
Dette er altså min bysykkel, som er nesten ti år gammel, veldig slitt, og dessuten har jeg dekket hele sykkelen med malingsflekker og klistremerker for at den skal være lite attraktiv. Til tross for alle de nye og kostbare syklene jeg ser henslengt rundt rundt i Oslo, var det altså noen som valgte å bruke tid på å få løs min gamle, som er fullstendig verdiløs.
Jeg fant sykkelen igjen på andre siden av gata, under noen stilaser. Vedkommende hadde forsøkt å klippe over wirelåsen med en kniv eller noe tilsvarende uegnet verktøy, og hadde ikke klart det. Dessuten hadde han, jeg antar at det var en mann, forsøkt å få wirelåsen over setet. Jeg lar den typisk slenge noen runder rundt setepinna, siden den er ganske lang. Men det hjelper jo ikke å vikle låsen over setet når den går en runde gjennom ramma. Jeg tror denne sykkeltyven ville strøket på romforståelsetesten som vordende flygeledere må ta. Det er visst en test som ganske mange kvinner stryker på, og som bidrar til å opprettholde flygelederyrket som relativt mannsdominert, til tross for mange kvinnelige søkere.
En eike var også klippet over. Det forundrer meg ikke om tyven trodde at han kunne få låsen løs ved å klippe over en eike. Til hans forsvar var han trolig påvirket av et illegalt sentralstimulerende substans i gjerningsøyeblikket, om man skal dømme ut i fra stedet dette skjedde.
På det samme stedet var det også noen som stjal et diodelys til en verdi av kroner 29 for et år siden, da jeg parkerte den samme sykkelen i samme ærend. Det sies at en del narkomane finansierer stoffbruket med tyveri, men jeg tror ikke man blir veldig stein av å stjele et diodelys.
Sunday, October 26, 2008
Vanedyr
Når jeg jobber i Oslo, har jeg vanligvis en relativt fleksibel dag. Riktignok vil jeg gjerne komme på jobb tidlig for å være effektiv, men jeg kan reise senere hvis jeg en gang skulle føle for å ta det langsommere om morgenen.
Likevel virker det som om jeg er et vanedyr, når jeg tenker på hva jeg ser om morgenen. Jeg treffer nemlig nesten alltid de samme menneskene.
Ved Middelalderparken sykler jeg forbi en fyr som går med blinkende hvitt lys på stoppen til ryggsekken, og har rødt lys hengende på baksiden. Ved Frognerkilen ser jeg en av Norges mest kjente aktuarer. Når jeg kommer til Skøyen, sykler jeg forbi en kvinne med langt hår, svarte klær, og et veldig fransk utseende. Og når jeg sykler hjem igjen, møter jeg en kvinne som jogger med et veldig stivt og intenst blikk.
De to siste dagene har jeg også sett en rotte på det samme stedet, under buskene ved Filipstad. Den var ikke død, hvis noen tror det er derfor jeg så den på samme sted, men pilte under buskene idet jeg syklet forbi. Dog vet jeg ikke om det var den samme rotta begge gangene. På den ene siden sier noen at rotter er veldig stedsbundne, og sjelden beveger seg mer enn tjue meter fra området sitt. De er på et vis vanedyr.
På den annen side sier noen at hvis du ser en rotte, så er det tusen rotter til som du ikke ser. Nå har jeg vanskelig for å tro at det bor tusen rotter under denne busken, da.
Likevel virker det som om jeg er et vanedyr, når jeg tenker på hva jeg ser om morgenen. Jeg treffer nemlig nesten alltid de samme menneskene.
Ved Middelalderparken sykler jeg forbi en fyr som går med blinkende hvitt lys på stoppen til ryggsekken, og har rødt lys hengende på baksiden. Ved Frognerkilen ser jeg en av Norges mest kjente aktuarer. Når jeg kommer til Skøyen, sykler jeg forbi en kvinne med langt hår, svarte klær, og et veldig fransk utseende. Og når jeg sykler hjem igjen, møter jeg en kvinne som jogger med et veldig stivt og intenst blikk.
