Et Aktuarliv

På Karl Johan

2010-02-14T13:30:00.001-08:00

Her om dagen var jeg av ulike grunner innom et utested jeg ikke har vært før: Tre Brødre på Karl Johan. Allerede kl 17 om dagen var dette et veldig skummelt sted. Jeg tør knapt tenke på hvor skummelt det er nærmere midnatt eller før stengetid.

Ølprisene er et kapittel for seg: 66 spenn for 0.4 liter. Det er jo litt pussig ettersom klientellet ikke akkurat framstår som den økonomiske eliten i landet, om man da ser bort fra de som ser ut som østeuropeiske gjengkriminelle. Kanskje det er nettopp derfor de ikke tilhører den økonomiske eliten: At de går på slike steder.

Hvorfor går folk på et sted som dette? Jeg kjøper ikke argumentet at det er sentralt. Det er da ingen forskjell på om man må gå 50 eller 200 meter fra t-banestoppet.

Hadde man gått på et av de trendy utestedene rundt Youngstorget, så ville man visst hva slags folk som kommer inn døra: De har store briller, kule sneakers, og skulle helst bodd i Berlin.

På et sted som Tre Brødre, derimot, kan hvem som helst dumpe innom: En forretningsreisende som har én time å slå ihjel, turister som kommer til å skrive hjem om høye ølpriser, en alenemor som har sin frikveld.

Så hvem er det som er mest åpen for nye impulser? De som går ut på Youngstorget, eller de som går ut på Karl Johan?

Sveiste kumlokk

2009-12-10T04:10:00.000-08:00

Han er kanskje verdens mektigeste mann, men han er veldig redd for kumlokk.

Til Jagland skal han ha sagt: "The Nobel Prize? Ok, just start bolting up those manhole covers straight away. They give me nightmares."

Vi som elsket D2

2009-10-24T11:05:00.001-07:00

Da det nye glanserte fredagsbilaget D2 ble lansert, var jeg svært henrykt. Det hadde et utseende som var tiltalende, med en estetisk, stram, og likevel vågal, visuell profil. Og da jeg begynte å lese det, oppdaget jeg at det inneholdt mange artikler om snevre temaer som jeg ellers neppe ville funnet fram til. Det føltes som en mellomting mellom Wallpaper og en fanzine. Hvem kan mislike noe sånt?

Så forskjellig fra fredagsmagasinet til Dagens Industri, for eksempel, som har et konservativt design, og typisk inneholder et intervju med en kjent næringslivsleder, en reportasje fra en luksusklubb, samt en oversikt over designting man kan kjøpe.

For en stund siden, på en fredag, nevnte jeg for en kollega at jeg gledet meg til den nye utgaven av D2. Han måtte si seg uenig med meg, og sa at han aldri hadde fått taket på bladet, han mente det var for snevert. Men det er nettopp sneverheten jeg liker.

Men noe har skjedd. D2 er ikke lenger like snevert. Hvor er “Skap!”-seksjonen til Bjørn Gabrielsen, der han skrev om nyttige ting man kunne lage billig, eller hvordan man kan underholde barn uten å sette på en Disney-DVD. Og hvor er artikkelserien om typer, som fortalte om fontenes historie? I stedet er bladet blitt fullt av reklame.

Min kollega hadde kanskje rett: Han sa at bladet var til for å selge reklame. Jeg elsker ikke lengre D2. Jeg bare kikker på bildene.

Tulipaner fra Amsterdam

2009-09-25T15:22:00.000-07:00

I det jeg gikk forbi Enerhaugen Mat & Vinhus, trillende på en trillekoffert, overhørte jeg en høylydt samtale fra et av bordene på fortauet. En mann sa:

- Skulle tatt flyet til Amsterdam, kjøpt en bil og kjørt den hjem full av tulipaner.

Både Amsterdam og tulipaner ble uttalt med trykket for første stavelse.

Jeg lurer på om dette er en slags forretningsplan. Kan man tjene penger på å videreselge tulipaner fra Amsterdam i Norge? I så stor grad at man kan kjøpe en bil i Amsterdam? Hva gjør man så med bilen når man kommer til Norge? Hvis man skal fortolle den, så er det en ganske dyr affære. Og å kjøre rundt i Norge med en bil registrert i Holland er ikke en veldig god idé; boten man kan få for slikt er ikke til å spøke med.

Eller kanskje dette var en slags ønskedrøm, av typen: Hva ville du gjort om du vant i lotto?

Eller så er tulipaner et kodeord som egentlig betyr noe helt annet.

Observasjon av Hennes Kongelige Høyhet

2009-04-25T05:24:00.000-07:00

Her om dagen kom jeg til å tenke på at jeg har sett Mette Marit. Det var på 17. mai. Jeg skulle krysse et fotgjengerfelt i Vika-området, da jeg oppdaget i høyre øyekrok at det kom en stor, mørk bil kjørende i høy hastighet mot meg. Jeg innså at dette var et tidspunkt da hensynet til egen helse og sikkerhet må gå foran trafikkreglene, og lot være å tråkke ut i fotgjengerfeltet.

Idet bilen raste forbi meg, så jeg at Mette Marit satt vendt mot meg i passasjersetet, og vinket frenetisk. Hun vinket med hele håndflaten mot meg, og gjorde brede horisontale bevegelser med høy frekvens og stor amplitude.

Det forekom meg at vinkingen var vel dramatisk i forhold til mengden publikum, som var bare meg. Og jeg hadde egentlig bare tenkt å krysse veien, men ble stående nølende på fortauet, idet jeg forsto at det er en tid for å legge trafikkreglene til side for å sikre min egen helse. Å observere Hennes Kongelige Høyhet frenetisk vinkende bak et panserglass i stor fart, var ikke i min interesse i det hele tatt.

Konspirasjon

2009-04-13T06:42:00.000-07:00

Konspirasjonsteorier er i vinden for tiden. Kanskje det objektivt sett ikke er noen flere konspirasjonsteorier ute og går enn før, men det virker som om det er mer blest om dem i media. Jeg skal ikke kjede mitt publikum ved å ramse opp teorier om alternative forklaringer bak 9-11 eller finanskrisa, men derimot presentere en ny konspirasjon. Jeg sier altså konspirasjon, uten suffikset teori, idet dette er snakk om en faktisk konspirasjon.

For en stund siden snakket jeg med en fyr som jobber med vip sikkerhet. Dette inkluderer sikkerhet ved besøk av statsledere, transport til og fra flyplassen, og sånt. Kilden min fortalte at en relativt ny trussel er sykkelbomber. En sykkel består av en menge hule rør, og disse kan fylles med sprengstoff og bli til en kamuflert rørbombe. Før et besøk er det derfor viktig å fjerne alle sykler i området, fortalte han.

Hule rør blir valgt til å konstruere sykler fordi de er veldig sterke i forhold til vekten. Dette er noe vi mennesker har lært av naturen. Ta for eksempel bambus, som er veldig sterkt og stivt i forhold til vekten fordi de er hule. Fuglers knokler er også hule av samme årsak.

Jeg innså umiddelbart at dette er en konspirasjon. Nå har det bilkjørende flertallet forsøkt å skremme folk fra å sykle i årevis, gjennom for eksempel håpløse sykkelveier og uansvarlige forbikjøringer, uten å lykkes. Hva er da mer naturlig enn å bruke terrorlovgivningen for å oppnå det samme? Hensynet til rikets sikkerhet trumfer alt annet, og spesielt trumfer det sykler. Ved å henvise til terrortrusselen kan man fjerne sykler fra gata, og bli kvitt sykkelondet en gang for alle.

Brukeren vet best selv

2009-04-10T06:15:00.000-07:00

Jeg pleier å si til kollegaene mine at når et dataprogram forsøker å gjette hva brukeren ønsker, så går det som regel galt. Jeg kunne nevnt mange eksempler på dette fra Microsoft-verdenen, men nøyer meg med ett: Når man taster inn noe som kan ligne på en dato i Excel, så gjør Excel feltet om til dato-format. Det man tastet in blir så forvandlet til noe ugjenkjennelig, til frustrasjon for brukeren.

Nå er jeg ingen storbruker av Facebook, men jeg logger meg på av og til. En gang kom jeg i skade for å logge meg på fra en finsk datamaskin. Facebook bestemte seg deretter for at jeg er finsk, og har endret alle tekstene til finsk. Jeg kan sikkert gå inn i en meny og endre språket tilbake til engelsk, men det er ikke så lett når menyene er på finsk. Riktignok har jeg forsøkt å plukke opp noen finske ord, men jeg kan langt fra nok til å finne fram i en meny for å endre språkinnstillinger.

Dette minner veldig om et partytriks fra rundt milleniumskiftet. På den tiden var det vanlig at man lot mobiltelefonen ligge framme på bordet på fester. Hvis eieren var opptatt med noe annet, kunne man stjele mobilen til seg et øyeblikk, og endre språket til for eksempel finsk. Det var dermed umulig å endre språket tilbake til noe forståelig, siden menyene ble uleselige.

Partytrikset til Facebook har mye til felles med mobiltrikset. Det er nemlig bare morsomt for den som utfører det, og ikke for den som blir rammet. Takk, Facebook, for at du har gjort nettjenesten din ubrukelig for meg.

Kombisykkel

2009-03-01T10:57:00.001-08:00

Kombisykkelen er et ektefødt barn av syttitallet. Den er laget ikke bare for transport til og fra arbeid eller skole, men også for fritidsbruk. En familie skulle kunne brette syklene sammen, og ta dem med i bagasjerommet for å dra på sykkelferie. Bilen var et relativt nytt luksusgode på den tiden, og kombisykkelen kunne være med i bilen når kjernefamilien dro på ferie. På den måte kunne de bruke fritiden til å mosjonere sammen og få frisk luft.

Nå har kombisykkelen blitt et trendy retroobjekt, og brukes mest til kaffe latte-sykling.

Klasseforstandere

2009-01-18T11:13:00.000-08:00

På barneskolen hadde jeg tre forskjellige klasseforstandere. En kvinnelig lærer fra første til fjerde klasse. Det var på den tiden da elevene respekterte lærerne, så det var ingen problemer med bråk i klassen. Derimot var det en del som ble frustrerte over blokkfløytespillinga.

I femte klasse hadde vi en nybakt lærer og innflytter som klasseforstander. De første dagene var han ubarbert. Han unnskylte seg med at han ikke hadde pakket ut speilet, men man kan lure på om det var for å være mer trendy. Dette var jo midt på 80-tallet. Han slet med å nå fram til elevene i klassen. Det var mange utnyttet hans joviale undervisningsstil til å drive med andre ting enn å følge med i timen.

Det var trolig årsaken til at vi fikk en ny klasseforstander i sjette klasse. Han var eldre, og hadde vært lærer i en årrekke. Han var også en ganske original kunstnertype. Nå er det sikkert noen som ser for seg en gammel hippie som går i fargerike klær. Det er langt fra riktig. Tvert imot gikk han alltid i dress, og var for eksempel engasjert i heimevernet, og snakket mye om krigen. Han hadde kort, om enn noe tynt hår, og når det ble som kaldest på vinteren, tok han på seg en beret. Ikke en kunstnerberet, men en av den militære typen.

Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, men det var likevel aldri noe bråk i timene. Det var kanskje ikke alle som fulgte med i undervisningen hele tida, men i så fall holdt de i hvert fall fred.

Undervisningen hans var uvanlig. Selv om jeg har prøvd intenst, så kan jeg ikke komme på noe han snakket om som var relevant for pensum. Sannsynligvis underviste han også i pensumet, men jeg har trolig glemt det.

I stedet snakket han for det meste om saker som lå et sted mellom kunst og teknologi, i tillegg til krigen, da. For eksempel kunne han snakke lenge om hvordan en blyant var laget, og hvordan man skulle spisse den. Den mest effektive måten å spisse en blyant kunne rangeres på denne måten: Sandpapir, kniv, blyantspisser. Blyantspisser, som de fleste brukte, mente han altså at var uheldig å bruke. Man sløste med blyanten hvis man brukte blyantspisser. At kniv bare er mer effektivt å bruke til å spisse en blyant med hvis man har erfaring med det, tror jeg ikke at han nevnte.

Han fortalte også om hvordan sikringer fungerer, og oppfordret oss til å knuse en sikring med en hammer for å se hvordan den er inni. Dette, la han vekt på, er viktig å gjøre etter at man hadde tatt sikringen ut fra sikringsskapet. Hvis man planla å slå på en sikring når den sitter i sikringsskapet, kunne man like godt ringe til ambulansen på forhånd, la han til.

