Buksebein

Jeg liker å kjøpe klær på tilbud. Ikke så mye for å spare penger, men det er enklere å gjøre et valg når prisen er lav. Dessuten, hvis det skulle vise seg at jeg ikke liker plagget, så er det et mindre tap om det kostet lite.

En bivirkning ved å handle klær på tilbud, er at man ikke får siste mote. Siste mote når det gjelder bukser er, som jeg er sikker på at alle har fått med seg, trange buksebein. Svenskene sier stuprörsjeans, og i Norge sier man fyrstikkbukser. Det vil si, jeg har ikke hørt noen si fyrstikkbukser, men jeg leste det nettopp i en roman. Derfor antar jeg at folk sier det. Men det kan jo tenkes at forfatteren bare fant på det ordet, og at det ikke egentlig er i bruk.

Og som leseren sikkert har gjettet allerede: De buksene man får kjøpt på tilbud nå har ikke denne trange fasongen. Tvert i mot, er min erfaring. Siden jeg likevel må legge ned lengden på buksene jeg kjøper, så har jeg også sydd inn buksebeina noe. Ikke for at de skal bli trange som fyrstikkbukser, men for at de skal ha det jeg vil kalle en normal fasong.

Men det er jo en del jobb å sy inn buksebein. Ikke har jeg symaskin, og det krever gjerne en del prøving og feiling å få en bra fasong. Derfor har jeg nå bestemt meg for å slutte å sy inn buksebeina. Det kommer nemlig en tid da vide buksebein blir moderne.

Dette er ikke en spådom eller en prediksjon. Det er en sannhet. Det ligger i motens natur at det som er moderne endrer seg. Nå er det trendy med trange buksebein, og det har vært moderne ganske lenge allerede. Det kommer til å komme en tid da man blir lei av trange buksebein. Det vil dukke opp bukser som er videre, og folk vil tenke at det er jo tøft og stilig, og det må jeg prøve.

Folk flest kommer naturligvis ikke til å plukke opp en ny stil som det helt uten videre. De tør ikke det. Man vil ikke skille seg ut for mye. Noen kommer til å være foran i utviklingen, og begynne med en annen type bukser først. Deretter vil flere og flere tørre å bruke dem. Og denne gangen skal det være jeg som er først i utviklingen. Når vide buksebein blir moderne. Da vil jeg være blant avantgarden, de som var først ute. Jeg gleder meg. Det blir fint.

Leksikon

Da jeg flyttet til Oslo for å studere, flyttet jeg inn på en studenthybel. Det var en veldig enkel måte å bo på. Man får 12m² for seg selv, møblert med en seng, et skrivebord, et skap og en bokhylle. Og det er jo det man trenger, hverken mer eller mindre.

Disse 12 kvadratmeterne kunne man så innrede som man ville. Det ble som en måte å uttrykke sin personlighet på. For eksempel kunne man legge fagbøkene på bokhylla, og nøye seg med det, og folk ville forstå at man bare var interessert i faget, og ikke noe mer. En ekte nerd, altså. Eller man kunne henge opp plakater og fylle bokhylla med plater, for å vise at man hadde andre interesser.

Helst skulle man ha et stereoanlegg. Og ikke hva som helst. Det skulle ikke være en ghettoblaster eller et såkalt rack, altså én boks med radio, cd-spiller, forsterker og så videre innebygget. Disse alternativene ble sett på som for dårlige, rent lydmessig, og viste at man ikke brydde seg om lydkvalitet. Det måtte være separate komponenter, det vil si én boks med forsterker, én boks med radio, og så videre.

For å være på den sikre siden, kunne man gå til Hifiklubben og kjøpe stereoanlegget der. Man måtte dog være oppmerksom på at å kjøpe for kostbart stereoanlegg heller ikke var bra. Hva slags person er man hvis man har råd til å bruke et helt studielån på et stereoanlegg? Da kunne man lett bli stemplet som pappagutt.

Hvilke bøker man fyllte bokhylla med var heller ikke uten betydning. Det skulle helst ikke være for lett litteratur. Klassikere som Kafka og Joyce var sikre vinnere. En gang jeg besøkte en kompis, la jeg merke til at han hadde et helt Flexikon i bokhylla.