De to siste dagene har jeg også sett en rotte på det samme stedet, under buskene ved Filipstad. Den var ikke død, hvis noen tror det er derfor jeg så den på samme sted, men pilte under buskene idet jeg syklet forbi. Dog vet jeg ikke om det var den samme rotta begge gangene. På den ene siden sier noen at rotter er veldig stedsbundne, og sjelden beveger seg mer enn tjue meter fra området sitt. De er på et vis vanedyr.
På den annen side sier noen at hvis du ser en rotte, så er det tusen rotter til som du ikke ser. Nå har jeg vanskelig for å tro at det bor tusen rotter under denne busken, da.
Saturday, October 18, 2008
Glimt fra en barndom med alternativ behandling
-- «Du er ikke atten ennå. Jeg kan fortsatt bestemme over deg. Du skal gå til akupunktøren.»
Hun tar akupunkturnålene ut fra en keramikkrukke, og etter bruk legger hun dem tilbake i den samme krukka og setter på et korklokk. Det er en liten stikkende smerte når nålen glir inn i huden, og en svakt knasende lyd når den går gjennom brusken i øret.
-- «Hvordan kunne du avslutte behandlingen hos akupunktøren etter bare fire ganger? Tenk hvordan det føles for henne!»
Hun tar akupunkturnålene ut fra en keramikkrukke, og etter bruk legger hun dem tilbake i den samme krukka og setter på et korklokk. Det er en liten stikkende smerte når nålen glir inn i huden, og en svakt knasende lyd når den går gjennom brusken i øret.
-- «Hvordan kunne du avslutte behandlingen hos akupunktøren etter bare fire ganger? Tenk hvordan det føles for henne!»
Sunday, October 5, 2008
Misforstått snillhet
En gang jeg skulle betale for varene mine i en dagligvareforretning, rakte jeg over en 200-lapp til hun som satt i kassa. Men den glapp ut av hendene mine, og falt på gulvet.
I stedet for å bøye meg ned og hente den opp med en gang, tok jeg fram en ny 200-lapp, og ga den til ekspeditøren. Tanken min var at på den måten slapp hun å vente på at jeg skulle hente den første opp fra gulvet, og jeg kunne heller plukke den opp mens hun forberedte vekslepengene. På den måten ble ventetiden minst. Jeg syntes det var en pragmatisk og effektiv løsning.
Hun oppfattet det på en annen måte, og spurte spydig: «Har du mye penger, eller?» Hun trodde altså at jeg ville demonstrere at jeg var så rik at jeg ikke brydde meg om at jeg mistet en 200-lapp på gulvet. Den kunne heller ligge der på det skitne gulvet, jeg trenger den ikke, tenkte hun at jeg ville signalisere.
--
Mine svenske kolleger sier av og til «tack, snälla» for å uttrykke takknemmelighet. De mener noe sånt som «takk, du er snill». Men danske eller norske kvinner som hører det, kan oppfatte det som om svensken vil kommentere utseendet deres. Slanguttrykket «snella» betyr vel noe sånt som en fjong og sexy kvinne.
I stedet for å bøye meg ned og hente den opp med en gang, tok jeg fram en ny 200-lapp, og ga den til ekspeditøren. Tanken min var at på den måten slapp hun å vente på at jeg skulle hente den første opp fra gulvet, og jeg kunne heller plukke den opp mens hun forberedte vekslepengene. På den måten ble ventetiden minst. Jeg syntes det var en pragmatisk og effektiv løsning.
Hun oppfattet det på en annen måte, og spurte spydig: «Har du mye penger, eller?» Hun trodde altså at jeg ville demonstrere at jeg var så rik at jeg ikke brydde meg om at jeg mistet en 200-lapp på gulvet. Den kunne heller ligge der på det skitne gulvet, jeg trenger den ikke, tenkte hun at jeg ville signalisere.
--
Mine svenske kolleger sier av og til «tack, snälla» for å uttrykke takknemmelighet. De mener noe sånt som «takk, du er snill». Men danske eller norske kvinner som hører det, kan oppfatte det som om svensken vil kommentere utseendet deres. Slanguttrykket «snella» betyr vel noe sånt som en fjong og sexy kvinne.
Friday, September 26, 2008
Who moved my Belgian Chocolate?
I mitt nabolag er det en kiosk som blant annet selger småbegere med Belgian Chocolate iskrem. Det hender av og til at jeg går ned og kjøper et beger. Men overraskende ofte er akkurat den typen iskrem utsolgt.