Videre kunne han for eksempel fortelle at det var noen som hadde laget en perfekt rund sylinder av metall. De hadde også laget et hull med samme radius i en metallblokk. Hva skjedde så da de plasserte denne sylinderen oppå hullet? Jo, den seg langsomt nedover i hullet. Først etter en uke hadde den sunket helt ned. Deretter hang de opp metallblokken, og kunne observere at det samme skjedde, dog med motsatt fortegn. Nå tok det en uke før sylinderen skle ut av hullet i metallblokken.

En gang snakket han om hvordan det kunne være for en person som kom fra en kultur uten skriftspråk å møte oss. Denne personen kunne da observere at vi tok opp et papir med tegn på, for deretter å vise en følelsesmessig reaksjon, for eksempel å le eller gråte. Hvor rart måtte ikke dette framstå for denne personen?

Og han sa at det var noen, i Japan, mener jeg å huske, som hadde brettet papir og brukt det til å støtte opp en platform. Når det var ferdig, kunne man legge en stor vekt oppå platformen. Selv om det bare var papir som støttet den opp, så holdt det likevel vekten oppe, på grunn av måten papiret var brettet på.

Han var også lærer i formingstimene, der noe av det han snakket om faktisk kunne være relevant for innholdet i faget. I én time husker jeg at han gå oss en konkret oppgave. Vi fikk utdelt et A4-ark hver, og fikk i oppgave å tegne et kvadrat med 10cm langs hver side midt på arket. Vi fikk ingen flere instruksjoner om hvordan vi skulle løse denne oppgaven.

Det var ingen som løste oppgaven på den måten han mente var best. Jeg kom dog nærmest, mente han, ved at jeg først brukte en linjal til å tegne diagonalene, for å finne midten av arket. Men da jeg skulle lage et kvadrat ut i fra sentrum, klarte jeg ikke å fullføre det.

Dette er bare noen få eksempler på hva han brukte timene til å fortelle om. Det viser kanskje at pensumet i sjette klasse er såpass enkelt at hvis man klarer å holde ro i klassen, så blir det masse tid til overs til andre ting.

Tjue år

2009-01-17T09:51:00.000-08:00

For omlag tjue år siden var det en krig mellom politimester Willy Haugli og Stein Lillevolden.

En gang løp Lillevolden inn på Stortorvets Gjæstgiveri for å gjemme seg for politiet. Haugli sendte politifolk med hunder inn for å hente ham. Senere ble han spurt av en journalist hvorfor han brukte hundene for å hente Lillevolden ut fra en restaurant. Haugli svarte at det var jo ikke plass til hestene inne i restauranten.

Jeg skal ikke spekulere i hvem som vant den nevnte krigen. Men jeg kan i hvert fall observere at nå, rundt tjue år senere, er Haugli borte fra offentligheten, mens Lillevolden fortsatt synes.

Buksebein

2008-12-30T09:45:00.000-08:00

Jeg liker å kjøpe klær på tilbud. Ikke så mye for å spare penger, men det er enklere å gjøre et valg når prisen er lav. Dessuten, hvis det skulle vise seg at jeg ikke liker plagget, så er det et mindre tap om det kostet lite.

En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.

Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.

Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.

Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.

Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.

Leksikon

2008-12-28T06:50:00.001-08:00

Da jeg flyttet til Oslo for å studere, flyttet jeg inn på en studenthybel. Det var en veldig enkel måte å bo på. Man får 12m² for seg selv, møblert med en seng, et skrivebord, et skap og en bokhylle. Og det er jo det man trenger, hverken mer eller mindre.

Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.

Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.

For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.

Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.

Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»

Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.

Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.

En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.

Max Manus

2008-12-27T09:41:00.000-08:00

For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.

Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.

Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.

De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.

Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.

Inkriminerende navn

2008-12-24T07:15:00.000-08:00

Av og til er det slik at folks navn passer godt til deres personlighet. To eksempler i disse dager er en pyramidesvindler, samt en massemorder i England.

Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».

I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.

Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.

Konfirmasjon

2008-11-30T07:49:00.000-08:00

Der jeg kommer fra, var det helt vanlig å bli kirkelig konfirmert. Det var jo noen som tok såkalt borgerlig konfirmasjon også, men de var i et mindretall. Et veldig lite mindretall. Det var nærmest utenkelig at man skulle velge å ikke bli konfirmert.

Når jeg tenker meg om, tror jeg at de som ikke ble kirkelig konfirmert var en jøde og noen hippiebarn. Er det forresten fortsatt politisk å si «jøde»? Kanskje man skal si «medlem av det mosaiske trossamfunnet»? I disse dager kan ikke si «sigøyner», så det er ikke godt å vite.

Konfirmasjonsundervisningen var en kveld i uka eller noe sånt. Jeg husker ikke hva det handlet om. Men jeg husker presten som holdt undervisningen. Han underviste stående, med nevene foldet over brystet. Det vil si, stående er vel ikke helt riktig. Han snakket mens han gikk fram og tilbake. Han tok først to skritt framover, ett skritt bakover, to fram og ett bak. Til han kom helt fram til pultene. Så byttet han om, og gikk to skritt bakover, ett framover, to bak, ett fram, og så videre til han traff veggen. Så byttet han igjen. Og sånn fortsatte det under alle timene.

Det var en fyr fra det kristne ungdomslaget som kom og holdt foredrag en av kveldene. Han var av den bråkjekke typen. Han startet med å stille et retorisk spørsmål:

«De som lager lastebiler, ikke sant, tror dere de kan lage lastebilene sånn at de går framover når du setter dem i revers?»

«De kan gjøre det, ikke sant?»

«Så gud, som har laget verden, han kan lage den sånn at en person kan gå på vannet. Ikke sant? Dere skjønner det, ja?»

En annen del av konfirmasjonsforberedelsene var at vi besøkte et kristent ektepar. Rundt seks konfirmantaspiranter besøkte dem noen kvelder, og vi snakket sammen. Samtalen gikk trått. Jeg husker en gang kvinnen spurte oss hva slags musikk vi hørte på. Det ble en pause. En person sa at hun hørte på pop. Alle kikket så på den neste personen rundt bordet. Han svarte at jo, det gikk nok en del i pop, ja. Og slik fortsatte det til alle hadde svart pop. Etterpå sa kvinnen at hun var veldig glad for at vi ikke hadde svart rock, for det er jo så mye satanisme i rock.

Diffraksjon

2008-11-27T11:23:00.000-08:00

Diffraksjon er et fenomen som begrenser hvilke blenderåpninger som er anvendbare når man fotograferer med digitalkamera. Hvis man har tatt bilder med et rimelig avansert filmbasert kamera, vet man typisk at man får mer dybdeskarphet desto mindre blenderåpning man bruker. Dette gjelder fortsatt ved digitale kameraer. Dog er de minste blenderåpningene ikke så anvendbare, siden diffraksjonen fører til at skarpheten avtar ved blendere som er mindre enn ett visst nivå. I gamle dager satt man kanskje blenderen til f/22 for å få størst mulig skarphet, men dette er ikke nødvendigvis en god idé for digitalkameraer.

Dette er et fenomen som skyldes lysets bølgeegenskaper, og det er to faktorer som påvirker ved hvilke blendere den påvirker skarpheten: Lysets frekvens og tettheten av piksler på sensoren. Frekvensen til synlig lys kan vi se på som en konstant i denne sammenhengen. Man kan like eller mislike at synlig lys strekker seg fra 400nm (rød) til 700nm (fiolett), men det er lite man kan gjøre noe med.

Det som derimot varierer, er tettheten av piksler på sensoren til kameraet. Jo større tetthet, jo større potensielt problem er diffraksjon. Kompaktkameraer med mange megapiksler har typisk en stor tetthet. Speilreflekskameraer har gjerne også mange megapiksler, men til gjengjeld har de også en større sensor, og dermed lavere tetthet av lysmåleceller. Et moderne kompaktkamera med 10 megapiksler kan ha en tetthet av sensorceller på 35 millioner pr kvadratcentimeter, mens et speilreflekskamera med like mange megapiklser kan ha en tetthet på 2,8 millioner pr kvadratcentimeter, på grunn av en relativt større sensor.

I praksis betyr dette at de mindre blenderåpningene ikke er brukbare for kompaktkameraer. Og man ser også at blenderåpningene er begrenset til to-tre trinn for en del slike kameraer. De har kanskje f/2.8 som største blenderåpning, og f/4.5 som minste. Mindre blenderåpning ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon, og således vært unyttige. De fleste objektiver til speilreflekskameraer tillater langt mindre blenderåpninger. Mens f/5.6 ville gitt uskarphet på grunn av diffraksjon på et kompaktkamera, kan det tenkes man må opp til rundt f/11 på et speilreflekskamera før den samme effekten gjør seg gjeldende.

Jeg skal vise et eksempel på det her. Jeg har tatt bilde av samme motiv med forskjellige blenderåpninger. Bildet nedenfor viser hele bildet med f/1.4, altså en stor blenderåpning som gir veldig liten dybdeskarphet. Fokus er satt til stilken på bananene, og det er lite annet som er i fokus på bildet. En mindre blenderåpning ville gitt større dybdeskarphet, slik at øvrige deler av motivet ville vært i fokus.

Nedenfor har jeg bare vist en liten detalj av bildet, selve stilken, fotografert med ulike blenderåpninger. Hvert punkt i bildet nedenfor tilsvarer ett punkt på kameraets sensor, og bildet er ikke skarpet.

Her kan vi se at for den største blenderåpningen f/1.4 er bildet uskarpt. Dette skyldes at dybdeskarpheten er liten. Ved f/2.8 og f/4.0 øker dybdeskarpheten, og mer av motivet kommer i fokus. Ved f/11 og f/16 ser vi at skarpheten avtar noe igjen, i forhold til f/8. Denne uskarpheten skyldes effekten av diffraksjon ved blenderåpningen f/11 og mindre. For å se denne effekten, må bildet forstørres så mye at vi kan se hvert enkelt bildepunkt.

Selv for et kamera med en relativt liten pikseltetthet på 2.8 millioner pr kvadratcentimeter, kan vi altså se effekten av diffraksjon med et vanlig objektiv. Men vi må forstørre bildet veldig mye for å se denne effekten. Vi husker at en liten blenderåpning som f/16 også gir større dybdeskarphet, så vi kan fortsatt velge å bruke denne hvis vi ønsker at både forgrunn og bakgrunn i et bilde skal være så skarp som mulig. Vi taper da litt skarphet på pikselnivå, men det kan være en grei pris å betale for å få større dybdeskarphet i visse tilfeller.

For et kompaktkamera med større pikseltetthet kan vi uansett ikke velge å bruke så små blendere, siden de neppe er tilgjengelige på kameraet i utgangspunktet. Diffraksjon er derfor et ikke noe å tenke på for brukeren.

Frakkskifte

2008-11-16T12:14:00.000-08:00

En frakk må byttes ut. Ein skigard kan'kje vara evig, og heller ikke en frakk. Begge frakkene på bildet har faktisk en del til felles.

Begge ble kjøpt omtrent samme tid på året, men med to års mellomrom. Begge er nesten trenchcoater. Den til venstre har feil farge, er enkeltspent og mangler noen detaljer, mens den til høyre har feil materiale (ull), og feil farge, og mangler noen av de samme detaljene.

Og begge er en del av H&Ms samarbeid med andre motehus, og ble således utsolgt samme dag som de ble lansert. Videre måtte jeg legge ned ermene på begge, for å få den lengden jeg liker.

Den eldste, til venstre om noen skulle være i tvil, ser jeg fortsatt en del som bruker i Oslo, men kanskje spesielt i Stokcholm. De fleste gangene jeg legger merke til noen som bruker den, ser jeg at frakken er betydelig mindre slitt enn min. Det er kanskje spesielt klesinteresserte som kjøper slike klær, siden de blir utsolgt med en gang. Disse personene har trolig en mengde klær å bytte på med, slik at hvert plagg blir mindre slitt. Hva vet jeg.

Jeg har et håp om at den nye skal beholde det fine utseendet noe lengre, siden den er laget av ull. Ull tåler som regel mer, før det blir slitt eller misfarget.

Biologistudier fra sykkelsetet

2008-11-16T05:33:00.001-08:00

Den avstanden jeg tilbakelegger utendørs er uten tvil dominert av sykling. Nå tilbringer jeg sikkert mest tid utendørs gående eller stående, men målt i tilbakelagt avstand er det sykling som gjelder. Da ser jeg naturligvis bort fra å fly, siden man knapt er utendørs. Derimot sitter du trangt mellom medpassasjerer og seterygger, mens salgsvogner for sprit og parfyme kjøres forbi albuen din.