Jeg: «Er det ditt Flexikon?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Hvor mye kostet det?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Har du brukt det mye?»
Han: «Hold snavla på deg.»
Jeg: «Øh, ok.»

Flexikonet har kanskje forsvunnet fra folks bevissthet nå, men på begynnelsen av nittitallet var det Flexikon som ble solgt av de samme selgerne som i dag selger alarmer, mattilskudd, telefonabonnement, og så videre. Det vil si, det er vel ikke de samme individene. De har forhåpentligvis funnet noe bedre å gjøre i mellomtiden. Men det var den samme typen mennesker. De som går med slitte dongeribukser og pannebånd, og som er solbrune hele året.

Leksikon generelt er jo noe som har forsvunnet fra folks bevissthet, i hvert fall en del, nå som vi har Internett. Da jeg var barn, var leksikon for eksempel en viktig kilde til seksualopplysning. Det som ikke ble snakket om, sto i leksikonet. Illustrasjonene var gjerne enkle, men for et sultent sinn kunne det være opphissende å se på likevel. Det er tydelig at de som laget omslaget til samlekassetten «Leksikon tegnefitte» har hatt den samme opplevelsen.

En sak jeg husker godt, er at leksikonet kommenterte at kjønnsbehåringen for både menn og kvinner er formet som en trekant, men at den peker nedover for kvinner, og oppover for menn. Denne betraktningen forekom meg allerede på den tiden å være meningsløst new age-babbel. Forhåpentligvis ville en sånn setning blitt redigert bort fra Wikipedia. Men jeg vet ikke, jeg har ikke slått opp.

Max Manus

For tiden er det mange som kommenterer Erling Fossens kommentar til filmen «Max Manus». Fossen synes å kommentere hovedsakelig verdien av sabotasjeaksjonene til karakterene fra filmen, i forhold til hvilke konsekvenser det fikk for familie og sambygdinger.

Verdien av aksjonene var liten, synes han å si, nærmest som nålestikk å regne. Dessuten fikk de betydelige negative konsekvenser for den øvrige befolkningen. Som straff for å ikke ha angitt aksjonistene, ble flere titalls personer drept eller sendt til fangeleire.

Jeg synes dette er rimelige kommentarer til historien. Men i dagens klima synes jeg at Fossen heller burde brukt mer tid på sammenligningen av aksjonistene fra Oslogjengen med dagens stridende av samme type. Fossen bruker én setning på å si at aksjonistene var ulovlig stridende; uten uniformer var de som sivile å regne, og aksjonene deres skapte derfor unødige lidelser for andre sivile.

De siste årene, særlig etter 9/11, har vi lært at ulovlig stridende havner på Guantanamobasen, der de blir kledt i oransje klær. Ikke for å se kule ut, men derimot for å tvinges til å høre på heavy metal, eller for å høre Harry Potter.

Dette kan kanskje høres koselig ut for oss som kommer fra vesten, men det er ment å skulle brukes som tortur. Ulovlige stridende, altså som Oslogjengen, blir utsatt for tortur i dag, akkurat som under andre verdenskrig. Lite har endret seg i løpet av de 60 årene som har passert, annet enn at torturmetodene har endret seg. Og moten for fanger, da. I dag er det oransje som gjelder, mens for seksti år siden var det mer jordfarger som var aktuelt.

Inkriminerende navn

Av og til er det slik at folks navn passer godt til deres personlighet. To eksempler i disse dager er en pyramidesvindler, samt en massemorder i England.

Bernard Madoff er blitt kjent for å skape ny blest om uttrykket Ponzi, som beskriver et pyramidespill. Etternavnet hans er veldig passende i så måte, som i «he made off with my money».

I engelske medier er det for tiden mye blest om noen mord og andre forbrytelser mot kvinner og barn fra 90-tallet, der politiet hadde en person i søkelyset, men feilaktig, skulle det vise seg, antok at han var uskyldig og lot ham gå. Med tanke på at personen het Napper, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne tro han var uskyldig. På den annen side, personen de i stedet tiltalte het Stagg, tilsynelatende mer passende som den skyldige i knivdrapsaker.

Man skulle nesten tro det var Dickens selv som hadde satt navn på disse personene. Men av og til er det virkeligheten som etterligner kunsten.