De har mange andre typer iskrem, som ikke synes å være utsolgt. Det virker som om det bare er Belgian Chocolate som er utsolgt.
Noen vil kanskje tro at det er jeg som kjøper alle, og at det er derfor de er utsolgt til stadighet. Det er ikke noen urimelig tanke. Men sannheten er at jeg faktisk ikke spiser så mange av dem. Det kan derfor ikke være min skyld at de er utsolgt.
Min konklusjon er at det må være noen andre i nabolaget mitt som også liker Belgian Chocolate. Videre er det tydeligvis ikke rom for så mange som liker Belgian Chocolate her omkring. Det er rett og slett for mange av oss, hvor mange det nå er.
Spørsmålet er hvem som som skal gi seg, og slutte å kjøpe dem, for at det skal bli nok til de andre. Det blir en slags chicken run for spesielt interesserte. Jeg tror ikke det blir meg.
De har mange andre typer iskrem, som ikke synes å være utsolgt. Det virker som om det bare er Belgian Chocolate som er utsolgt.
Noen vil kanskje tro at det er jeg som kjøper alle, og at det er derfor de er utsolgt til stadighet. Det er ikke noen urimelig tanke. Men sannheten er at jeg faktisk ikke spiser så mange av dem. Det kan derfor ikke være min skyld at de er utsolgt.
Min konklusjon er at det må være noen andre i nabolaget mitt som også liker Belgian Chocolate. Videre er det tydeligvis ikke rom for så mange som liker Belgian Chocolate her omkring. Det er rett og slett for mange av oss, hvor mange det nå er.
Spørsmålet er hvem som som skal gi seg, og slutte å kjøpe dem, for at det skal bli nok til de andre. Det blir en slags chicken run for spesielt interesserte. Jeg tror ikke det blir meg.
Sunday, September 21, 2008
Markedet
For de som ikke har fått det med seg: Vi er inne i en finanskrise nå. Det er kanskje ikke så veldig synlig for folk flest her oppe i det oljerike nord. Men finanskrise er det okke som.
Dog virker det som om Narvesen mener noe annet. Jeg var innom en kiosk i dag, og de hadde ikke mindre enn fem forskjellige magasiner om armbåndsur. Og her snakker vi om dyre armbåndsur. For at det ikke skal være usikkerhet om hvilken prisklasse vi snakker om: Grovt sett kan vi si at det er fra femti tusen og oppover.
Det er altså ikke noen armbåndsur man ville forvente at selger godt i en finanskrise og resesjon. Men Narvesen, som har nesten hele det norske bladmarkedet, kjenner vel til hva som selger bedre enn de fleste. Bedre enn meg, i hvert fall. Om de ikke vet hvilke armbåndsur som selger, så vet de i hvert fall hvilke armbåndsurblader som selger. De kjenner markedet.
Markedet, som de siste årene har solgt altfor mye kreditt til en altfor lav pris. Markedet, som man inntil nylig antok at visste best. Markedet, som nå får svi på grunn av den tidligere flommen av billig kreditt.
Markedet har ikke alltid rett. Av og til er markedet helt på jordet.
For eksempel var det under en lang periode i etterkrigstiden umulig å selge en bil i USA som ikke hadde doble frontlykter. Det varte til godt utpå 80-tallet. Noen vil kanskje si at det fortsatt gjelder.
Doble frontlykter betyr oftest at hver enkelt frontlykt blir mindre, og følgelig har mindre lysstyrke. Det er altså ingen fordel med doble frontlykter, det bare ser tøffere ut. I de senere årene har det kommet tekniske nyvinninger som gjør at man kan lage mindre, effektiver frontlykter, men det er ikke relevant i denne sammenhengen.
Da Volvo skulle eksportere biler til USA-markedet, for eksempel, måtte de gjøre om fronten slik at den hadde doble frontlykter. Ellers ville de ikke blitt tatt seriøst i USA. De nye frontene ble også populære blant våre hjemlige rånere.
Et annet eksempel er digitalkameraer. Forbrukerne, eller markedet om du vil, etterspør mer og mer megapixler. I valget mellom flere kameraer er det mange som velger det med flest megapixler, og resultatet er at de produsentene som ikke ligger i teten mister markedsandeler.