Det er derfor naturlig at jeg også gjør flest observasjoner fra sykkelsetet. Også observasjoner av naturen. Mens jeg syklet til jobb her om dagen, la jeg merke til at de fleste trærne hadde sluppet bladene sine. Det er ingen revolusjonerende observasjon. For å kvalifisere som vitenskap, må konklusjonene være utfordrende. Man kan ikke si, for eksempel, at hælen på skoen blir mest slitt bakerst. Det er ikke vitenskap.

Årsaken til at jeg likevel nevner dette, er at jeg la merke til mer. Jeg så at de trærne som sto i nærheten til gatelykter, ikke hadde sluppet bladene ennå. Eller enda mer presist: Grenene som var i nærheten av gatelykter beholdt bladene lengre enn de grenene som var lengre unna. Her snakker vi om en avstand på kanskje to-tre meter eller så.

Dette er kanskje kjent stoff for gode botanikere. Men for meg var det nytt. Det ser altså ut til at, for det første, kunstig lys kan påvirke trærne til å holde på bladene lengre om høsten. Og for det andre, trærne slipper ikke alle bladene samtidig. Tidspunktet kan variere mellom ulike områder på treet, avhengig av hvor eksponert området er for lys, herunder kunstig lys.

Jeg føler at disse konklusjonene er signifikante, idet jeg observerte mange trær langt veien til jobb hvor noen grener i nærheten av lysstolper ikke hadde sluppet bladene ennå. Naturligvis førte jeg ikke opp observasjonene på en systematisk måte, og kan derfor ikke gjøre konklusjonene etter vitenskapelig standard. Men min følelse er helt klart at dette er slutninger som er tilstrekkelig begrunnet med data.

Armbåndsur

2008-11-11T11:09:00.000-08:00

Jeg liker armbåndsur. Det betyr dog ikke at jeg kjøper mange armbåndsur. Jeg har det med klokker på samme måte som med kunst. Jeg synes det er fint at det eksisterer, men jeg føler ikke behov for å eie det selv om jeg liker det. Det kan være nok for meg at det fins i et galleri, eller på et bilde, eller bare i et minne.

For en del år siden sto jeg i en Narvesenkiosk og bladde i et klokkeblad. Personalet på Narvesen misliker sikkert at folk blar i blader uten å kjøpe noe, men sånn er det. Det fins vel neppe noen jobber der man ikke finner noe å irritere seg over.

Uansett, blant en masse uinteressante smykkeklokker fant jeg et bilde av en som jeg likte spesielt godt. Den hadde et enkelt og minimalistisk utseende, som samtidig var brutalt og futuristisk. Den kunne ha vært med i filmen Metropolis. For å huske navnet til jeg kom hjem, knappet jeg det inn på mobiltelefonen, slik at jeg kunne søke den opp.

Så fant jeg ut at den var basert på en militær modell fra andre verdenskrig. Nå er jeg imot krig og sånt, men jeg vet at en god del av tingene vi ser på som fredlige egentlig har sitt utgangspunkt i det militære. For eksempel dressen, som stammer fra uniformsjakker, og slipset, som stammer fra et halstørkle brukt av kroatiske soldater på 1600-tallet. Og mer opplagte plagg som trenchcoat og duffelcoat. Selv armbåndsuret kom i vanlig bruk etter at det ble brukt av soldater i første verdenskrig.

Dette armbåndsuret skiller seg fra andre krigsikoner ved at det ikke stammer fra vinnerne av krigen, slik som Zippo, Jeep, og duffelcoat gjør. Det kommer fra et av landene som tapte krigen, som kanskje forklarer hvorfor det tok så lang tid før det ble relansert som et luksusobjekt.

Et annet aspekt som jeg så på som problematisk, var at denne klokka ble oppdaget av Sylvester Stallone. Han fikk produsert en serie av armbåndsurene for seg og sine venner, og det var først deretter at det ble lansert for den gemene hop. Sylvester Stallone er en person jeg anser at jeg har lite til felles med, og det er derfor jeg er skeptisk til denne koblingen.

Det som til slutt avgjorde at jeg ikke kom til å skaffe en slik klokke var likevel det jeg så en gang jeg gikk forbi Aker Brygge ved lunsjtid. Der så jeg Jahn Teigen med en slik klokke. Det er helt uaktuelt at jeg kan bruke samme arbåndsur som Jahn Teigen. Et sted må grensa gå.

Trille

2008-11-07T13:41:00.000-08:00

En kjent komiker snakket en gang om kabinkofferter med hjul. Hun mente at hvis man ikke klarer å bære en skjorte og en dress, men trengte en koffert med hjul for å få det med seg, så er man ikke mye til mann.

Nå er det jo ikke skjorta som veier så mye, men derimot PC-en, strømforsyning, notatblokk, og masse annet stasj man må ha med seg når man reiser. For en person som meg som drar en koffert med seg mange kilometer pr uke, så er en trillekoffert faktisk veldig nyttig.

Derimot skjønner jeg ikke behovet for de trillekurvene man ser i matbutikker for tiden. Før hadde man typisk valget mellom handlevogner, og handlerkurver man kunne bære med seg hvis man bare skal handle inn et begrenset antall varer. De siste årene har jeg også sett trillekurver med hjul, og et håndtak som kan trekkes ut, slik at man kan dra kurven etter seg.

Her må jeg si som komikeren at dette er en unødvendig ting. Hvis man ikke klarer å bære med seg varene når man er i butikken, hvordan skal man da få dem med seg hjem? Står det en bærer utenfor butikken som kan ta posene med seg videre?

T-skjorte til skjorte

2008-11-02T11:20:00.000-08:00

Av og til bruker jeg en t-skjorte under skjorta. Det er litt uklart for meg hvorfor jeg gjør det. Men har sikkert flere årsaker: Noen ganger er det kaldt på kontoret. Det kan være sommer som vinter, som følge av at varmereguleringen ikke er stabil. Da kan det være fint å ha et ekstra lag med bomull for å holde varmen.

Det er ingen hemmelighet at jeg svetter. Det gjør vel alle. Og en t-skjorte under beskytter skjorta noe og forlenger levetiden. Eller kanskje det bare er en myte.

Det er ikke akkurat kult å ha en t-skjorte under. Man ser aldri mannekenger gå ned catwalken kledd sånn. Det er gjerne sånn med praktiske løsninger. For eksempel er det praktisk med sko som har såle av gummi. Man kan bruke dem utendørs, også når det regner. Men sko med lærsåle er mye kulere, selv om de knapt kan brukes utendørs. Allværsjakke er et praktisk plagg. Men hvor kult er det å bruke? Ikke veldig.

Innen populærkulturen ser man gjerne at t-skjorte under skjorta blir brukt som en måte å vise at vedkommende er en døll eller stakkarslig person. For eksempel faren til Stan i South Park. Eller han journalisten som diktet opp saker i den femte sesongen av The Wire.

Man ville ikke sett Dirty Harry gå kledd sånn. Han hadde vel slips i filmene, mener jeg å huske, og da synes jo ikke t-skjorta uansett, om han så bruker den eller ikke. Hvis den gjør det, så er skjorta i feil størrelse, og det er i hvert fall ikke kult. Bruker du slips, og halsen til t-skjorta synes over skjortekragen, så er det virkelig grunn til bekymring. Da er skjortestørrelsen for stor.

Kan man ikke bruke t-skjorte under skjorta uten at noen vet det? Jo, kanskje. Hvis halsen til t-skjorta er v-formet, for eksempel. Eller hvis den øverste knappen i skjorta er kneppet. I så fall må man også bruke slips. Å kneppe den øverste knappen i skjorta uten å ha noe i halsen er ikke pent.

Et slikt forsøk på kamuflering kan også gå galt. Hvis stoffet i skjorta er lyst eller tynt, så kan t-skjorta synes igjennom. DN intervjuet en dansk direktør, og kommenterte at han hadde helsetrøye under skjorta. Det var ikke ment som et kompliment.

Den dumme sykkeltyven

2008-11-02T07:20:00.000-08:00

I går deltok jeg på en sykkelaksjon. En kvinne jeg snakket med, sa at hun syklet lite i Oslo fordi hun ble frastjålet sykler og deler hele tida. Med en viss stolthet kunne jeg fortelle at jeg aldri har blitt frastjålet noen sykler i Oslo, til tross for at jeg har syklet gjennom en årrekke, og parkert hvor som helst til alle døgnets tider.

Det er vel passende da, at senere samme kveld var det noen som forsøkte å stjele sykkelen min. Jeg parkerte den ved holdeplassen til IKEA-bussen, og lot den bare stå den tiden det tok meg å løpe gjennom IKEA for å hente de tingene jeg skulle ha, og så rekke samme buss tilbake.

I mellomtiden var det noen som hadde hektet sykkelen løs fra en stolpe jeg hadde låst den fast til. Da jeg satte den fra meg, visste jeg at det ikke var en helt sikker måte å feste låsen til stolpen på, men siden jeg lot wirelåsen gå gjennom hjulet også, tenkte jeg at ingen ville gidde å bruke tid på den.

Dette er altså min bysykkel, som er nesten ti år gammel, veldig slitt, og dessuten har jeg dekket hele sykkelen med malingsflekker og klistremerker for at den skal være lite attraktiv. Til tross for alle de nye og kostbare syklene jeg ser henslengt rundt rundt i Oslo, var det altså noen som valgte å bruke tid på å få løs min gamle, som er fullstendig verdiløs.

Jeg fant sykkelen igjen på andre siden av gata, under noen stilaser. Vedkommende hadde forsøkt å klippe over wirelåsen med en kniv eller noe tilsvarende uegnet verktøy, og hadde ikke klart det. Dessuten hadde han, jeg antar at det var en mann, forsøkt å få wirelåsen over setet. Jeg lar den typisk slenge noen runder rundt setepinna, siden den er ganske lang. Men det hjelper jo ikke å vikle låsen over setet når den går en runde gjennom ramma. Jeg tror denne sykkeltyven ville strøket på romforståelsetesten som vordende flygeledere må ta. Det er visst en test som ganske mange kvinner stryker på, og som bidrar til å opprettholde flygelederyrket som relativt mannsdominert, til tross for mange kvinnelige søkere.

En eike var også klippet over. Det forundrer meg ikke om tyven trodde at han kunne få låsen løs ved å klippe over en eike. Til hans forsvar var han trolig påvirket av et illegalt sentralstimulerende substans i gjerningsøyeblikket, om man skal dømme ut i fra stedet dette skjedde.

På det samme stedet var det også noen som stjal et diodelys til en verdi av kroner 29 for et år siden, da jeg parkerte den samme sykkelen i samme ærend. Det sies at en del narkomane finansierer stoffbruket med tyveri, men jeg tror ikke man blir veldig stein av å stjele et diodelys.

Vanedyr

2008-10-26T06:19:00.000-07:00

Når jeg jobber i Oslo, har jeg vanligvis en relativt fleksibel dag. Riktignok vil jeg gjerne komme på jobb tidlig for å være effektiv, men jeg kan reise senere hvis jeg en gang skulle føle for å ta det langsommere om morgenen.

Likevel virker det som om jeg er et vanedyr, når jeg tenker på hva jeg ser om morgenen. Jeg treffer nemlig nesten alltid de samme menneskene.

Ved Middelalderparken sykler jeg forbi en fyr som går med blinkende hvitt lys på stoppen til ryggsekken, og har rødt lys hengende på baksiden. Ved Frognerkilen ser jeg en av Norges mest kjente aktuarer. Når jeg kommer til Skøyen, sykler jeg forbi en kvinne med langt hår, svarte klær, og et veldig fransk utseende. Og når jeg sykler hjem igjen, møter jeg en kvinne som jogger med et veldig stivt og intenst blikk.

De to siste dagene har jeg også sett en rotte på det samme stedet, under buskene ved Filipstad. Den var ikke død, hvis noen tror det er derfor jeg så den på samme sted, men pilte under buskene idet jeg syklet forbi. Dog vet jeg ikke om det var den samme rotta begge gangene. På den ene siden sier noen at rotter er veldig stedsbundne, og sjelden beveger seg mer enn tjue meter fra området sitt. De er på et vis vanedyr.

På den annen side sier noen at hvis du ser en rotte, så er det tusen rotter til som du ikke ser. Nå har jeg vanskelig for å tro at det bor tusen rotter under denne busken, da.

Glimt fra en barndom med alternativ behandling

2008-10-18T00:53:00.000-07:00

-- «Du er ikke atten ennå. Jeg kan fortsatt bestemme over deg. Du skal gå til akupunktøren.»