Flere megapixler er ikke nødvendigvis et gode. Det er gjerne en sammenheng mellom bildekvaliteten og antall megapixler. Når de blir flere, blir det mer støy, dårligere dynamikk og dårligere farger. Generelt sett dårligere bilder. Men siden det er vanskeligere å måle bildekvalitet enn megapixler, velger de fleste et kamera med mest av det sistnevnte. Bildekvaliteten får lide.
Fujifilm forsøkte en gang å ikke følge tradisjonen med flest mulig megapixler, og lanserte Fujifilm FinePix F30 for forbrukersegmentet i 2006 med bare seks megapixler. Kameraet fikk veldig gode testresultater for bildekvalitet. Nå er ikke salgstall for kameraer offentlig kjent, men siden Fujifilm aldri siden har lansert et kamera med færre megapixler enn konkurrentene, kan vi vel anta at det ikke var noen salgssuksess. Markedet ville ikke ha et kamera med færre megapixler, selv om bildene ble bedre.
I disse dager forsøker Nikon en lignende linje. De har lansert to proffkameraer med bare 12 megapixler, og de blir ansett som de kameraene som gir best bildekvalitet, særlig under dårlige lysforhold. Konkurrentene Canon og Sony har tilsvarende modeller på gang med henholdsvis 21 og 24 megapixler. Vil et kamera med lavere antall megapixler overleve i proffsegmentet, der forbrukerne er mer opplyste? Tiden vil vise det.
Et annet eksempel er hodetelefonkablene til iPod. Har du lagt merke til at pluggen til denne er rett? Den ser mer stilren ut enn de fleste andre plugger til bærbare enheter, som typisk er vinklet. Det er bare det at de vinklede pluggene faktisk hadde en funksjon. Hvis man mister enheten, men holder fast i kabelen, er det mer sannsynlig at de vinklede pluggene henger fast i enheten, og redder den fra å falle i bakken. Det skyldes delvis at kraften kommer på skrå i forhold til kontakten, og delvis at bøyen i pluggen tar imot noe av rykket. Med iPod-pluggen er det mer sannsynlig at den glipper ut av kontakten, og iPoden faller i bakken. Det er vel en bra anledning til å kjøpe et annet merke som gir bedre valuta for pengene.
Dog virker det som om Narvesen mener noe annet. Jeg var innom en kiosk i dag, og de hadde ikke mindre enn fem forskjellige magasiner om armbåndsur. Og her snakker vi om dyre armbåndsur. For at det ikke skal være usikkerhet om hvilken prisklasse vi snakker om: Grovt sett kan vi si at det er fra femti tusen og oppover.
Det er altså ikke noen armbåndsur man ville forvente at selger godt i en finanskrise og resesjon. Men Narvesen, som har nesten hele det norske bladmarkedet, kjenner vel til hva som selger bedre enn de fleste. Bedre enn meg, i hvert fall. Om de ikke vet hvilke armbåndsur som selger, så vet de i hvert fall hvilke armbåndsurblader som selger. De kjenner markedet.
Markedet, som de siste årene har solgt altfor mye kreditt til en altfor lav pris. Markedet, som man inntil nylig antok at visste best. Markedet, som nå får svi på grunn av den tidligere flommen av billig kreditt.
Markedet har ikke alltid rett. Av og til er markedet helt på jordet.
For eksempel var det under en lang periode i etterkrigstiden umulig å selge en bil i USA som ikke hadde doble frontlykter. Det varte til godt utpå 80-tallet. Noen vil kanskje si at det fortsatt gjelder.
Doble frontlykter betyr oftest at hver enkelt frontlykt blir mindre, og følgelig har mindre lysstyrke. Det er altså ingen fordel med doble frontlykter, det bare ser tøffere ut. I de senere årene har det kommet tekniske nyvinninger som gjør at man kan lage mindre, effektiver frontlykter, men det er ikke relevant i denne sammenhengen.
Da Volvo skulle eksportere biler til USA-markedet, for eksempel, måtte de gjøre om fronten slik at den hadde doble frontlykter. Ellers ville de ikke blitt tatt seriøst i USA. De nye frontene ble også populære blant våre hjemlige rånere.
Et annet eksempel er digitalkameraer. Forbrukerne, eller markedet om du vil, etterspør mer og mer megapixler. I valget mellom flere kameraer er det mange som velger det med flest megapixler, og resultatet er at de produsentene som ikke ligger i teten mister markedsandeler.
Flere megapixler er ikke nødvendigvis et gode. Det er gjerne en sammenheng mellom bildekvaliteten og antall megapixler. Når de blir flere, blir det mer støy, dårligere dynamikk og dårligere farger. Generelt sett dårligere bilder. Men siden det er vanskeligere å måle bildekvalitet enn megapixler, velger de fleste et kamera med mest av det sistnevnte. Bildekvaliteten får lide.
Fujifilm forsøkte en gang å ikke følge tradisjonen med flest mulig megapixler, og lanserte Fujifilm FinePix F30 for forbrukersegmentet i 2006 med bare seks megapixler. Kameraet fikk veldig gode testresultater for bildekvalitet. Nå er ikke salgstall for kameraer offentlig kjent, men siden Fujifilm aldri siden har lansert et kamera med færre megapixler enn konkurrentene, kan vi vel anta at det ikke var noen salgssuksess. Markedet ville ikke ha et kamera med færre megapixler, selv om bildene ble bedre.
I disse dager forsøker Nikon en lignende linje. De har lansert to proffkameraer med bare 12 megapixler, og de blir ansett som de kameraene som gir best bildekvalitet, særlig under dårlige lysforhold. Konkurrentene Canon og Sony har tilsvarende modeller på gang med henholdsvis 21 og 24 megapixler. Vil et kamera med lavere antall megapixler overleve i proffsegmentet, der forbrukerne er mer opplyste? Tiden vil vise det.
Et annet eksempel er hodetelefonkablene til iPod. Har du lagt merke til at pluggen til denne er rett? Den ser mer stilren ut enn de fleste andre plugger til bærbare enheter, som typisk er vinklet. Det er bare det at de vinklede pluggene faktisk hadde en funksjon. Hvis man mister enheten, men holder fast i kabelen, er det mer sannsynlig at de vinklede pluggene henger fast i enheten, og redder den fra å falle i bakken. Det skyldes delvis at kraften kommer på skrå i forhold til kontakten, og delvis at bøyen i pluggen tar imot noe av rykket. Med iPod-pluggen er det mer sannsynlig at den glipper ut av kontakten, og iPoden faller i bakken. Det er vel en bra anledning til å kjøpe et annet merke som gir bedre valuta for pengene.
Sunday, July 27, 2008
Typografi
En bieffekt av å studere matematikk, er at man lett kommer i kontakt med LaTeX. Det er et typesettingsprogram, som brukes av gammel tradisjon, og også fordi det er mulig å skrive inn matematiske formler på en relativt enkel måte.
Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.
Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.
Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.
Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.
Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.
Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.
Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.
Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.
Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.
Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.
Thursday, July 10, 2008
Medarbeidersamtale
-- Meg: "Synes du at du får tilstrekkelig tilbakemelding på arbeidet du gjør?"
-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."
-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"
-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."
-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."
-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"
-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"
Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.
-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."
-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"
-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."
-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."
-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"
-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"
Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.
Monday, July 7, 2008
Bilferie
For omlag ti år siden var jeg på en særs vellykket ferie. En kompis og meg bestemte oss for å prøve noe nytt; vi bestilte en pakketur til Hellas for en uke. I et forsøk på å gjøre et minimum av forberedelse søkte jeg på Internett for å finne ut noe om destinasjonen vår. Dette var i det moderne Internetts barndom, og jeg fant bare en artikkel fra Lonely Planet som hadde følgende å si: "A tourist ghetto to be avoided at all cost". Dette lovet godt, tenkte jeg, og bestemte meg for å avbryte forberedelsene.
Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.
Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.
Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.
Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.
Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.
Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:
--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"
Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.
Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.
Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.
Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.
Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.
Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.
Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.
Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:
--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"
Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.
Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.
Monday, May 26, 2008
Isme
På denne tiden av året er det en fast fest. De som møter opp faller i to kategorier, hvorav den ene består folk som har forlest seg på en amerikansk forfatter.
Et fast ritale er en samtale av denne typen:
Kompis: "Har du snakket noe med disse realistene?"
Meg: "De er ikke realister, de er subjektivister."