Hun tar akupunkturnålene ut fra en keramikkrukke, og etter bruk legger hun dem tilbake i den samme krukka og setter på et korklokk. Det er en liten stikkende smerte når nålen glir inn i huden, og en svakt knasende lyd når den går gjennom brusken i øret.

-- «Hvordan kunne du avslutte behandlingen hos akupunktøren etter bare fire ganger? Tenk hvordan det føles for henne!»

Misforstått snillhet

2008-10-05T05:46:00.000-07:00

En gang jeg skulle betale for varene mine i en dagligvareforretning, rakte jeg over en 200-lapp til hun som satt i kassa. Men den glapp ut av hendene mine, og falt på gulvet.

I stedet for å bøye meg ned og hente den opp med en gang, tok jeg fram en ny 200-lapp, og ga den til ekspeditøren. Tanken min var at på den måten slapp hun å vente på at jeg skulle hente den første opp fra gulvet, og jeg kunne heller plukke den opp mens hun forberedte vekslepengene. På den måten ble ventetiden minst. Jeg syntes det var en pragmatisk og effektiv løsning.

Hun oppfattet det på en annen måte, og spurte spydig: «Har du mye penger, eller?» Hun trodde altså at jeg ville demonstrere at jeg var så rik at jeg ikke brydde meg om at jeg mistet en 200-lapp på gulvet. Den kunne heller ligge der på det skitne gulvet, jeg trenger den ikke, tenkte hun at jeg ville signalisere.

--

Mine svenske kolleger sier av og til «tack, snälla» for å uttrykke takknemmelighet. De mener noe sånt som «takk, du er snill». Men danske eller norske kvinner som hører det, kan oppfatte det som om svensken vil kommentere utseendet deres. Slanguttrykket «snella» betyr vel noe sånt som en fjong og sexy kvinne.

Who moved my Belgian Chocolate?

2008-09-26T13:13:00.000-07:00

I mitt nabolag er det en kiosk som blant annet selger småbegere med Belgian Chocolate iskrem. Det hender av og til at jeg går ned og kjøper et beger. Men overraskende ofte er akkurat den typen iskrem utsolgt.

De har mange andre typer iskrem, som ikke synes å være utsolgt. Det virker som om det bare er Belgian Chocolate som er utsolgt.

Noen vil kanskje tro at det er jeg som kjøper alle, og at det er derfor de er utsolgt til stadighet. Det er ikke noen urimelig tanke. Men sannheten er at jeg faktisk ikke spiser så mange av dem. Det kan derfor ikke være min skyld at de er utsolgt.

Min konklusjon er at det må være noen andre i nabolaget mitt som også liker Belgian Chocolate. Videre er det tydeligvis ikke rom for så mange som liker Belgian Chocolate her omkring. Det er rett og slett for mange av oss, hvor mange det nå er.

Spørsmålet er hvem som som skal gi seg, og slutte å kjøpe dem, for at det skal bli nok til de andre. Det blir en slags chicken run for spesielt interesserte. Jeg tror ikke det blir meg.

Markedet

2008-09-21T11:39:00.001-07:00

For de som ikke har fått det med seg: Vi er inne i en finanskrise nå. Det er kanskje ikke så veldig synlig for folk flest her oppe i det oljerike nord. Men finanskrise er det okke som.

Dog virker det som om Narvesen mener noe annet. Jeg var innom en kiosk i dag, og de hadde ikke mindre enn fem forskjellige magasiner om armbåndsur. Og her snakker vi om dyre armbåndsur. For at det ikke skal være usikkerhet om hvilken prisklasse vi snakker om: Grovt sett kan vi si at det er fra femti tusen og oppover.

Det er altså ikke noen armbåndsur man ville forvente at selger godt i en finanskrise og resesjon. Men Narvesen, som har nesten hele det norske bladmarkedet, kjenner vel til hva som selger bedre enn de fleste. Bedre enn meg, i hvert fall. Om de ikke vet hvilke armbåndsur som selger, så vet de i hvert fall hvilke armbåndsurblader som selger. De kjenner markedet.

Markedet, som de siste årene har solgt altfor mye kreditt til en altfor lav pris. Markedet, som man inntil nylig antok at visste best. Markedet, som nå får svi på grunn av den tidligere flommen av billig kreditt.

Markedet har ikke alltid rett. Av og til er markedet helt på jordet.

For eksempel var det under en lang periode i etterkrigstiden umulig å selge en bil i USA som ikke hadde doble frontlykter. Det varte til godt utpå 80-tallet. Noen vil kanskje si at det fortsatt gjelder.

Doble frontlykter betyr oftest at hver enkelt frontlykt blir mindre, og følgelig har mindre lysstyrke. Det er altså ingen fordel med doble frontlykter, det bare ser tøffere ut. I de senere årene har det kommet tekniske nyvinninger som gjør at man kan lage mindre, effektiver frontlykter, men det er ikke relevant i denne sammenhengen.

Da Volvo skulle eksportere biler til USA-markedet, for eksempel, måtte de gjøre om fronten slik at den hadde doble frontlykter. Ellers ville de ikke blitt tatt seriøst i USA. De nye frontene ble også populære blant våre hjemlige rånere.

Et annet eksempel er digitalkameraer. Forbrukerne, eller markedet om du vil, etterspør mer og mer megapixler. I valget mellom flere kameraer er det mange som velger det med flest megapixler, og resultatet er at de produsentene som ikke ligger i teten mister markedsandeler.

Flere megapixler er ikke nødvendigvis et gode. Det er gjerne en sammenheng mellom bildekvaliteten og antall megapixler. Når de blir flere, blir det mer støy, dårligere dynamikk og dårligere farger. Generelt sett dårligere bilder. Men siden det er vanskeligere å måle bildekvalitet enn megapixler, velger de fleste et kamera med mest av det sistnevnte. Bildekvaliteten får lide.

Fujifilm forsøkte en gang å ikke følge tradisjonen med flest mulig megapixler, og lanserte Fujifilm FinePix F30 for forbrukersegmentet i 2006 med bare seks megapixler. Kameraet fikk veldig gode testresultater for bildekvalitet. Nå er ikke salgstall for kameraer offentlig kjent, men siden Fujifilm aldri siden har lansert et kamera med færre megapixler enn konkurrentene, kan vi vel anta at det ikke var noen salgssuksess. Markedet ville ikke ha et kamera med færre megapixler, selv om bildene ble bedre.

I disse dager forsøker Nikon en lignende linje. De har lansert to proffkameraer med bare 12 megapixler, og de blir ansett som de kameraene som gir best bildekvalitet, særlig under dårlige lysforhold. Konkurrentene Canon og Sony har tilsvarende modeller på gang med henholdsvis 21 og 24 megapixler. Vil et kamera med lavere antall megapixler overleve i proffsegmentet, der forbrukerne er mer opplyste? Tiden vil vise det.

Et annet eksempel er hodetelefonkablene til iPod. Har du lagt merke til at pluggen til denne er rett? Den ser mer stilren ut enn de fleste andre plugger til bærbare enheter, som typisk er vinklet. Det er bare det at de vinklede pluggene faktisk hadde en funksjon. Hvis man mister enheten, men holder fast i kabelen, er det mer sannsynlig at de vinklede pluggene henger fast i enheten, og redder den fra å falle i bakken. Det skyldes delvis at kraften kommer på skrå i forhold til kontakten, og delvis at bøyen i pluggen tar imot noe av rykket. Med iPod-pluggen er det mer sannsynlig at den glipper ut av kontakten, og iPoden faller i bakken. Det er vel en bra anledning til å kjøpe et annet merke som gir bedre valuta for pengene.

Typografi

2008-07-27T13:57:00.000-07:00

En bieffekt av å studere matematikk, er at man lett kommer i kontakt med LaTeX. Det er et typesettingsprogram, som brukes av gammel tradisjon, og også fordi det er mulig å skrive inn matematiske formler på en relativt enkel måte.

Hvis man ikke allerede har andre hobbyer eller interesser, er det også lett å bli interessert i typografi etter å ha jobbet med LaTeX. Typografi er et område som inneholder mange pussige regler, og som få har den fulle oversikten over. Samtidig er det klart at det er veldig mange som skriver og publiserer tekster, og potensielt bryter noen av disse reglene. Hvis du liker å være en arrogant besserwisser, så vil jeg absolutt anbefale deg å se på typografi.

Det er mye man kan henge seg opp i hvis man ser på tekster med et kritisk blikk og er interessert i typografi. Selv er det først og fremst to saker som jeg er mest oppgitt over: Bruk av apostrof, og ellipse.

Når det gjelder apostrof, så tenker jeg ikke bare på at det blir brukt for mye av den. Også at den blir feilaktig erstattet med noe annet, for eksempel aksenter eller andre tegn som befinner seg «der oppe». Det virker som om mange er fornøyde så lenge de har funnet et tegn som er«der oppe» et sted, uten å bry seg om hvorvidt det er en apostrof eller et aksent, eller noe helt annet.

Ellipse («...») har to forkjellige funksjoner: Det kan brukes for å markere at den siste delen av et ord er utelatt («Jeg gir f...») eller for å vise at den siste delen av setningen er utelatt («Jeg skal bare ...»). I det siste tilfellet er det et mellomrom før prikkene, men ikke i det første. Denne forskjellen virker det som om få har fått med seg.

Ok, jeg må nesten ta med en tredje sak som jeg ofte reagerer på innen typografi: Bruk av mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn. Det er stort sett bare riktig om man publiserer tekster i Frankrike. I norske tekster ser det bare klønete og uprofesjonelt ut.

Medarbeidersamtale

2008-07-10T10:43:00.000-07:00

-- Meg: "Synes du at du får tilstrekkelig tilbakemelding på arbeidet du gjør?"

-- Medarbeider: "Jeg har ikke fått sparken ennå, så det betyr kanskje at jeg har gjort noe bra."

-- Meg: "Kjenner du til våre etiske retningslinjer?"

-- Medarbeider: "Bare gjennom hvilke nettsteder jeg ikke kan se fra arbeidsplassen med referanse til de etiske retningslinjene."

-- Meg: "Jeg gjør deg oppmerksom på at hvis du svarer nei her, så kommer jeg til å sende deg på et kurs i de etiske retningslinjene."

-- Medarbeider: "Jeg kjenner de etiske retningslinjene ut og inn, bak og fram, opp og ned, på rim og på rams, med alliterasjon og på esperant --"

-- Meg: "Utmerket! Det neste punktet gjelder kjerneverdiene våre [...]"

Medarbeidersamtaler går mye enklere når man bruker lathunden fra HR.

Bilferie

2008-07-07T11:28:00.000-07:00

For omlag ti år siden var jeg på en særs vellykket ferie. En kompis og meg bestemte oss for å prøve noe nytt; vi bestilte en pakketur til Hellas for en uke. I et forsøk på å gjøre et minimum av forberedelse søkte jeg på Internett for å finne ut noe om destinasjonen vår. Dette var i det moderne Internetts barndom, og jeg fant bare en artikkel fra Lonely Planet som hadde følgende å si: "A tourist ghetto to be avoided at all cost". Dette lovet godt, tenkte jeg, og bestemte meg for å avbryte forberedelsene.

Brosjyren fra reiseselskapet kunne fortelle at det lå en hønsegård ved siden av hotellet vårt, og at det kunne være noe bråk fra hønsene. I en ukronologisk tidsreisekommentar, jeg har jo ikke kommet så langt i historien ennå, kan jeg allerede nå avsløre at hønsegården framsto som et veldig overvurdert problem. I den grad de dovne og dvaske hønsene laget noen lyd i det hele tatt, ble de fullstendig overdøvet av sirissene.

Etter en busstur og en båttur var vi endelig framme på øya vår, og også framme i turistghettoen. Noe av det første vi så da vi drasset koffertene ut av båten, vi sjokkerte reiselederen ved å si at vi ville gå til hotellet i stedet for å bli kjørt i en traktortilhenger, var et pussig lite kjøretøy. Det så ut som en blanding av en golfbil og en jeep. "En sånn må vi leie, " overrasket jeg både meg selv om kompisen min ved å si, og han så veldig skeptisk ut. Er det i det hele tatt en bil? Er det plass til voksne mennesker i den? Jeg så at det sto et merke på baksiden: "Moke" Ut i fra bokstavtypene deduserte jeg meg fram til at det måtte være en Mini, stylet som en jeep. Den hadde ingen dører, og et lerretstak som kunne tas av. Kompisen min ble med ett mer positiv, han kom fra en familie med stor kjærlighet til Minien.