Kompis: "Subjektivister? Nei, nå tuller du. Du prøver å lure meg, så da er det sikkert objektivister de er."
Meg: "Nei, de er subjektivister. Spør verten, da vel."
Kompis til verten: "Er det subjektivister dere er?"
Verten: "Hrmf. Nei, objektivister."
Man kan godt lese litt av hvert når man er tenåring. Men når man har fylt 20, så kan man slutte med en del bøker. Det samme gjelder musikk, som for eksempel Pink Floyd.
Et fast ritale er en samtale av denne typen:
Kompis: "Har du snakket noe med disse realistene?"
Meg: "De er ikke realister, de er subjektivister."
Kompis: "Subjektivister? Nei, nå tuller du. Du prøver å lure meg, så da er det sikkert objektivister de er."
Meg: "Nei, de er subjektivister. Spør verten, da vel."
Kompis til verten: "Er det subjektivister dere er?"
Verten: "Hrmf. Nei, objektivister."
Man kan godt lese litt av hvert når man er tenåring. Men når man har fylt 20, så kan man slutte med en del bøker. Det samme gjelder musikk, som for eksempel Pink Floyd.
Monday, April 28, 2008
Ikke
En gang tok jeg et kurs som het Økonomi for ikke-økonomer. Jeg moret meg mye ovet tittelen. Det virker rart å oppgi målgruppen med en negasjon. Hva er en ikke-økonom? Dessuten må det da være enklere å kalle kurset noe sånt som "introduksjon til økonomi", for eksempel.
En artikkel jeg leste på lørdag fikk meg til å tenke på hva en ikke-aktuar kunne være. Artikkelen handlet om pensjonsfondet, avdeling utland, også kjent som oljefondet. Det sto at med den høye oljeprisen vi har nå, kommer oljefondet til å vare til evig tid. Forfatteren er definitivt en ikke-aktuar.
En av kursdeltagerne i Økonomi for ikke-økonomer hadde asiatisk bakgrunn, en noe begrenset norskforståelse, og var av typen som ikke skulle gå glipp av noe. Hver gang det kom opp noe hun ikke forstod, det kunne være pensumet på kurset, eller bare hvordan foreleseren brukte Excel som hjelpemiddel, var hun snar med å spørre og grave.
Foreleseren var av typen med en underfundig humor, og brukte eksempler fra populærkultur. Han snakket om verdien av lagervarer, og brukte som et eksempel: "Anta at vi har et lager som består av tusen fustasjeopphengsforkoblinger, doble ...", hvorpå hun umiddelbart avbrøt ham og spurte: "Hva er det?"
Han tok av seg brillene, så seg litt drømmende ut i rommet, og sa: "Ja, hva er en fustasjeopphengsforkobling?" "-- Ja, hva er det?" gjentok studenten utålmodig. Og vi fikk en gjentagelse av sketsjen der i klasserommet.
En artikkel jeg leste på lørdag fikk meg til å tenke på hva en ikke-aktuar kunne være. Artikkelen handlet om pensjonsfondet, avdeling utland, også kjent som oljefondet. Det sto at med den høye oljeprisen vi har nå, kommer oljefondet til å vare til evig tid. Forfatteren er definitivt en ikke-aktuar.
En av kursdeltagerne i Økonomi for ikke-økonomer hadde asiatisk bakgrunn, en noe begrenset norskforståelse, og var av typen som ikke skulle gå glipp av noe. Hver gang det kom opp noe hun ikke forstod, det kunne være pensumet på kurset, eller bare hvordan foreleseren brukte Excel som hjelpemiddel, var hun snar med å spørre og grave.
Foreleseren var av typen med en underfundig humor, og brukte eksempler fra populærkultur. Han snakket om verdien av lagervarer, og brukte som et eksempel: "Anta at vi har et lager som består av tusen fustasjeopphengsforkoblinger, doble ...", hvorpå hun umiddelbart avbrøt ham og spurte: "Hva er det?"
Han tok av seg brillene, så seg litt drømmende ut i rommet, og sa: "Ja, hva er en fustasjeopphengsforkobling?" "-- Ja, hva er det?" gjentok studenten utålmodig. Og vi fikk en gjentagelse av sketsjen der i klasserommet.
Subscribe to:
Posts (Atom)