Dagen etter gikk vi opp og ned hovedgata. Det tok omlag ti minutter. Vi konkluderte med at hvis vi skulle klare oss her en uke, så måtte vi komme oss mer rundt på øya. Vi ble enige om å leie en bil. En Moke. Den lokale utleieren hadde en Moke, og den var til og med den billigeste bilen å leie, noe vi syntes var et kupp. De andre bilene var jo helt uinteressante likevel.

Siden jeg er den mest forsiktige i følget, bestemte jeg meg for at jeg først ville spørre reiselederne om det var noe spesielt vi burde tenke på når vi leier en bil. De sa at vi burde bestille den noen dager i forveien, for å være sikre på at vi fikk bilen til den tiden vi planla å bruke den. Jeg takket for rådet. Ti minutter senere vinket jeg til reiselederene da vi humpet forbi i bilen. Moken, som sikkert var 30 år gammel, var så utslitt at det var vanskelig å kjøre jevnt i lav hastiget. Girkassa var også så dårlig at det var enklere å dytte bilen bakover enn å finne revers.

Vi tok av taket, tok fram solkremen, og satte av sted. På en av de få rette strekningene på øya klarte vi å få bilen opp i 70 km/t, men da ristet det så mye at vi trodde jordens undergang var nær.

Kartet vi hadde kjøpt samsvarte dårlig med virkeligheten. Vi ble enige om at det måtte ha blitt tegnet i ouzorus:

--"Du, Iannis, er det ikke en vei mellom de to byene her?" (Peker på kartutkastet.)
--"Jo, den starter sørover, og dreier deretter mot øst med noen småsvinger."
--"Omtrent sånn, da?" (Tegner noen kruseduller på kartet.)
--"Ja, det blir perfekt! Skål!"

Vi fant likevel fram til en av de større byene på øya, og følte oss som Clint Eastwood fra The Good, the Bad and the Ugly, der vi steg ut av bilen, fulle av støv, svette og solkrem. Umiddelbart var det noen eldre herrer som hoiet og gestikulerte til oss, og vi forsto at vi hadde parkert på deres område. Noe slukøret måtte vi dytte bilen ut av parkeringsplassen og finne et annet sted å sette den.

Da vi etter noen dager leverte bilen tilbake igjen, tilbrakte vi resten av tiden sittende på verandaen og mimre om den. Den reddet ferien.

Isme

2008-05-26T09:32:00.000-07:00

På denne tiden av året er det en fast fest. De som møter opp faller i to kategorier, hvorav den ene består folk som har forlest seg på en amerikansk forfatter.

Et fast ritale er en samtale av denne typen:

Kompis: "Har du snakket noe med disse realistene?"
Meg: "De er ikke realister, de er subjektivister."
Kompis: "Subjektivister? Nei, nå tuller du. Du prøver å lure meg, så da er det sikkert objektivister de er."
Meg: "Nei, de er subjektivister. Spør verten, da vel."
Kompis til verten: "Er det subjektivister dere er?"
Verten: "Hrmf. Nei, objektivister."

Man kan godt lese litt av hvert når man er tenåring. Men når man har fylt 20, så kan man slutte med en del bøker. Det samme gjelder musikk, som for eksempel Pink Floyd.

Ikke

2008-04-28T11:04:00.000-07:00

En gang tok jeg et kurs som het Økonomi for ikke-økonomer. Jeg moret meg mye ovet tittelen. Det virker rart å oppgi målgruppen med en negasjon. Hva er en ikke-økonom? Dessuten må det da være enklere å kalle kurset noe sånt som "introduksjon til økonomi", for eksempel.

En artikkel jeg leste på lørdag fikk meg til å tenke på hva en ikke-aktuar kunne være. Artikkelen handlet om pensjonsfondet, avdeling utland, også kjent som oljefondet. Det sto at med den høye oljeprisen vi har nå, kommer oljefondet til å vare til evig tid. Forfatteren er definitivt en ikke-aktuar.

En av kursdeltagerne i Økonomi for ikke-økonomer hadde asiatisk bakgrunn, en noe begrenset norskforståelse, og var av typen som ikke skulle gå glipp av noe. Hver gang det kom opp noe hun ikke forstod, det kunne være pensumet på kurset, eller bare hvordan foreleseren brukte Excel som hjelpemiddel, var hun snar med å spørre og grave.

Foreleseren var av typen med en underfundig humor, og brukte eksempler fra populærkultur. Han snakket om verdien av lagervarer, og brukte som et eksempel: "Anta at vi har et lager som består av tusen fustasjeopphengsforkoblinger, doble ...", hvorpå hun umiddelbart avbrøt ham og spurte: "Hva er det?"

Han tok av seg brillene, så seg litt drømmende ut i rommet, og sa: "Ja, hva er en fustasjeopphengsforkobling?" "-- Ja, hva er det?" gjentok studenten utålmodig. Og vi fikk en gjentagelse av sketsjen der i klasserommet.

Den store hygienedagen

2007-12-31T10:01:00.000-08:00

I huset mitt er det et felles anlegg for varmtvann. Det er praktisk, fordi jeg slipper å ha en varmtvannsbereder hjemme, som ville tatt opp en del plass. På den annen side er det uheldig økonomisk og miljømessig. Når alle deler på kostnaden ved varmtvann, er det et mindre insentiv for den enkelte å spare på det varme vannet, siden ekstrakostnaden ved overforbruk fordeles på mange personer.

Systemet med felles varmtvann fungerer bra. Det har alltid vært varmtvann tilgjengelig, uansett når på døgnet jeg velger å dusje. Dog er det et untak: Nyttårsaften. To år på rad har det ikke vært noe varmtvann å få tak i på nyttårsaften, sånn rundt kl 15 og utover.

Dette får meg til å tro at nyttårsaften er den dagen i året da alle vasker seg ekstra godt. Så hvis du møter en person på din vei i kveld som er full og uvøren, så kan du trøste deg med at vedkommende trolig er ren, i det minste.

Ut etter øl

2007-11-23T09:33:00.000-08:00

Det skjedde i de dager da livet var enkelt. Det dreide seg om å drikke mye øl, så billig som mulig. Og om å kjøpe mange plater og gå på mange konserter. Innimellom dette, ble en del tid brukt til å studere.

B og D satt på hybelen til D og hørte på musikk. Det nærmet seg midnatt. Det gikk som det måtte gå: De ble tørste. De måtte ha øl. Problemet var at kjøleskapet, i likhet med lommeboka, var tomme.

Det nærmeste stedet med ølservering var kroa på Sogn Studentby, Sognkroa. Men dette var i tida før bankterminalene dukket opp på serveringssteder, i hvert fall på et sted som Sognkroa.

Det var en minibank på John Colletts plass, et godt stykke fra Sogn Studenby. B og D gjorde et overslag. Det kunne gå. De kunne rekke å gå ned til John Colletts plass, ta ut penger, og så gå til Sognkroa og kjøpe øl før den stengte.

Utenfor døra hadde det imidlertid vært tidenes snøfall. Kombinasjonen av minusgrader og vind hadde gjort at snøfonnene lå tette. B og D trosset været, brøytet opp døra og satte i vei.

Vel nede på John Colletts plass, oppdaget de at snøværet hadde ødelagt minibanken. Nå var gode råd dyre. Det var en minibank på Blindern også, men det ble en betydelig omvei. Tanken på øl var imidlertid såpass lokkende at de satte av sted.

Etter å ha tatt ut penger på Blindern, begynte tida å bli knapp. For å rekke tilbake til Sognkroa og kjøpe øl, måtte de øke tempoet. B gikk først i snøføyka og brøytet vei, med åpen jakke og bare t-skorte under. D fulgte på i sporene til B så godt han kunne, men motet begynte å skorte:
— Vi klarer det ikke, B, vi klarer det ikke.
— Jo, vi klarer det. Gå på nå.

Noen minutter før stengetid på Sognkroa steg to karer inn i lokalet, med snø i skjegget og snø i håret. Betjeningen fikk beskjed om å være vennlige å skjenke i fire øl.

Engelsk

2007-11-21T09:54:00.001-08:00

Engelsk er språket som brukes mest på arbeidsplassen min. Det leder til noen pussige formuleringer.

Det var en sak som handlet om en sveiser. Altså en person som sveiser i metall. En saksbehandler refererte til denne personen som en dairyman og barnman på engelsk. Dette kommer sannsynligvis av at han slo opp sveiser i ordlista, og fant at det kan oversettes med dairyman, altså en fjøsrøkter. Denne konklusjonen må vitne om at han har liten forståelse for både norsk og engelsk.

Uttykket sveiser, brukt om en person som jobber med kyr, kommer forresten fra sveitser, altså en person fra Sveits. Det var mye kompetanse om behandling av melk og ysting av ost i Sveits, og konsulenter derfra ble brukt også i norske fjøs.

Et annet eksempel er en mail som gikk ut til alle lederne: Please make a list of all your employees, broken down by age and sex.

Det var en finne som svarte at: In Finland, we are not broken down by age and sex.

Stille

2007-11-20T09:14:00.000-08:00

På søndag ankom jeg et konferanseanlegg av den typen man ikke finner i Norge: Svært påkostet og smakfullt innredet. Hadde et forsikringsselskap oppført et sted som det i Norge, ville det kommet førstesideoppslag i avisene om hvordan de sløser med kundenes penger.

Bygningene var oppført i en minimalistisk moderne stil, omtrent som den man typisk finner i magasinet Wallpaper. Kombinasjonert med at det knapt var noen andre mennesker der, ga det en stor følelse av ro og stillhet. Akkurat passe ro for meg etter en hektisk uke. (Eller et hektisk måned, er kanskje mer riktig å si.)

Det var en gjest fra Italia som sjekket inn omtrent samtidig som meg. Da jeg møtte ham til frokosten dagen etter, sa han at det var så skrekkelig der på søndag; det var jo ingen andre mennesker der, og helt stille. Det er tydelig at folk har forskjellige behov.

Design

2007-11-04T12:03:00.000-08:00

Design er et problematisk ord. Det er så diffust at det knapt har noe innhold i det hele tatt. Omtrent som kunst. Det er også et ord som blir misbrukt mye. For eksempel snakker man om designklær, som om andre klær ikke er designet i det hele tatt. Det er like dumt som å snakke om arkitekttegnede hus. Det er vel ingen som tror at hvis et selskap oppfører hundrevis av ferdighus, så er det ikke en arkitekt som har tegnet dem på forhånd?

Det er også en del som sorterer under betegnelsen design som ikke er spesielt fornuftig. På trimrommet på jobben har det blitt kjøpt inn et nytt stereoanlegg, etter at det forrige var on the fritz. De slo åpenbart på stortromma, og kjøpte inn et designanlegg, med aluminiumsfront og pianolakkfinish. Det ser pent ut. Problemet er at det knapt er funksjonelt.

Når man slår det på, går det lang tid, omtrent ti sekunder, før man kan åpne CD-skuffen. Og det hjelper ikke om man i sin kjedsomhet holder på knappen mens man venter, man må trykke på nytt etter at det har blitt klar. Mens CD-en lades, kan man ikke velge låtnummer. Man kan først velge låtnummer ved hjelp av fram- og tilbakeknapper når den har begynt avspillingen. Og skal man hoppe til en av de senere låtene, må man vente på at den har begynt avspillingen av hver låt før man kan trykke seg videre. Det hjelper ikke å trykke flere ganger etter hverandre.

Det som ved første øyekast ser ut som et pent stereoanlegg, viser seg altså å ikke være designet for vanlig bruk. Den første CD-spilleren jeg kjøpte, for rundt 20 år siden, var langt mer funksjonell.

Et annet eksempel er Flytoget. Det er et tydelig designet tog. For ikke så lenge siden hadde de en ansiktsløftning, annonsert med brask og bram. Den eneste endringen jeg kunne se, var at aksentfargene var endret fra rødt til oransje. Døren til toalettet lukkes sidelengs på ekte sci-fi-vis, inkludert den obligatoriske "pssh"-lyden. På innsiden har man to valg via knapper: Man kan lukke døren bak seg, og man kan velge å låse døren. Men hvem er det som ønsker å lukke døren bak seg på et offentlig toalett uten å låse den? Det er kanskje noen som ønsker det, men man bør neppe oppfordre til det ved å gjøre det mulig for brukeren å velge. På flytoget til Arlanda er det en knapp som både lukker døren og låser den.

Dørene på flytoget har en liten grønn "knapp" på hver side, med teksten "trykk for åpning av dør". Problemet er at den grønne dingsen ikke er en knapp i det hele tatt. Dørene blir i stedet åpnet ved hjelp av fotoceller i taket. Det er sikkert en grei løsning med fotoceller, men hvorfor må man lure brukerne til å tro at dørene åpner seg hvis man trykker på en grønn dings som er limt på dørene?

Reklame og assosiasjoner

2007-09-15T07:56:00.000-07:00

I reklame for barberutstyr for menn, brukes gjerne assosiasjoner til formel 1-sport. Det er forsåvidt ikke så rart, formel 1 forbindes med fart, spenning, macho, ting som antas å vekke oppmerksomheten til menn.

Skulle forbrukerne trekke slutningen at barbermaskiner kan sammenlignes med formel 1-biler, så ville det vært veldig negativt for barbermaskinene. Det skulle tilsi at barberhodene blir utslitt etter én barbering, og at motoren må skiftes ut hver uke eller så. Sannsynligvis tenker ikke forbrukerne så langt når de to tingene presenteres sammen.

Team building igjen

2007-08-21T11:07:00.000-07:00

Jeg har tidligere fortalt om mine erfaringer med team building på jobben. På torsdag blir det en eller annen ny team building-aktivitet, men før den tid vil jeg gjerne fortelle om flere av mine tidligere opplevelser.

Hørte et foredrag om senkningen av "Blücher" i Oslofjorden, inkludert en detaljert oversikt over CV-en til kommandanten på fortet. Foredragsholderen viste seg ikke overraskende å være en såkalt forsvarsvenn, og mente at nedleggelsen av fortet "Oscarsborg" var en stor katastrofe for forsvarsevnen til Norge, og et resultat av uvvitende politikere.
Holdt et foredrag om harer i Canada.
Spikket pil-og-bue med morakniv. Vi fikk ikke lov til å bruke levende trær til å lage buen av, så det ble heller dårlige greier.
Skutt på hverandre på Megazone. Det var faktisk veldig morsomt, men jeg ble utrolig støl i lårene av å krype rundt på huk for å ikke bli sett av motstanderne.
Laget en liksom-reklamefilm for arbeidsgiveren. Ved to forskjellige anledninger, faktisk! Dette må være en populær team building-aktivitet.
Padlet om kapp i gummibåter. Vårt lag kom på förste plass, av ti lag! Jeg tror det er delvis på grunn av min energiske roping "left", "right", og så videre, for å hisse opp deltagerne våre til å padle hardere. Ved samme tilfelle konkurrerte vi også om hvem som kunne kneppe knappetelt fortest. Jeg hadde aldri sett et knappetelt før, likevel var det bare jeg på vårt lag som forsto hvordan man skulle kneppe. Jeg fikk ikke noe tid til å kneppe en eneste knapp selv, for jeg måtte hele tida gå rundt og rette på de andre som hadde kneppet feil. I denne konkurransen gjorde vi det dessverre ikke så bra.
Stjålet whisky (Laphroaig) fra baren til et konferansehotell etter stengetid. Dette må dog sies å ikke ha vært en del av den offisielle team buildingen.
Hatt en introduksjonstime i yoga. Vi lærte blant annet stillingen der man sitter på hodet, opp ned. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, så lenge man lærer teknikken.
Seilt regatta i Oslofjorden. Den første timen beveget båten vår seg omtrent hundre meter, fordi det knapt var noe bevegelse i luften i det hele tatt. Regatta må være ganske kjedelig når det er vindstille, tror jeg.

Provoserende mote

2007-08-11T13:45:00.000-07:00

I det siste har jeg sett en del reklamebilder fra haute couture-merker med noe veldig uvanlig. Mannspersonene, hvis man kan kalle dem menn, de ser ut som purunge gutter, har på seg dresser som er helt fine, med bare ett unntak: Buksebeina er snaut 10 cm kortere enn det de fleste ville syntes er passe.

Slike reklamebilder har jeg sett i et par år eller så, men likevel har jeg ennå til gode å se noen som bruker slike bukser i den virkelige verden. Nå skal det sies at de fleste dresskledde menn jeg ser er av den eldre og mer konservative typen, men likevel. Dette virker som et motefenomen som bare eksisterer innenfor reklamen, og ikke har funnet veien ut til folk.

Norske menn sluttet vel å bruke høyvannsbukser da åttitallet var på hell. Omtrent samtidig som de lærte at hvite tennissokker ikke passer til annet enn sport. Viser man bilder fra en fest til utlendinger, så vil de ofte kommentere det pussige i at alle går uten sko inne, men også at alle bruker svarte sokker. I redselen for å gå i hvite tennissokker-fella, velger mange den andre ytterligheten, nemlig svart.

Hvorfor fortsetter da premium-merker å reklamere med klær som absolutt ingen ville gått med? Jeg tror det er for å provosere. Etter at vi har vært gjennom punken, er dette kanskje en av de få måtene å provosere på. Og provokasjon er jo en viktig måte å oppnå oppmerksomhet, så må være reklamens viktigeste mål.

Det blir omtrent som de regelmessige motevisningene der kvinner går i klær som er veldig avlørende, små eller gjennomsiktige. Dette er ikke klær som de viser fram fordi de tror noen vil bruke dem til hverdags, men heller for å få blest om navnet sitt. Mediene er ofte villige til å bringe budskapet videre, og fortelle at til neste sommer, da skal "vi" bruke klær som ikke er for de bluferdige. Klesfenomenet overlever neppe utenfor catwalken, men de oppnår å få PR for kleskolleksjonen.

Miljø

2007-08-07T05:56:00.001-07:00

"Miljø" er blitt tidenes buzzword. Det er nesten så man skulle tro man hadde våknet opp til åttitallet på nytt. Det var på åttitallet et norsk sertifiseringsselskap byttet til en grønn logo. En logo med grønn farge er naturligvis mye mer miljøvennlig enn en logo i en annen farge, det er jo opplagt.

De fleste firmaer prøver nå for tiden å virke miljøvennlige, og på den måten tiltrekke kunder. Busselskapet har for eksempel et klistremerke bak som sier: "Obs! Jeg har miljøvernere ombord." Nå er det vel få kjøretøy som sliter mer på sentrumsgatene enn nettopp bussene, men jeg ser likevel en viss legitimitet i miljøprofileringen.

Kjenner jeg busselskapet riktig, mener de dog ikke egentlig at det har miljøvernere ombord. Det de egentlig mener er: "Obs! Jeg har snikere ombord."

Maling og perspektiv

2007-07-03T12:46:00.000-07:00

Jeg liker å høre på radio, og i særdeleshet når jeg driver med kjedelig arbeid i hjemmet. Her om dagen malte jeg vinduer, og ved et sammentreff hørte jeg på et hørespill på BBC om nettopp maling.

Det var et stykke vi leste i engelsktimen på skolen, "Albert's Bridge". Hovedpersonen synes at han får så mye perspektiv på livet når han jobber med å male en bru en sommer, at han velger å fortsett med det. Fra brua kan han se universitetet der han studerte filosofi, og fabrikken der han kunne fått en trainee-stilling. Ovenfra ser han at det hele er ubetydelig, så han forsaker sin framtid som framtidig leder på fabrikken.

Riktig så mye perspektiv får jeg ikke når jeg maler vinduskarmene hjemme, med utsikt til en såkalt miljøgate, og busser som passerer regelmessig. Dog observerte jeg at en gjeng så ut til å ha spesialisert seg på å gå rundt og rote i søppelkassene etter noe av verdi. Det var den samme personen som kom forbi hver dag for å se i kassene utenfor vinduet mitt. Det gir i hvert fall noe perspektiv, om enn på en annen måte.

Sikkerhet

2007-06-16T03:40:00.000-07:00

For noen år siden var det en kjent statsleder som besøkte Oslo, og en rekke veier ble avstengt for noen timer. Politiet hadde innkalt alt som kunne krype og gå av mannskaper for anledningen. Kanskje også noen som ikke burde ha vært der.

Samme dag hadde jeg jobbet overtid, og ville krysse en av de avstengte traséene. Jeg stoppet rundt ti meter fra veien, gikk av sykkelen, og spaserte langsomt bort til en av politifolkene for å spørre pent om jeg kunne krysse gata.

"Neeei!" skrek, for ikke å si brølte, han til meg, "du kan bare ha deg vekk!"

Med slik sikkerhet, hvem trenger terrorister?

Finansjournalistikk

2007-06-15T09:25:00.000-07:00

Et finansmagasin på glansert papir skriver at de som valgte fastrente da renta var lavere gjorde et kupp. Det er omtrent like innsiktsfullt som å si at de som kjøpte bolig i Oslo da prisene var lave på nittitallet har tjent mye på det.

Videre skriver de at sigøynerne i Norge er noen slubberter. Som sannhetsvitne bruker de en torpedo, omtalt som en "muskelmann", som endog får skryte av de ulovlige innkrevingsmetodene sine i intervjuet.

Hvem er det som leser slikt til vanlig? Det lurer jeg på.

James Bond

2007-05-20T02:32:00.000-07:00

Forleden skulle jeg parkere sykkelen i garasjen på jobben. Akkurat i det jeg syklet ned i parkeringshuset, var porten på vei til å lukkes. Jeg kunne ha rukket å komme meg under porten i tide. Jeg så for meg hvordan jeg på James Bond-vis kastet meg av sykkelen, rullet under porten, og trakk sykkelen etter meg, alt innen garasjeporten rullet helt ned.

Men jeg er ikke James Bond. Jeg er bare en kontorrotte. Så jeg syklet tilbake og åpnet garasjeporten på nytt.

Diktator

2007-05-17T04:37:00.000-07:00

Oberst og diktator Muammar Abu Minyar al-Gaddafi har sagt noe slik som at å gå til en fotballbane for å se andre spille fotball, er like dumt som å gå til en restaurant for å se på at andre spiser mat. Hvis jeg skal stole på artikkelforfatteren i Financial Times, da.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er en diktator som sier noe slikt. En demokratisk valgt politiker ville blitt upopulær av et slikt utsagn, og risikert å ikke blitt gjenvalgt. Er man derimot diktator, kan man koste på seg å være litt eksentrisk og spesiell.

Det er kanskje en kjettersk tanke på en dag som i dag, men av og til tror jeg det kunne vært bra med politikere som tør å ta upopulære avgjørelser, og det er ikke forenlig med demokratiet. Kanskje et snev av diktatur er bra nå og da, eller i det minste et opplyst enevelde.

Ikke imponert

2007-05-02T11:46:00.000-07:00

Aftonbladet skriver om den russiske tennisstjernen -- som forresten var det store idolet til min kollega, nylig pensjonert etter et langt liv i finans -- og hennes, tennisstjernen, altså, pasjon for å shoppe. "Förra året fyllde jag tre resväskor med kläder, säger ryskan," skriver de.

Nå er jeg litt usikker på hva en resväska er, men jeg tror det er en koffert i kabinstörrelse. En liten koffert, altså. Hvor mye klär får man plass til i tre små kofferter? En frakk, to dresser, noen skjorter og litt tilbehör, og så tror jeg de begynner å bli fulle. Det er lite å skrive hjem om å ha handlet så mye i löpet av det forrige året, som de skriver.

Nå er det mulig at de mener i löpet av en tennissesong, og ikke i löpet av et helt år. Ikke vet jeg heller hvor lang en tennissesong er, om det fins noe slikt. Likevel, for en tjueåring som er stinn av gryn og "aldrig får nog av att shoppa", så er jeg ikke imponert.

Meta BBL

2007-04-30T02:59:00.000-07:00

Jeg har lest at de fleste blogginnleggene handler om noe forfatteren misliker. God, gammeldags klaging, altså. Nå vet jeg ikke om dette var basert på en grundig undersøkelse av mange blogger, eller om det bare var en magefølelse etter å ha lest en del.

Enten utsagnet ovenfor er riktig eller ikke, dette innlegget inneholder faktisk klaging over tingenes tilstand, og passer trolig godt inn i bloggverdenen.

Man velger sin bolig, men man velger ikke sitt boligbyggelag. Det er neppe så veldig vanlig, i hvert fall. For min del valgte jeg bolig, og fikk boligbyggelaget på kjøpet. Etter å ha bodd her bare noen få måneder, er jeg allerede grundig irritert på dem.

I desember fikk jeg en stor og fet konvolutt med husleiegiroer for hele 2007. Alle hadde forskjellig KID, og måtte tastes inn manuelt i nettbanken. Men det var greit å få gjort unna alle sammen og bli ferdig med det. Trodde jeg. Bare to uker etterpå kom en ny konvolutt, med nye innbetalingsbeløp og nye KID. Alle giroene måtte slettes i nettbanken og legges inn på nytt. Nå forstår jeg jo grunnen til endringen: Det høyere rentenivået. Men dette vitner vel om dårlig planlegging.

Ligningsoppgaven ble sendt ut for sent til at den kom med på den forhåndsutfylte selvangivelsen. Men det var det minste problemet. Det som verre er, er at det så kom en ny oppgave i posten med rettelser omtrent hver tredje uke. Den tredje og foreløbig siste rettelsen kom én arbeidsdag før fristen for innlevering av selvangivelsen.

Dette ble altså litt meta, og litt klaging. I det hele tatt ganske uinteressant.

Syklist behaviour

2007-04-22T11:14:00.000-07:00

Jeg sykler ofte “Tour de Finance”-traseen, dog i motsatt retning av selve løpet. Jeg har merket meg at en del av mine medsyklister har en annen holdning til trafikken enn meg. Et forsøk på å oppsummere må inkludere dette:

Kø er ut. Syklistene i dette løpet skyr køer som pesten. I stedet for å stoppe bak en annen syklist når det er rødt lys, for eksempel, er det viktig å stoppe så langt framme som mulig. Ved siden av syklisten foran ser ut til å være det foretrukne valget. Det faktum at man dermed fyller opp sykkelbanen i begge retninger ser ikke ut til å plage syklistene nevneverdig. Å stå forrerst i køen er viktigere enn å unngå kork. Det hele minner veldig om køen for innsjekkingen til Stockholmsflyet til Norwegian.

Høy hastighet gjelder. Man skal aldri sette ned hastigheten. Det gjelder om man passerer en bussholdeplass der folk går av og på, så vel som om det er barn som går i gangstien, eller om det er dårlig sikt rundt en sving eller i et kryss. Regelen gjelder i det hele tatt over alt.

På et håndmalt skilt over inngangen til Oslo Sykkelkompani på Olaf Ryes Plass, som siden har blitt lagt ned, og erstattet med et eiendomsmeglingskontor, sto det: “Anyone who rides a bicycle is a friend of mine”. Jeg er enig i utsagnet. Men jeg må legge til at jeg har mange rare venner.

Inflasjon

2007-04-22T10:18:00.000-07:00

På midten av 90-tallet en gang skulle jeg kjøpe en liten ryggsekk. En som var liten nok til at den var lett å ta med seg på sykkelen, men likevel stor nok til å romme litt småsaker, som håndkle og badebukse til en svømmetur, eller arbeidsklær, hvis jeg måtte sykle i regnet. Jeg endte opp med en 20-liters sekk i den høyere prisklassen, 500 kroner betalte jeg for den. Men kvaliteten virket bra nok til å rettferdiggjøre den prisen.

Ganske nøyaktig ti år senere glemte jeg igjen den samme sekken på IKEA-bussen. Jeg kom fram til at jeg ikke hadde noen personlige ting i den, og ikke noen verdisaker. Dessuten hadde den i mellomtiden blitt såpass slitt at jeg tenkte det var en grei anledning til å kjøpe en ny sekk.

Så jeg gikk til den samme butikken der jeg hadde kjøpt den forrige, og fant en ryggsekk av samme merke, samme modell, til og med samme farge. I løpet av de ti årene som hadde gått, hadde sekken fått noen forbedrede detaljer innvendig, som et ekstra lite rom, og noen smarte løsninger. Det eneste negative, var at en logo på utsiden ikke lengre var brodert, men heller trykket på stoffet. Det kan forresten knapt sies å være en negativ utvikling, i hvert fall betyr det ikke noe for funksjonen til sekken.

Og prisen? Den kostet nå 400 kroner, altså 20% mindre enn ti år tidligere. Se, det er inflasjon, det.

Sko og statistikk

2007-04-17T01:26:00.000-07:00

DN skriver at nordmenn i gjennomsnitt kjøpte fem par sko i fjor. Selv kjøpte jeg to par sko, og føler således at jeg ligger trygt under gjennomsnittet.

Dog mistenker jeg at dersom man splittet statistikken på kvinner og menn, ville man finne at kvinnene sto for en høyere andel av skokjøpene. Derfor er det ikke sikkert at jeg er så langt fra gjennomsnittet likevel.

Mystiske skilt

2007-04-16T04:21:00.000-07:00

På vei til jobben passerer jeg en fotgjengerovergang over en sterkt trafikkert vei, der bilistene kommer i stor hastighet fra motorveien. Jeg passerer forsåvidt flere fotgjengerfelt, men det spesielle med dette feltet var at fotgjengerskiltene alltid sto vendt på tvers av fotgjengerfeltet, altså slik at de ikke var synlige for bilistene som hadde kjørt av motorveien. Selve skiltstolpene var løse i festene nederst, og selv om jeg snudde dem 90°, slik at de sto riktig vei, var de nesten alltid snudd tilbake da jeg passerte dem dagen etter.

Jeg vet ikke om det var vinden som blåste dem ut av kurs, eller om det var en morbid person som snudde fotgjengerovergangskiltene slik at de ikke skulle være synlige for bilistene. En dag bestemte jeg meg for å ta skjeen i egen hånd, så å si, og tok med meg en stor skiftenøkkel på vei til jobb. Med den strammet jeg skruene i festet nederst, slik at stolpene ikke lengre var løse. Siden har jeg med glede lagt merke til at skiltene har stått med bildeflaten mot kjøreretningen, slik at de faktisk er synlige for bilistene. Jeg håper dette har bidratt til å øke sikkerheten, om enn veldig marginalt, i området.

Team building

2007-04-09T05:31:00.000-07:00

I løpet av min tid som arbeidskar har jeg vært med på en del jobbturer, samlinger, fester, og så videre, ofte omtalt under samlebetegnelsen "team building". Dette har vært en blandet fornøyelse. Noen opplevelsene inkluderer:

Quiz på Rorbua. Rorbua er ikke mitt favorittutested, langt derifra. Vi fikk noen bonger for å bruke i baren, og jeg la merke til at kollegene ble mistenkelig fulle allerede etter den andre bongen.

Et av spørsmålene var: Hvem har laget albumet "Blodig Alvor"? Jeg måtte påpeke overfor quizmasteren at det faktisk heter "Blodig Alvor (na na na na na)".

Snowboard. Dette var min aller første tur i alpinbakken overhodet. Hvis man tar det i betraktning, gikk det veldig bra. Jeg tror den relative suksessen -- jeg ser på det som en suksess at jeg klarte å stå ned bakken uten å tryne oftere enn hver hundre meter, sånn omtrent -- skyldes at jeg på forhånd hadde lest om snowboardteknikk, og visste hva jeg skulle konsentrere meg om. Uten dette hadde jeg neppe klart å stå i det hele tatt. I ettertid vil jeg si at vi burde hatt instruktør.

Revy på Dizzie med Øyvind Blunch og Hege Schøyen. Grusomt.

Laget mat på en restaurant i Turku. Fyren som skulle guide oss var (visstnok) en kjent tv-kokk. På forhånd hadde assistenten forsikret oss om at hun skulle oversette alt til engelsk, slik at alle kunne forstå hva som skulle gjøres. Da vi ankom, snakket tv-kokken på finsk i noe sånt som fem minutter, og assistenten oversatte deretter med: "He said: Welcome."

En tur med en hjuldamper på en innsjø i Sveits. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at blant matrettene de serverte ombord var sushi. Gleden varte imidlertid ikke så lenge. Sushiene var så uttørket at de knaste mellom tennene. Resten av maten besto av forskjellige matvarer som var grundig frityrstekt.

Tur med en rib (veldig rask motorbåt) i Stockholms skjærgård. Det meste av turen, tidsmessig, gikk med til å kjøre fra havna og ut til et område der fartsgrensen var høyere. Det gikk veldig fort, bråkte mye, og humpet enda mer.

Nylig var jeg på en tur med jobben. Omtrent halvveis ut i arrangementet, tenkte jeg at det var den aller beste team buildingen så langt. Jeg var i alpinbakken for andre gang, denne gangen med carvingski, og det gikk veldig bra. Allerede den første dagen kunne jeg stå ned de svarte bakkene.

Vendepunktet kom imidlertid da vi skulle avslutte dagen med et hemmelig arrangement. Da vi svingte inn på bobbanen ved Hafjell, tenkte jeg at det var snakk om å sitte på en bob, som passasjer. Det er sikkert morsomt.

Det ble imidlertid annonsert at vi skulle ake med skeleton. Man ligger på magen på et lite akebrett, med hodet først. Nybegynnere oppnår typisk en hastiget på 85-90 km/t. Instruktøren sa at det tar en sesong å lære å styre, så vi kunne bare glemme det. Om føttene sa han: "Legger dere føttene ned i bakken, kommer dere ikke til å klare å bremse, og ikke til å klare å styre. Det eneste dere oppnår, er å ødelgge skoene. Så ikke gjør det."

Vår risk manager, som den gode risk manager han er, spurte om det hadde vært noen skader. "Vel ... (pause). Ingen alvorlige."

Vi fikk også beskjed om å holde skuldre og hode så lavt som mulig, kanskje løfte hodet litt av og til for å se hva som kommer. Dog risikerer man da at sleden mister balansen, og kolliderer inn i sidene på banen.

Etter turen hadde de fleste, med noen unntak, kollidert kraftig i sidene på banen, og pådratt seg kuler på størrelse med ping pong-baller ved albuene. Skadesjefen ringte hjem til kona si for å få trøst, men fikk tilbake: "Du får skylde deg själv när du varit så jäkla dum". Det er jo et godt poeng.

Det ble ikke noe av den andre turen ned bakken. På et vis var det jo en bra team building likevel, for vi hadde noe å snakke om resten av kvelden, og vel så det.

Liten hjelp

2007-03-22T14:05:00.000-07:00

I dag ble jeg stoppet av en energisk kvinne:

- "Hei, hei, unnskyld, kan jeg spørre om noe?"
- "Øh, ja?"
- "Hva er raskest av toget og bussen?"

Nå fins det et svevetog i Shanghai som kjører i over 400 km/t. Kanskje er det også andre tog som kjører enda fortere. Jeg tror det er vanskelig for en buss å kjøre fortere enn det. En buss må jo kunne ta med en del mennesker for å kunne kalles en buss. Og selv om man faktisk klarte å lage en buss som kjører så fort, så kunne den ikke kjøre på vanlige veier. De er altfor ujevne for sånne hastigheter. Det må med andre ord bli toget som går av seieren i dette tilfellet.

Dog var hun neppe var interessert i denne typen tekniske faktaopplysninger. Kombinasjonen av hennes energiske spørsmål, og den geografiske konteksten, nemlig Oslo S, måtte bety at hun var på vei til et annet sted, in transit, og ønsket å komme dit så fort som mulig.

- "Hvor skal du reise, da?"
- "Til Fredrikstad."

Alliterasjon

2007-03-16T06:32:00.001-07:00

I garderoben til badstua i et hotell i Stockholm er det et skilt med en veldig fornøyelig overskrift: Bästa badstubadare. Lignende alliterasjon er det sjelden man ser nå til dags. Dog er det synd at resten av teksten ikke følger samme stil.

Uttalen av bokstaven "ä" er forresten litt spesiell i Stockholm. En stockholmare sier aldri "ä" som "æ", men heller som "e". Så de ville aldri si "Täby", men heller "Teby". Og ikke "räv", men "rev". Her tenker jeg på dyret, ikke kroppsdelen, om det skulle være uklart.

Bananrepublikk

2007-02-26T09:49:00.000-08:00

Jeg vet ikke om det fins noen autoritär definisjon av en bananrepublikk. Jeg tenker meg likevel at en bananrepublikk typisk oppfyller en del kriterier. Her er noen som passer med min erfaring:

De fleste mennene har bart
Tilsynelatende mangel på trafikkregler
Väpnet vakt utenfor banker
Sedlene er slitte, skitne og illeluktende

Pussig nok passer det siste kriteriet til vår egen "söta bror", svenskene. Sedlene som brukes i Sverige, särlig 20- og 50-lappene, er nesten uten unntak slitte etter å ha värt i omlöp for lenge. Dessuten har de et antikvarisk format, de er for höye, slik at de ikke passer i en moderne lommebok.

Jeg tror de gamle myntene og sedlene til Sverige skyldes at de planlegger å konvertere til Euro på sikt, og derfor ikke vil investere i nye i mellomtiden.

Ærlighet varer lengst

2007-02-21T23:43:00.000-08:00

Nær Birger Jarlsgatan ligger det et treningssenter som heter "Kroppskultur". Det er i hvert fall et ærlig navn, ingen kan si noe annet.

En mannsalder

2007-02-03T05:04:00.000-08:00

En slektning brukte ofte uttrykket en mannsalder. Dette forvirret meg en del da jeg var barn.

Hun kunne for eksempel si: "Jeg har ikke sett N.N. på en mannsalder." På den tiden, da jeg var barn, så jeg for meg at en mannsalder måtte være levetiden for en mann. En kvinne måtte ha samme levetid, altså var det egentlig snakk om en menneskealder. La oss for enkelhets skyld si at en mannsalder er K, som er konstant.

Slektningen min med forkjærlighet for dette uttrykket var i live, altså må hennes alder, x, være mindre enn K. Vi har

(1) x < K

Videre, om det var slik at hun ikke hadde møtt N.N. på en mannsalder, altså for K år siden eller mer, så må dette møtet ha funnet sted da hun var y år gammel, der

(2) y < x - K

Ved innsetting av (1) i (2), gir dette videre at y < 0, hvilket er en kontradiksjon. Hun kan ikke ha møtt vedkommende da hun hadde en negativ alder. Det går ikke an. Vi har reductio ad absurdum, og noe er beviselig feil i resonnementet. Men hva?

Det var først flere år senere at jeg forsto at en mannsalder er den alderen der en person kan kalles en mann. Det kan altså være snakk om noe sånt som 15-20 år, avhengig av hva slags definisjon av mann som blir brukt. Plutselig falt alle bitene på plass.

Dott

2007-01-30T02:42:00.000-08:00

En gang i riktig gamle dager, møtte jeg en tidliger medelev på Sogn Studentby. Dette var nok rundt midten av 90-tallet, altså fortsatt i Internetts barndom fra de flestes perspektiv.

Jeg er selvsagt klar over at Internett hadde eksistert i mange, mange år før midten av 90-tallet, men for den gemene hop, må man kunne si at midten av 90-tallet var Internetts barndom.

Nåvel, hun fortalte energisk at hun skulle få mailadresse snart, men at hun ikke ennå visste hva mailadressen kom til å bli.

-- "Ja, men det er jo enkelt," sa jeg, "du får vel mailadressen Anne dott Hansen ætt student" [... blir avbrutt]

-- "Hva?! Jeg er da ingen dott!"

Etter dette tenkte jeg at det var best å styre samtalen over på et annet tema.

I ettertid har jeg fått høre fra en annen kilde at hun ble veldig flau da hun lærte at punktum vanligvis uttales dott.

På NRK Radio sier de nå punktum, og ikke dott når de oppgir mailadresser og URL-er. Dermed unngår man denne potensielle misforståelsen.

God service

2007-01-26T11:03:00.000-08:00

Jeg har spist såpass ofte på samme thai-sted i Stockholm nå, at jeg begynner å få god service. Ikke bare smil når jeg kommer, men også ekstra mat. En gang jeg bare skulle ha en liten rett med noen vårruller, fikk jeg dobbelt så mange som vanlig på tallerkenen. Og da jeg bestilte räksoppa med chili, også kjent som Tom Yam Kung, fikk jeg så mange reker at jeg knapt kunne se suppa.

Reklame

2007-01-12T05:12:00.000-08:00

På Arlanda var det en reklame for Microsoft. Det var bilde av en hardt presset IT-mann som noe oppgitt snakket i telefonen. På veggen bak hadde han hengt opp dressjakka si. På ermet til jakka hang fortsatt merkelappen.

Er virkelig reklamebyrået så fjerne at de ikke vet at merkelappen skal fjernes fra dressen før man bruker den? Eller er dette ment å være en noe selvironisk reklame på vegne av IT-folk, som kanskje ikke vet så mye om kleskodeks?

"Liker du kunst?"

2006-12-27T10:46:00.000-08:00

Oppglødd etter et møte i Kunstforeningen spurte en kollega meg: "Liker du kunst?"

Det er mye man kan si om et spørsmål som det. Kunst er et veldig upresist ord. Det er kanskje det mest diffuse ordet jeg vet om. Jeg oppfordrer leserne til å foreslå ord som er mer upresist definert. (Et forslag til et like vagt ord er design.)

Det er sikkert mange forslag til definisjoner for ordet kunst. Definisjonene inneholder kanskje noen av disse elementene:

noe som er pent å se på
noe som er tradisjonsrikt
å produsere det krever lang trening og modenhet, samt kjennskap til en håndtverkertradisjon
noe som vekker følelser hos personen som opplever kunstverket
et medium for kunstneren til å formidle et budskap
noe som har en stor verdi

Stort sett er dette elementer som er positive. Man kan vanskelig si at man misliker noen av disse. Å spørre om man liker kunst blir således omtrent som å spørre:

"Liker du å være frisk?"
"Liker du å leve?"
"Synes du det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk?"
"Liker du å være lykkelig?"

Finsk

2006-12-18T12:59:00.000-08:00

Finsk er vanskelig. Nå har jeg jobbet en god del i Finland, men likevel ikke lært meg noe mer enn noen høflighetsfraser som moi og kiitos. Jeg kan til og med telle lengre på fransk enn på finsk, selv om en del vil si at jeg jobber med tall. Det er dog en grov forenkling å si at jeg jobber med tall, men det er en digresjon akkurat nå.

En gang jeg var på restaurant, spurte jeg noen kolleger om hva rødvin heter på finsk. Deretter kunne jeg be kelneren om rødvin på finsk, hvilket fungerte overraskende bra. Men jeg glemte ordet igjen nærmest umiddelbart etterpå, det ligner ikke på noe man har hørt før, og er således vanskelig å huske.

På flyet i dag, kikket jeg på kartet over Finland, og prøvde å dra noen slutninger om stedsnavn. Elvenavn sluttet typisk på joki, så det er rimelig å tro at det betyr elv. Grunnstammen av ordet er kanskje litt annerledes, det kan være at det er en kasus som styrer suffikset. Eksempler var Oulujoki, som passerer byen Oulu, Kemijoki, Tornionjoki (Tornedalselva?), og Lemmenjoki, som sannsynligvis har fått navnet etter alle lemmene som begår selvmord i den.

Det var et par finske tenåringsjenter som forsøkte å få et marsvin i en liten plasteske med seg inn på flyet. Personalet ved utgangen nektet, og påsto at det hadde med sikkerheten å gjøre. En annen kvinne fikk gå forbi med en veske med en liten hund i. Denne diskrimineringen med hensyn til kjæledyr provoserte tenåringsjentene veldig. De klarte faktisk å snike marsvinet om bord likevel. Kabinpersonalet kjeftet på dem da det ble oppdaget, men de fikk beholde det, og gnageren slapp å lide et lemmens skjebne.

Det er forresten en myte at lemmen begår selvmord, men det er også en digresjon i denne sammenhengen.

Rød dør

2006-12-17T11:22:00.000-08:00

Her en dag ble jeg lei av inngangsdøren min. Den er svartlakkert, og litt slitt. Noen tidligere eiere har forsøkt å lappe på slitasjen ved å tusje med svart sprittusj.

Fra utsiden er det greit nok. Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan døren ser ut utenfra. Men fra innsiden syntes jeg den var trist.

Så jeg hastet ut og kjøpte signalrød emaljelakk, samt en lakkpensel.

Allerede etter kort tid skjønte jeg at det ikke gikk bra. Malingen dekket dårlig, selv om jeg på forhånd hadde mattet ned døren på innsiden med sandpapir. Dessuten gikk jeg fort tom for maling. Nå har jeg en dør som er mer rød enn svart, men ganske ujevnt malt.

Det hele minner veldig mye om Blitz. Ikke bare fargene, rød og svart er jo anarkistfargene. Men også det litt naivistiske "gjør det selv"-greiene.

Jeg trodde jeg hadde blitt voksen, og så viser det seg at jeg har en Blitz-dør.

Portrett

2006-12-17T09:33:00.000-08:00

Noen har fått ideen at alle i ledelsen skal bli fotografert, slik at man har bilder av alle sammen med relativt lik komposisjon og bakgrunn. Som sagt, så gjort.

Det var en morsom finlandsvenske som tok bildene. Han oppførte seg som om han tok bilder av barn. Men det fungerte tydeligvis, for bildene ble bra.

Jeg må dog få påpeke at han var vel sjenerøs med photoshoppingen. Aldri har jeg nok vært så solbrun som på dette bildet.

Sjokoladekake

2006-12-17T09:24:00.000-08:00

For noen dager siden var jeg på besøk hos en gammel kompis som har to små barn. Da vi spiste hjemmelaget sjokoladekake til dessert, kommenterte jeg at da jeg var barn, pleide jeg å velge meg ut stykkene som hadde vært ytterst i kakeformen. Der var nemlig vanligvis selve kaken noe lavere, mens kremen på toppen var like stor. Dermed fikk jeg i meg relativt mer av sjokoladekremen på toppen, og mindre av det noe mer kjedelige kakestoffet i bunnen.

Kompisen min svarte at datteren hans var mye smartere. Hun hadde nemlig funnet ut at hun bare kunne spise kremen på toppen, og la resten ligge igjen. Ser man det! Ikke dårlig funnet på. I ettertid kan det dog tenkes at jeg var inne på den samme tanken som barn, men at jeg var for høflig til å la kakestoffet ligge igjen på tallerkenen.

I dag var jeg innom jobben for å trene i trimrommet i kjelleren. Da jeg kom hit, så jeg at noen har hatt samme idé som datteren til kompisen min. Det lå nemlig noe marsipankake igjen på fredag, og i mellomtiden har noen vært innom her og spist av selve marspianlokket, og latt resten ligge igjen på fatet.

Profeti fra et barn?

2006-12-11T07:24:00.000-08:00

Da jeg sto i køen for sikkerhetskontrollen på Gardermoen i dag tidlig, var det en mor og datter som gikk bak meg. Datteren så at folk tok av seg jakker, belter og sko ved kontrollen, og spurte moren sin: "Må vi ta av trusa også?"

Det er vel bare et spørsmål om tid før noen terrorister forsøker å lage sprengstoff som ser ut som klær, og så blir det restriksjoner på hvor mye klær man får lov til å ha på seg når man går gjennom sikkerhetskontrollen.

Rasjonaliteten synes ikke å stå høyt i kurs på disse sikkerhetskontrollene. Ta for eksempel dette med å ha jakke på seg når man går gjennom. I sommerhalvåret må man ta av seg dressjakka når man går gjennom kontrollen. I vinterhalvåret, derimot, er det tilstrekkelig at man tar av seg ytterfrakken, så kan man la dressjakka være på. Bare for å nevne et eksempel.

Horn

2006-12-09T13:45:00.000-08:00

For noen år siden gikk det plutselig opp for meg hvorfor det heter hornbriller. Det er ikke rart i det hele tatt, det skyldes nemlig at innfatningen er laget av, nettopp, horn. Nå er det vanskelig å tenke seg en tid da man ikke hadde plastmaterialer som kunne brukes til nær sagt hva som helst. Før plasten kom, brukte man horn til å lage knapper, spenner, skaft, og brilleinnfatninger.

Før denne åpenbaringen, trodde jeg at hornbriller fikk navnet sitt fra fasongen, altså at den brede og kantete innfatningen med noe fantasi kunne minne om horn. Av den grunn tenkte jeg alltid at folk som brukte hornbriller så litt skumle og ondskapsfulle ut.

I samme kategori kan jeg nevne en annen åpenbaring. Da jeg kjørte drosje forbi et butikkutsalg som heter "KakelDax" for tohundrede gang, eller noe sånt, forsto jeg med ett hvorfor det heter kakkelovn. Det er akkurat like enkelt, nemlig at ovnen er laget av kakel, altså fliser. Dette er jo en svensk oppfinnelse, og i Sverige kaller de fliser for kakel.

"No woman, no cry"

2006-12-08T14:15:00.000-08:00

Det er mange som misforstår teksten til denne sangen. På Jamaica-dialekt er tittelen en oppfordring til en kvinne om å ikke gråte. På vanlig engelsk blir det dermed noe sånt: "No, woman, don't cry".

"Global varaiable"

2006-12-08T03:03:00.000-08:00

I dag har jeg hatt et langt telefonmøte med IT-folk. Språket er "dårlig engelsk", det eneste internasjonale språket. Det er greit nok. Det som derimot holdt på å få meg til å gå fullstendig opp i liminga er at alle konsekvent sier "varaiable" i stedet for det mer korrekte "variable". Er det frekt å påpeke at dette ikke bare er feil, men også veldig irriterende?